Kongen av Kildin

Fra Brodtkorbarkivet - Varanger museum

Johan Petter Eriksen, «Kongen av Kildin», bodde lengst øst av alle de norske bosetterne på kysten av Kolahalvøya. Midt på 1870-tallet bosatte han seg på den karrige øya Kildin øst for Murmanskfjorden. Gjennom det omfattende arkivet etter firmaet A. Brodtkorb i Vardø kan vi følge familien fra år til år.

Det store arkivet etter firmaet beror på museet i Vardø, og inneholder et rikt materiale om forbindelsene mellom de norske og kvenske/finske bosetningene på kysten av Kolahalvøya på slutten av 1800-tallet. Mange av opplysningene om familien Eriksen på Kildin finnes i en bok med tittelen «Conto for Kvæner og Normænd paa Russe-Finmarken».

Da Russlands regjering ville utvikle kysten av Kolahalvøya ved å tiltrekke seg nybyggere, gav man en hel del rettigheter til dem som ville slå seg ned i et landområde som frem til da først og fremst hadde hatt samisk bosetning. Det gjaldt blant annet skattefrihet, fritak fra militærtjeneste og rett til fri handel og fritt fiske. En av dem som lot seg friste, var altså Johan Petter Eriksen.

Han var født i Skjerstad i 1842, og han drev sesongfiske på Finnmark da han fikk høre om mulighetene som var åpnet opp lenger øst. Og midt på 1870-tallet dro han til Kildin med ektefellen Karoline og to døtre. Etter hvert skulle det bli 12 barn i huset Johan og Karoline bygde på Kildin. Som de eneste bofaste innbyggerne på øya, fikk Johan – og senere sønnen Karl Johan, kalt Ivan – tilnavnet «Kildin-kongen».

Johan Eriksen med tre av sønnene. Varanger museum

Flere kilder fra 1880-årene og senere forteller om en velberget familie, og det var selvsagt først og fremst fangst og fiske som var livsgrunnlaget. En statistisk-økonomisk beskrivelse av bosetningene på Murmankysten har mye å berette om familien Eriksen, som på det tidspunktet bodde i et stort våningshus med flere uthus. Familien hadde en besetning på 5 kyr, 18 får og 50 rein, og kunne dessuten slå gress og sanke mose til fór på øya. Til å drive fiske hadde Johan Eriksen en dekket listerbåt og et par mindre båter. Så å si hele familien var engasjert i torske- og laksefisket. Fangsten ble solgt dels i Arkhangelsk, dels i Vardø og – for laksens del – i Teriberka.

Fangsten var også av stor betydning, først og fremst selfangsten, men innimellom også bl.a. isbjørn. Det meste av fangstproduktene må ha blitt solgt til Vardø, dersom vi skal dømme etter arkivet etter firmaet A. Brodtkorb. Og i firmaets kontobøker fra «Russekysten» skiller familien Eriksen seg ut ved at de faktisk satt igjen med et økonomisk overskudd, år etter år.

Innførslene i Brodtkorbs regnskaper viser litt av både omfanget og bredden når det gjaldt Johan Eriksens fangstvirksomhet. I mai 1901 hadde han f. eks. to leveranser til Vardø. Første gang dreide det seg om 554 kg kobbeskinn og 840 kg selspekk, og den andre gangen om 1185 kg spekk og 466 kg skinn. Nye leveranser fulgte i juni. Året etter kom flere partier med hvaltran av ulike kvaliteter til Vardø fra Kildin.

Som returlast til Kildin gikk tomtønner og forbruksvarer som salt og smør, men innimellom også varer som murstein, spiker, seilduk og – i 1900 – en komfyr.

Johan Eriksen døde i 1905, og fra 1907 er det sønnen Karl Johan som handler med Brodtkorb. I 1908 er han i Vardø og kjøper sukker, kaffe, flesk, margarin og sirup – pluss seks dameulltrøyer.

Regnskapsbøkene viser seg å være ført til og med 1915, da krigen førte til nedgang i de tradisjonelle forbindelsene mellom Finnmark og Nordvest-Russland, og markerte begynnelsen på slutten for den norske bosetningen på Murmankysten – og etter hvert også for firmaet A. Brodtkorb.