'The time has come,' the Walrus said,
'To talk of many things:
Of shoes — and ships — and sealing-wax —
Of cabbages — and kings —
And why the sea is boiling hot —
And whether pigs have wings.'
Lewis Carroll: The Walrus and the Carpenter

15 september 2020

"Brennalderen"

Snorre skrev at «brennalderen» varte lenge i Sverige og Norge, mye lenger enn i Danmark. Moderne analyser av gravskikken i vikingtid gir ham langt på vei rett.

Hjelmen fra Gjermundbu på Ringerike skriver seg fra en rikt utstyrt branngrav fra slutten av 900-årene. Foto: Kulturhistorisk museum UiO/Kirsten Helgeland, CC BY-SA 4.0

«Den første alderen blir kalt brennalderen, da var det skikk å brenne alle døde og reise bautasteiner etter dem,» skriver Snorre, og legger til danene var tidligere ute enn sine nordiske naboer med å ta i bruk ubrent begravelse: «Brennalderen holdt seg hos svear og nordmenn lenge etterpå». Man kan saktens spørre hva den lærde islendingen, som levde to hundre år etter at kristendommen var blitt innført ved lovbud på sagaøya, egentlig kunne vite om gravskikker i på 900-tallet og tidligere? Men det viser seg at han nok målbærer eldre tradisjon – i hvert fall har han et godt poeng når det gjelder forskjellene mellom skikkene i Danmark, Sverige og Norge i vikingtiden, og «brennalderens» ulike varighet.

I Danmarks vikingtid er det ubrente jordfestegraver som er i flertall, mens branngravskikken dominerer i både Norge og Sverige – i vikingtid som i tiden forut. Men innenfor dette svært så grovmaskede bildet er det mange variasjoner. Det gjelder det relative forholdet mellom ubrent og brent begravelse fra region til region, der Nord-Norge f.eks. skiller seg ut ved at kremasjonsgravene der er i klart mindretall. Dessuten er det stor variasjon, både mellom og innenfor de enkelte regionene, når det gjelder hvilke former for brann- eller kremasjonsgraver som finnes.

Mange av jordfestegravene fra vikingtid er svært rike på gjenstander, og de ubrente skipsgravene som Oseberg og Gokstad er med rette berømte. Man kunne kanskje tenke seg at kremasjonsgravskikken av den grunn er «fattigere», men det er ikke tilfellet. Den brente skipsgraven fra Myklebost i Nordfjord er bare ett eksempel på en rikt utstyrt kremasjonsgrav.

Faktum er at svært mange, kanskje de fleste, av de sverd, økser og spyd vi har bevart fra vikingtiden, og som det er flere av i Norge enn noe annet sted, er funnet nettopp i forbindelse med branngraver. Årsaken er at det dannes et glødeskall på overflaten når gjenstander av jern varmes opp, slik at f.eks. våpen som har vært på likbålet, ofte er godt bevart. Men når det gjelder draktutstyr av bronse eller edelt metall, glassperler, kammer og nåler av bein osv., er det selvsagt bare fragmenter som er igjen, mens tekstiler og annet organisk materiale er helt borte.

Så vel jordfestegraver som branngraver er levninger etter komplekse ritualer som arkeologen bare har tilgang til gjennom disse fysiske restene. Basert på dette «sluttproduktet» skiller en gjerne mellom forskjellige «typer» branngraver.

Vanligst er brannflaket, der bålrestene – brente bein, gravgaver, kull og aske – ligger spredt ut på den gamle markoverflaten, av og til på samme sted som likbålet stod. Over disse restene er så kastet opp en gravhaug eller -røys, eller en steinsetning. Det er ikke uvanlig å finne dyrebein blant de brente beina – av hest, hund, sau, gris, høns eller rovfugler. Det hender også at det i selve brannflaket er satt ned et leirkar eller en annen beholder med en del av de brente beina. Variasjonen er betydelig også i så måte: I det store brannflaket på Myklebost var en rekke skjoldbuler fylt med brente bein, mens en jernkjel, et trespann, en klebergryte eller en av de karakteriske ovalspennene som ellers var en temmelig fast del av kvinnedrakten, er brukt i andre tilfeller.

Brannflak som dette representerer altså den mest vanlige vikingtidsgravskikken her til lands. På Vestlandet er brannflaket så å si enerådende blant branngravene, og den dominerer også på Sør- og Østlandet.

Men sør og øst i landet finner vi også innslag av en annen gravform, nemlig urnegravene. I disse er det ikke noe brannflak med bålrester; brente bein og andre rester er i stedet puttet oppi et kleberkar eller en annen form for beholder, vanligvis en jerngryte. Det er særlig på østsiden av Oslofjorden, i Østfold og Akershus, at urnegravene er noe mer enn unntak. Der er det stort sett kleberkar som er brukt som beingjemme. Urnegraver forekommer også på Jylland, på Lolland og til en viss grad lengst sør i Sverige. I Sør-Skandinavia er det nesten alltid leirkar som er brukt som beholder i urnegravene.

Ilden må ha spilt en sentral rolle i gravritualene i vikingtiden, og ikke bare i forbindelse med kremasjoner. Flere av de store gravhaugene på Østlandet  fra denne perioden inneholder store mengder trekull, og i kystdistrikter på Sørlandet hender det at det som ser ut som brannflak, ikke inneholder det minste spor etter brente bein.

Snorre hadde sin egen oppfatning av branngravskikken. Han skrev at det var Odin som hadde lovfestet at «alle døde skulle bli brent, og det de eide, båret på bålet med dem.» Videre mente Snorre at det

var en tro de hadde at dess høyere røyken steig i lufta, dess høyere plass fikk han i himmelen, han som ble brent, og han ble så mye rikere om det brant mye med ham.


"Brennalderen"

Snorre skrev at «brennalderen» varte lenge i Sverige og Norge, mye lenger enn i Danmark. Moderne analyser av gravskikken i vikingtid gir ham...