Gå til hovedinnhold

Norsk arkeologis ukjente fedre



De er knapt nok nevnt i den faghistoriske litteraturen, men det er et ubestridelig faktum at fem menn som til dels er kjent for sine helt andre (og senere) karrierer, la mye av grunnlaget for det som etter hvert skulle bli den arkeologiske virksomheten her til lands. Det skjedde i årene frem mot 1814.

Før den tid var oldsaker og antikvarisk samling først og fremst private foretagender – med eksempler som Kongens kunstkammer i København og diverse naturaliekabinett i embetsmannsregi. Prest og senere biskop Spidberg i Kristiansand hadde et slikt privatmuseum, og det samme hadde presten Wilse i Spydeberg – for bare å nevne noen. Enkelte samlinger av oldsaker fantes også ved de lærde skoler, så som i Kristiania, ved katedralskolen der.

I København hadde man alt i 1807 fått sin Kongelige Commision til Oldsagers Bevaring – kimen til dagens danske nasjonalmuseum. De innberetningene som havnet i kommisjonens rikholdige arkiver fra prester og andre embetsmenn i by og bygd rundt om i Norges land, utgjør den dag i dag et viktig arkeologisk kildemateriale. I Norge var Selskabet for Norges Vel raskt ute med å opprette en egen norsk “oldsagscommision”. Antiqvitets-Commisionen het den norske utgaven, som kom i stand så tidlig som i april 1811, bare et drøyt år etter at Selskabet var blitt stiftet.

Antiqvitets-Commisionen hadde fire faste medlemmer. Disse var:

Johan Lausen Bull (foto: Wikimedia Commons -  Oslo museum  
Trønderen Johan Lausen Bull (1751-1817), som i 1811 var justisråd og magistratspresident i Kristiania eier av Tøyen hovedgård, og videre også kjent som venn av Hans Nielsen Hauge. Han hadde tidligere vært sorenskriver blant annet i Moss og på Sunnmøre, samt magistratpresident i Kristiansand. Bull var kommisjonens eldstemann og nestor.

Islendingen Paul Arnesen (1776-1851), som var overlærer ved Katedralskolen i Kristiania. Et par år senere flyttet han til Danmark, og bodde frem til sin død i København. Kjent som en stridbar mann, stod han blant annet bak den første gresk-danske ordboken, i tillegg til en latinsk ordbok.

Edvard Storm Munch (1780-1847) fra Vågå. Han var i 1811 lærer ved norske landkadettkorps. Senere ble han stortingsrepresentant og stiftsprost i Christiania – og far til den kjente historikeren, professor P.A. Munch, og bestefar til kunstneren Edvard Munch.

Helgelendingen Peder Christian Hersleb Kjerschow (1786-1866), som også var lærer ved norske landkadettkorps i 1811, men som er mest kjent som biskop, først i Hålogaland, og deretter i Bergen.

Dessuten ble Andreas Mørch (1756-1834), daværende sogneprest i Hurum, valgt til «Commisionens ordentlige og faste corresponderende Medlem». Han hadde påtatt seg « ikke alene skriftlig at deeltage i Commisionens Arbeider, men endog at gjøre flere Reiser aarlig til Christiania, for personlig at møde i Commisionens Samlinger». Mørch er den eneste av kommisjonsmedlemmene som har fått en viss anerkjennelse for sin antikvariske virksomhet i ettertiden.

I løpet av de første årene samlet Antiqvitets-Commisionen inn en interessant samling av oldsaker. Disse skulle etter hvert komme til å inngå i Universitetets Oldsaksamling. Ellers fulgte man opp med spørrelister etter dansk mønster. I invitasjonen til selskapet var det blitt presisert at man ønsket å legge til rette for «et Norsk antiquarisk Museum, hvilket i kommende Dager kunde blive Norge til Heder og Gavn». Senere oppfordret man selskapets tillitsmenn over det ganske land til å «oppsøke og erverve for Antiquitetsmuseet hva der måtte fortjene plass i denne nasjonens helligdom».

Kommisjonen møttes hver uke, og oldsaksamlingen i Katedralskolens lokaler åpen for publikum hver lørdag fra kl. 12, «da kommisjonen er til stede og meddeler godvillig opplysning om de oppbevarte saker av verd, liksom og en del av ringe verd».

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hvor gammel er Vardøhus festning?

Slavemarkedet i Kaffa

Sommeren 1473 reiste et usedvanlig følge gjennom det østeuropeiske steppelandet. Italieneren Angelo Squarciafico hadde påtatt seg å frakte elleve kvinnelige slaver på hesteryggen fra den genovesiske havnebyen Kaffa på Krim og hjem til deres eiere i Genova. Genoveserne var i navnet fremdeles herrer i Kaffa, og slavene var byens mest profitable eksportvare. Men den politiske situasjonen i Svartehavet var blitt usikker; de tyrkiske osmanenes nærvær innebar at det var blitt på det nærmeste umulig for genoveserne å ta seg sjøveien gjennom Bosporos og Dardanellene. Bare to år senere ble da også genoveserne kastet ut for godt fra Kaffa og sine øvrige handelskolonier i regionen.
Slavene hadde stor verdi for de to genoveserne som eide dem, og man kan saktens forstå at de ville sikre sin investering. Hva som var Angelos egne beveggrunner for å legge ut på den farlige reisen i 1473, vet vi ikke. Ingen kilder forteller heller om italieneren og hans menneskelige last noen gang kom frem til Genova…

Fra arkivenes gjemmer

Det ble en usedvanlig besværlig reise for mannskapet på fregatten «de Vrouwe Johanna Geertruijda», som la ut fra Texel med den hollandske kolonien Surinam som mål, like før jul i det herrens år 1760. Om bord var 35 sjømenn og 19 soldater, og turen kom til å vare i halvannet år. Den 10. april 1762 var fem av mannskapet på skipet hos notar Jelmer de Bruijn i Amsterdam for å avlegge sin erklæring om hva som hadde skjedd, og gjorde rede for hvordan det kunne ha seg at så mange som 33 av besetningen på 54 mann «manglet» ved ankomsten.

Beretningen om den trøblete seilturen finnes sirlig innført i notarens protokoll, som er bevart i Amsterdams byarkiv – sammen med materialet etter en mengde andre av byens notarer. De eldste protokollene er fra slutten av 1500-tallet, de yngste fra tidlig 1900-tall, og notararkivene fyller hele 3000 hyllemeter. Notarene spilte en viktig rolle i datidens Amsterdam; til notaren gikk man hver gang en kontrakt skulle inngås, når man trengte en attest eller ta opp…