Gå til hovedinnhold

Rytterkrigere



De dukker for alvor opp i yngre romertid, omkring 200 e.Kr. «De» er krigere til hest, og når vi finner dem her i Skandinavia på dette tidspunktet, skyldes det ganske sikkert påvirkning fra romersk krigføring. I 180 var de langvarige markomannerkrigene mellom det romerske keiserriket og ulike germanske stammer over, og fra grensetraktene mellom romere og markomanner i Bøhmen og nordover til Sverige og Norge kan vi i tiårene som følger spore en sammenhengende kjede av gravlagte rytterkrigere. Fra da av er også rytterstatus noe som fremheves i germanske fyrstegraver, også her i nord, og slik skulle det forbli frem til kristningen og enda lenger.

I yngre romertid er det først og fremst forekomsten av sporer – vanligvis av jern eller bronse, sjeldnere av sølv – som utmerker ryttergravene. Ofte kan de samme gravene inneholde våpenutstyr, men ikke i alle tilfeller. Dette er heller ikke nødvendigvis spesielt rike graver, men de viser oss trolig et «offiserssjikt» innenfor datidens hærordning.

Her hjemme er ryttergravene fra romertid i stor grad et østlandsfenomen, og først dukker de opp rundt Oslofjorden. Aller eldst er en grav fra Hunn ved Fredrikstad.

Flere arkeologer har tenkt seg at forbindelsen mellom stridighetene ved de romerske Limes og mange av rytterkrigerne kan ha vært temmelig direkte, i den forstand at dette er folk som har gjort krigstjeneste for den ene eller andre av de stridende parter i markomannerkrigene. I flere av disse gravene er det nemlig også andre ting som kan peke mot romersk stridsteknikk. I en annen, litt yngre ryttergrav fra gravplassen på Hunn hadde den gravlagte for eksempel fått med seg tre spyd, og det samme hadde en samtidig av ham på den nærliggende gården Vesten. Nettopp tre spyd var vanlig våpenutrustning blant romernes germanske hjelpetropper i denne perioden.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hvor gammel er Vardøhus festning?

Slavemarkedet i Kaffa

Sommeren 1473 reiste et usedvanlig følge gjennom det østeuropeiske steppelandet. Italieneren Angelo Squarciafico hadde påtatt seg å frakte elleve kvinnelige slaver på hesteryggen fra den genovesiske havnebyen Kaffa på Krim og hjem til deres eiere i Genova. Genoveserne var i navnet fremdeles herrer i Kaffa, og slavene var byens mest profitable eksportvare. Men den politiske situasjonen i Svartehavet var blitt usikker; de tyrkiske osmanenes nærvær innebar at det var blitt på det nærmeste umulig for genoveserne å ta seg sjøveien gjennom Bosporos og Dardanellene. Bare to år senere ble da også genoveserne kastet ut for godt fra Kaffa og sine øvrige handelskolonier i regionen.
Slavene hadde stor verdi for de to genoveserne som eide dem, og man kan saktens forstå at de ville sikre sin investering. Hva som var Angelos egne beveggrunner for å legge ut på den farlige reisen i 1473, vet vi ikke. Ingen kilder forteller heller om italieneren og hans menneskelige last noen gang kom frem til Genova…

Norsk arkeologis ukjente fedre