13 desember 2013

Rytterkrigere



De dukker for alvor opp i yngre romertid, omkring 200 e.Kr. «De» er krigere til hest, og når vi finner dem her i Skandinavia på dette tidspunktet, skyldes det ganske sikkert påvirkning fra romersk krigføring. I 180 var de langvarige markomannerkrigene mellom det romerske keiserriket og ulike germanske stammer over, og fra grensetraktene mellom romere og markomanner i Bøhmen og nordover til Sverige og Norge kan vi i tiårene som følger spore en sammenhengende kjede av gravlagte rytterkrigere. Fra da av er også rytterstatus noe som fremheves i germanske fyrstegraver, også her i nord, og slik skulle det forbli frem til kristningen og enda lenger.

I yngre romertid er det først og fremst forekomsten av sporer – vanligvis av jern eller bronse, sjeldnere av sølv – som utmerker ryttergravene. Ofte kan de samme gravene inneholde våpenutstyr, men ikke i alle tilfeller. Dette er heller ikke nødvendigvis spesielt rike graver, men de viser oss trolig et «offiserssjikt» innenfor datidens hærordning.

Her hjemme er ryttergravene fra romertid i stor grad et østlandsfenomen, og først dukker de opp rundt Oslofjorden. Aller eldst er en grav fra Hunn ved Fredrikstad.

Flere arkeologer har tenkt seg at forbindelsen mellom stridighetene ved de romerske Limes og mange av rytterkrigerne kan ha vært temmelig direkte, i den forstand at dette er folk som har gjort krigstjeneste for den ene eller andre av de stridende parter i markomannerkrigene. I flere av disse gravene er det nemlig også andre ting som kan peke mot romersk stridsteknikk. I en annen, litt yngre ryttergrav fra gravplassen på Hunn hadde den gravlagte for eksempel fått med seg tre spyd, og det samme hadde en samtidig av ham på den nærliggende gården Vesten. Nettopp tre spyd var vanlig våpenutrustning blant romernes germanske hjelpetropper i denne perioden.

Ingen kommentarer: