10 desember 2013

«Det rek gjennom bygdene alle slag handlarar»

"Flamsk marked", av P. Brueghel d.y.
«Vestenfra hadde hallingen reket inn til Raudalsknatten, valdresen østenfra. Først på dagen hadde de byttet hester, og nogen hadde kappridd. Den raskeste hesten iår var fra Svenkerud i Hallingdal, og det var en ære for ham som åtte den.» Slik skildrer Mikkjel Fønhus Raudalsdansen, en av mange tradisjonelle, årlige sammenkomster i fjell- og fjordområdene på begge sider av Langfjella så vel som Dovre. Disse «stevnene» rommet flere aspekter, og de spilte en vesentlig rolle i innlandskulturen. Ymse kilder viser at sammenkomster som Raudalsdansen var utbredt på 1700-tallet, mens vi vet lite eller ingenting om når de oppstod.

Raudalsdansen var, som navnet sier, en dansetilstelning, men ikke kun det. I Fønhus' skjønnlitterære fremstilling hører både kappritt, slåsskamper og – ikke minst – handel også med i bildet. Det samme gjelder de fleste andre av de tradisjonelle stevneplassene. Typisk for dem er også at de samlet folk fra ulike bygder, ofte langveisfarende. Under den såkalte «Storhelga» på Vålåskaret i Trollheimen kom folk fra fjordbygdene i Nordmøre og bygder som Meldal, Rindal og Rennebu i Sør-Trøndelag. I grensetraktene mellom Gudbrandsdalen, Valdres, Sogn, Hallingdal og Numedal var det flere slike stevneplasser. Den rikeste tradisjonen finner vi antagelig i Valdres, der det nevnes tolv samlingssteder mellom bygdene.

Sør for Hardangervidda, og først og fremst i Øvre Telemark og Setesdal, ser det ut til at skeidene spiller samme rolle som de nevnte stevnene eller fjellmarkedene, som de også kalles. Best kjent er skeidet i Valle. Vi har en beskrivelse av det fra 1770-årene, forfattet av presten Reier Gjellebøl. Han beskrev et skeid med to hovedelementer – hestekamper og kappløp til hest. På en bestemt dag I august samlet en mengde mennesker seg med hestene sine på skeidåkeren i nærheten av prestegården. Der hisset de hingster og lot dem kjempe mot hverandre, to og to. Det var stor stas å eie hesten som stod igjen på valen til sist, skeidfolen. Siden samlet folk seg til kappridning på en annen mark. Gjellebøl trakk frem flere trekk ved skeidet som han tydeligvis oppfattet som eksotiske og rare. Kappløpet foregikk uten bruk av sal, og i full galopp, og det kunne gå hardt for seg. Både hester og folk ble ofte skadet. Andre kilder forteller at folk rykket opp kornet på åkeren med rot, rev bort torv på hustakene osv. Skeid som det i Valle samlet i likhet med fjellmarkedene mennesker fra et vidt omland, både «austmenn» (østlendinger) og «nordmenn» (vestlendinger).

Det er særlig to sider ved både skeidene og andre stevner i innlandet som peker seg ut og ofte blir trukket frem. Det ene er de nærmest karnevalaktige aspektene som Gjellebøl valgte å vektlegge, det andre det konkurransepreget som kommer til uttrykk i fenomener som kappritt og hestekamp. Begge deler er utvilsomt viktig, og ikke minst konkurranseaspektet har spilt en vesentlig rolle i innlandskulturen. Slik sosialantropologen Jan-Petter Blom diskuterer temaet, skiller den tradisjonelle fjellbondebefolkningen seg ut ved at de har utviklet visse særegne kulturtrekk eller levemåter. Mens kyst- og lavlandsbefolkningen førte en stabil, gårdsbundet tilværelse, var fjellbøndenes liv mer omflakkende og innebar utnyttelse av større områder. Fjellbonden var hele tiden på farten, over fjellet; han var jeger, cowboy og hestehandler. Som et resultat, skriver Blom, tilkjennes fjellbonden ofte bestemte egenskaper: han er gambler, kunstner og råskinn, i motsetning til den rolige, sindinge kystbonden. Jo mer fjellbefolkningen involverer seg i konkurranse og samkvem med kystbefolkningen, jo mer må deres stil og levemåte avvike fra den som kjennetegner folk i andre taktiske posisjoner. Gjennom denne spesialiseringen oppstår distinkte regionale kulturer. Blom maler et bilde av en svært konkurransepreget innlandskultur.

Det er forståelig at mange observatører har festet seg ved de mer eksotiske sidene ved de årvisse sammenkomstene, mens det mer dagligdagse varebyttet som fant sted i forbindelse med dem, sjelden har stått i fokus. Men det er likevel et faktum at utveksling av ulike produkter ser ut til å ha vært en integrert del av de fleste sammenkomstene, enten de ble benevnt som dans, skeid eller marked. Det gjelder ikke minst de store stevnene i fjellet. Folkloristen Svale Solheim, som skrev mye og klokt og stevnene i sin Norsk sætertradisjon, gjengir en informant som opplyste at sammenkomsten på Helleset i Aurdal var «mest som ein marknad». Om den såkalte «Vasetdansen» i Tisleidalen i Valdres, der hallinger og valdriser møttes, skriver han:

«I utkanten av stemneplassen gjekk småhandelen livleg. Det vart handla ljå, sigdar, lauvknivar og vanlege knivar. Det var serleg hallingane som hadde ljå og andre bitjarn til å selja. Sume selde vadmål og anna ty, vottar, sokkar og andre bundre saker. Ein og annen handla eller bytte hestar. Skreppekarar hadde møtt opp med silkeplagg og annan kvinnestas, som dei selde.»

Og i tradisjonsmaterialet er både ulike vareslag og hvem som førte de ulike varene mye omtalt. «Det rek gjennom bygdene alle slag handlarar,» skriver f. eks. Gisle Midttun om Setesdal. Det var hestehandlere fra Hardanger, Sirdal og Ryfylkebygdene, som kom med humle og andre varer som de byttet eller solgte, mens de kjøpte skinn med tilbake. Kveghandlere kom fra ulike hold. Tinndøler, numedøler og utmenn (setesdølenes navn på folk fra bygdene sør for dalen) kom med kram, gylendingene med strikkevarer og geiteskinn, og fra Nedeneskysten kom folk med jernvare. Fra Telemark skriver Rikard Berge om hardingene som holdt hestemarked på Hardingplassen i Rauland, og tinndøler som krysset Vidda med ljåene sine. Vestlendinger kjøpte opp fjordhester og solgte dem over hele Telemark, ja enda i Numedal og enda lenger øst.

Det spørs om ikke utvekslingen, handelen, har vært en avgjørende faktor i oppkomsten av fjellmarkeder og andre stevner. For det vi ser i disse spredte kildeopplysningene er jo en regional arbeidsdeling som i prinsippet kan være svært gammel, kanskje helt fra vikingtiden. Det er i hvert fall grunn til å tro at den økte vektleggingen av utmarksressursene i innlandet som kan spores i vikingtiden, nettopp førte til en arbeidsdeling mellom ulike regioner, og at dette i sin tur måtte nye former for samhandling og utveksling i innlandet.

Ingen kommentarer: