Gå til hovedinnhold

Litt brødhistorie fra Spangereid



Den avgjørende delen av Ragnar lodbroks saga begynner med at Ragnar sender sine menn i land på Spangereid for å skaffe brød. Det var på 800-tallet. Nå viser et ny-gammelt funn at brødbakingen alt den gangen var gammel i bygda.

Gjennom årene er det gjort flere arkeologiske funn i terrenget ned mot Høllebukta på Spangereid, tvers over veien for Klobnehaugen. Mange av funnene er steinalderredskaper, men i forbindelse med grustaket som Vegvesenet i sin tid hadde innerst i bukta, kom det også funn fra romersk jernalder for dagen. På Lindesnes Bygdemuseum oppbevares den kanskje mest interessante gjenstanden fra denne boplassen – for en boplass har det utvilsomt vært på stedet. Det dreier seg om underligger til en dreiekvern som Alf Rasmussen fant på 1960-tallet.

Trolig er denne underliggeren fra romersk jernalder eller den påfølgende folkevandringstiden. Den er altså minst 1500 år gammel. På det tidspunktet var kverner av denne typen en nyvinning som revolusjonerte matlagningen. Det var nemlig først når dreie- eller håndkverner ble tatt i bruk, at våre forfedre begynte å bake og spise brød.

Kverner til å male korn på hadde man hatt lenge før romertiden, men dreiekvernene var altså noe nytt. Idéen kom fra Romerriket, som så mange andre innovasjoner i disse århundrene. Forløperne til dreiekvernen kaller vi skubbekverner, og de hadde med noe varierende utforming vært i bruk så lenge folk hadde drevet med korndyrking. I prinsippet er en skubbekvern ikke annet enn en stein, underliggeren, med en skålformet overflate (der kornet legges) og en rund løper eller overligger som skubbes frem og tilbake.

Dreiekvernene er til sammenligning nokså avanserte "apparater". Den består av to tilhogde flate og runde steiner, vanligvis av en spesielt utvalgt bergart. Både under- og overliggeren har hull tvers igjennom på midten. Den gangen kvernen var i bruk, satt det en plugg av tre i hullet, slik at det skulle være mulig å dreie overliggeren rundt på underliggeren ved hjelp av en trepinne som var festet ute i kanten på overliggeren.

Det er tidligere funnet enkelte dreiekverner fra eldre jernalder i Vest-Agder, men spesielt vanlig er ikke slike funn her. Det ble f. eks. bare funnet én overligger til en håndkvern i forbindelse med utgravningen av ødegården Sosteli i Åseral. Slett ikke alle gårder hadde tatt teknologien i bruk på dette tidspunktet. At folk i et sentralt område som Spangereid hadde gjort, er imidlertid ikke så rart. Her viser jo en rekke funn at man fulgte godt med på det som foregikk ute i verden.

Brød
Jeg Wiw diktet etter Wodurid, han som sørget for brødet,” heter det i runeinnskriften på Tunesteinen fra Østfold. Innskriften er fra omkring 400 e. Kr., og på den tiden var brød faktisk en nyhet i Norden.
Skal vi dømme etter det arkeologiske materialet, var det først på 300-tallet e. Kr. at skandinavene begynte å spise brød. Korndyrking drev man med lenge før den tid, alt i yngre steinalder, men det ser ikke ut til at kornet ble brukt til brød. I stedet viser analyser av matskorper på innsiden av leirkar fra mange boplasser at man laget en grøtlignende blanding av plantevekster, også korn, og animalsk fett, sannsynligvis fra innmat, og kanskje også blod.

I et overordnet kulturhistorisk perspektiv har vi å gjøre med en utvikling fra grøt via flatbrød til gjæret eller hevet brød. De eldste funnene av flatbrød i Mellom-Europa tilhører således århundrene f. Kr., mens vi i Norden ikke finner spor etter brød før i romertid. Brødet blir introdusert samtidig med andre nyvinninger som har sammenheng med brødkulturen, ikke minst dreiekvernen.

Brødet i romertid og folkevandringstid er tilvirket først og fremst av bygg, men også havre har vært brukt i stor utstrekning. Rug og hvete er mindre vanlig. Datidens tykke og grove brødtyper kan ha blitt bakt i en ovn eller direkte i ildstedet. Disse typene finner vi gjennom hele jernalderen. Men i løpet av merovingertid og vikingtid øker innslaget av brødhvete i avlingene, og nå finner vi også tynnere brødtyper som ofte er laget av hvete. Vi har altså å gjøre med en eldre bygg- og havrebrødtradisjon og en yngre hvetebrødtradisjon. Hvetebrødene er antagelig blitt tilberedt på takke eller lignende.

Kommentarer

Hege sa…
Fint at du har gått over til et mer typisk bloggformat.
Med tanke på sitatet fra Tunesteinen, så faller etymologien til tittelen "lord" i hu. Fra "hlāford", sitat "originated from hlāfweard meaning 'bread keeper' or 'loaf-ward', reflecting the Germanic tribal custom of a chieftain providing food for his followers." sitat slutt, iflg. engelsk Wikipedia.

Tittelen er vel også beslektet med "lavard" kjent fra nordisk historie.

Kjell Ingvaldsen

Populære innlegg fra denne bloggen

Da Spangereid skulle bli Sørlandets første kjøpstad

I et brev fra 1549 som vi dessverre bare har bevart et ekstrakt av, heter det at lensherren i Lister len, Otte Stigssøn, har foreslått for kong Christian den 3. å anlegge en kjøpstad «paa et beleiligt Sted ved Strandsiden» i lenet. Dette er i og for seg gammelt nytt, og noen bygrunnleggelse på Agdesiden ble det jo ikke i den omgangen. Men det er likevel interessant å spørre hvor man tenkte seg å etablere den nye byen, som i så fall ville ha blitt den første og eneste på kyststrekningen mellom Skien og Stavanger? Svaret: Spangereid ved Lindesnes.
Flere forfattere har vist til brevet fra 1549 (Bugge 1925:136). Sverre Steen (1941:9) diskuterer det i forbindelse med sin diskusjon om utviklingen av maritim infrastruktur i kristiansandsområdet i denne perioden, og prosjektet blir kommentert i ulike lokale studier (Rudjord 1974:152; Eliassen 1995:57; Abrahamsen 1997:17; Skjekkeland 2000:259). De fleste har vært tilbakeholdende med å foreslå noen nærmere lokalisering av den planlagte kjøpsta…

Kvinne - kriger - viking?

Serier som «Vikings», understøttet av fantasy-sjangerens ulike uttrykksformer, har popularisert bildet av den kvinnelige vikingen, hun som deltar aktivt i væpnet kamp og svinger sverdet med like stor selvfølgelighet som sine mannlige kolleger. Det er en vesentlig del av forklaringen på at sosiale medier og nyhetstjenester i inn- og utland gikk på høygir da svenske arkeologer i september i år publiserte en fagartikkel som argumenterer for at den gravlagte i en rikt utstyrt våpengrav på Birka i Mälaren, faktisk var en kvinne.

Artikkelforfatterne har lykkes i å kjønnsbestemme skjelettet i Birkagraven, og konkluderer med at den gravlagte kvinnen ikke bare hadde vært kriger i levende live, men militær leder. Det siste utleder forfatterne av det faktum at kvinnen hadde fått med seg et brettspill over i det hinsidige, og at hun dermed var trent i strategisk tenkning.

Publiseringen var godt tilrettelagt med tanke på å skape blest – og, får vi tro, debatt. Og med drahjelp først og fremst fra twi…

En bergensfarers tragiske endelikt ved Flekkefjord i 1489

I den sørvestlige forhallen i Marienkirche i Lübeck henger et epitafium; motivet er en Bergensfarer, en tremaster fra Lübeck som er forlist på en forrevet kyst. To av mastene er knekt. Sjøfolkene ligger i vannet, noen klamrer seg til kister og planker, andre svømmer; noen få har klart å ta seg i land. Bildet er forsynt med to innskrifter. Den ene har blitt sitert i ulike sammenhenger, den inneholder følgende formaning: Ok, guden gesellen, holdet nicht to licht!Er gi to scepe gat, gat jo to der bicht!Et was so kort ene tyt,
Dat wy unses lebendes wurden quid.
En paternoster vor alle cristen seelen!
Altså noe slikt som: «La den som skal gå om bord, skrifte! Det tok så kort tid før vi mistet våre liv!» Den andre innskriften på bildet blir sjeldnere gjengitt, men den lyder: Anno Domini 1489 des fridages vor alle Gades hilen do bleff schipper Hans Ben up de bergerreise vor denn Berksunde mit 33 man, de Got al gnedich si. Paternoster vor alle cristen Seelen! Med andre ord: Tavlen er satt opp til m…