Påskeøya - hvem har vel ikke hørt om den? Sagnomsuste, gåtefulle, eksotiske Rapa Nui. Udødeliggjort gjennom Thor Heyerdahls livsverk. Gjenstand for utallige mer eller mindre vitenskapelige kontroverser, åsted og scene for mangt et skjønnlitterært plott. Påskeøy - hva er hemmeligheten din?Jeg fikk "Kon-Tiki-ekspedisjonen", Heyerdahls bestseller, i julegave det året jeg fylte åtte. Påskeøyas "gåte" var det første arkeologiske problemkomplekset jeg stiftet bekjentskap med. Det var på den tiden at jeg skiftet fremtidig yrkesvalg fra brannmann til arkeolog. Det bildet Heyerdahl mante frem såvel av Påskeøya som av arkeologens hverdag, har forfulgt meg siden. Jeg vet godt at det å spa opp noen flintstykker på et jorde i Østfold en sur oktoberdag, faktisk er arkeologien. Men likevel klarer jeg ikke å fri meg fra tanken om at arkeologi egentlig dreier seg om strabasiøse flåteferder, kamp med kjempefisker og skattejakt i forlengst glemte templer.
Det er vanskelig å skrive objektivt om Påskeøya. Heyerdahls forføriske narrativ dukker som oftest opp i bevisstheten. Likevel er det en kjent sak at hans tolkninger av Påskeøyas arkeologi er omstridt - for å si det mildt.
Heyerdahls store tese var at Påskeøya og det øvrige Polynesia ble kolonisert av indianere fra Sør-Amerika. Hvordan kan denne teorien være så omstridt? Striden står i hovedsak om tolkningen av det arkeologiske, språkvitenskapelige og etnohistoriske kildegrunnlaget. I det store og hele mener de fleste forskere at bevisene taler mot Heyerdahls teori, og at Polynesia (med Påskeøya) ble befolket vestfra, det asiatiske fastlandet.
Thor Heyerdahl og meningsfellene hans gir i en viss forstand et forslitt svar på et forslitt spørsmål, nemlig: Hvordan kan primitive, forhistoriske samfunn ha maktet å reise monumentale byggverk og ellers prestere ting som vi vanligvis forbinder med siviliserte høykulturer? Kontakt med siviliserte samfunn, er Heyerdahls svar. Den samme tolkningen har vært benyttet for å forklare en hel rekke arkeologiske "gåter" - som Stonehenge, Great Zimbabwe og templene på Malta. Tidligere fantes det en egen etnografisk "skole" som hevdet at alle de tingene vi forbinder med sivilisasjonen, hadde oppstått bare én gang - nemlig i Egypt. Derfra spredte kulturens velsignelser seg til den øvrige verden, ifølge disse hyperdiffusjonistene.
Heyerdahl var tydelig påvirket av denne "skolens" i bunn og grunn reaksjonære kultursyn. På mange måter var det hyperdiffusjonismens program han førte ut i praktisk forskning. Tenk bare på de to Ra-ekspedisjonene, som nettopp hadde til hensikt å påvise kontakter mellom Nord-Afrika og Sør-Amerika i forhistorisk tid.
At det har vært kontakt mellom Polynesia og Sør-Amerika, ser det ut til å være bred enighet om blant dagens forskere. Og det er langt på vei Heyerdahls fortjeneste. Men det er ikke mange som er villige til å tilkjenne denne tidlige kontakten like stor betydning som nordmannen gjorde. Det er en utbredt oppfatning at det var polynesiere som var den aktive parten i den eventuelle tidlige kontakten mellom Stillehavsøyene og det søramerikanske kontinent - og at denne kontakten var en tilfeldig forlengelse av den polynesiske ekspansjonen østover.
Mange arkeologer gjorde i 1960-årene opprør mot det diffusjonistiske tankegodset. Den såkalte "nye arkeologien" gav et annet svar på gåten om hvordan tilsynelatende "primitive" kulturer kunne prestere ting vi tradisjonelt ikke hadde tiltrodd dem. Ny-arkeologene henviste til historisk dokumenterte tilfeller av at "primitive" samfunn ofte oppviser en overraskende høy grad av organisasjonsevne. Selv de mest primitive redskaper til hjelp er det ikke måte på hva menneskelige kulturer har fått til av imponerende monumenter. Forklaringen er selvsagt organisasjon og samarbeid. Det imponerende "henge"-komplekset Avebury i England er for eksempel oppført med bare trespader til hjelp. Megalittene som utgjør Stonehenge, er hugget til med flintøkser. Slike stort anlagte prosjekter var tidkrevende - Avebury mener man det tok 2000 år å ferdigstille.
Den nye arkeologien forsøkte derfor ikke lenger å finne eksterne forklaringer på fenomen som Stonehenge eller statuene på Påskeøya. Nå ble det istedet maktpåliggende å forklare hva slags kulturer som kunne frembringe de imponerende megalittmonumentene og steinstatuene. Og når man konsentrerer oppmerksomheten om de indre samfunnsforhold og -motsetninger på Påskeøya, fremstår øyas "gåter" i et annet lys.
Det er i første rekke de kolossale steinstatuene på øya som har gitt næring til bokverk med titler som "Stillehavets gåte" og "Påskeøyas hemmelighet". Monumentalarkitektur finner vi imidlertid også annetsteds i Polynesia - både på Tahiti og på Tonga. Påskeøyas statuer (kalt moai) er gjerne plassert på en såkalt ahu - en begravelsesplattform. En ahu er en lang mur som løper parallelt med havet. Høyden er opptil fem meter, lengden opptil hundre. Øverst på plattformen - og med ansiktet vendt innover øya - tronet kjempestatuene. Nedenfor befant gravkamrene seg. Det finnes et hundretalls slike plattformer langs Påskeøyas kyster. Men monumentale levninger etter "fedrekult" har vi mange av rundt i verden - våre egne gravhauger er et analogt eksempel.
Påskeøya var tett befolket i tidligere tider. Da europeerne "oppdaget" øya i 1722, bodde det trolig et sted mellom 2.000 og 3.000 mennesker der. Et peruviansk slaveraid 140 år senere hadde nær utryddet innbyggerne på øya, og kulturen på stedet ble utradert. Likevel har vi en del muntlige beretninger om de tidligere forholdene på Påskeøya. Vi vet blant annet at øyas befolkning bestod av 10 stammer, som hver og én regnet sin avstamning tilbake til en felles stamfar, oftest en sønn eller sønnesønn av øyas første (mytiske) nybygger.
Påskeøyasamfunnet var hierarkisk bygget opp - og det på en måte som slett ikke var ulik den høvdingdømmeorganisasjonen som fantes andre steder i Polynesia. Hver slekt eller ættelinje kontrollerte et mindre landområde. Og hver ættelinje brukte en ahu som felles gravplass. Steinstatuene var minnesmerker over slektens døde, og de bar ikke sjelden navn etter berømte høvdinger eller religiøse ledere. Vi får dessuten regne med at det ikke var så rent liten konkurranse mellom de forskjellige slekter og stammer når det gjaldt å reise de kolossale statuene.
Påskeøyas høvdingdømmeorganisasjon gir nøkkelen til øyas "gåte". Polynesierne kjente en måte å organisere samfunnet på som gjorde det mulig å mobilisere menneskelig arbeidskraft og naturlige ressurser i stor skala. Dette systemet tjente også til å sammensveise øyas beboere både sosialt og økonomisk. Men det innslaget av konkurranse mellom slekter og stammer som bidro til oppføringen av steinstatuene, kunne også få andre, ødeleggende konsekvenser. Da James Cook besøkte Påskeøya i 1774, stod fortsatt mange av statuene på sin opprinnelige plass. Hundre år senere lå samtlige overende - revet ned som et ledd i blodige og ødeleggende kriger slekter og stammer imellom. Uten å trekke parallellen for langt, kan jeg nevne at skandinaviske arkeologer i flere tilfeller har villet tolke plyndringen av gravhauger i vikingtiden i samme retning: Ved å ødelegge og vanære monumentene over slektens forfedre, vanærer man samtidig de nålevende slektsmedlemmene.
Slik, i grove trekk, kan arkeologene forklare Påskeøyas merkelige kjempestatuer. Og de kan gjøre det uten å trekke inn verken misjonerende egyptere, flåtefarende indianere eller besøkende fra rommet. Det kulturen på Rapa Nui i sin tid frembragte, var i all vesentlighet øyboernes eget verk. Det gir oss iallfall et innblikk i menneskets muligheter - og begrensninger.
Det finnes en mengde nettsteder om Påskeøya. Denne inneholder en rikholdig samling lenker.
Tegningen er hentet fra “A new, authentic and complete collection of voyages round the world undertaken and performed by Royal Authority containing an authentic, entertaining, full and complete history of Captain Cook's first, second, third and last voyages undertaken by order of His present Majesty for making discoveries in geography, navigation, astronomy in the southern and northern hemispheres and successively performed in the years 1768, 1769, 1770, 1771-1772, 1773, 1774, 1775-1776, 1777, 1778, 1779, 1780…”. London 1784.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar