10 september 2005

Regnskogens Watergate?

Steinalderen er definitivt over. Våre forfedre lever ikke i Sør-Amerikas jungler, i Afrikas regnskoger eller i Ny-Guineas innland. Ingen opprinnelige, "enkle" samfunn er tilbake på jorden. Overalt føler folk kapitalismens nærvær.
Vi lever i én verden. Helt siden Europas stormakter lå i startgropen for kappløpet om koloniene, har utviklingen gått mot et kapitalistisk verdenssystem. Nå, 500 år senere, er alle menneskelige samfunn, alle kulturer, på en eller annen måte involvert i den akkumulasjonstvangen som ligger innebygd i dette systemet.
Hvem har ikke hørt om de forferdelige hodejegerne i Amazonas, de som krympet ofrenes hoder og hengte dem rundt livet? Hodekrympingen var i utgangspunktet et element i rituell krigføring mellom konkurrerende stammer, men da engelske oppdagelsesreisende fikk nyss om skikken, skjøt etterspørselen etter "krympehodene" i været. I 1840-årenes verdensmetropol, London, var et slikt hode en nødvendig del av enhver gentlemanns trofésamling.
Og yanomami - et indianerfolk i grenseområdene mellom Venezuela og Brasil - er neppe så "opprinnelige" som endel antropologer har villet ha det til. De oppsto antagelig som stamme først da grupper og individer med ulik bakgrunn søkte sammen i regnskogen en gang på 1500- eller 1600-tallet. De hadde i utgangspunktet bare én ting til felles: De var alle på flukt fra spanjoler på slavejakt. Interessant nok anføres ofte yanomami som det fremste eksempel på at mennesket i "urtilstanden" er aggressivt, krigersk og egennyttig. Men voldsbruken, ja, yanomami selv, er trolig skapt av kolonialismen.
Det kan hende best kjente eksemplet på "våre nålevende forfedre" er tasaday-folket på Filippinene.
Tasaday har blitt beskrevet som et "steinalderfolk", primitive og tilsynelatende upåvirket av de siste 20.000 års utvikling. De ble ikke "oppdaget" av omverdenen før i 1971, da en lokal embetsmann støtte på dem i regnskogen på Mindanao.
Det han fant, var en gruppe av sankere. De hadde ytterst primitive redskaper og delte gjerne mat og vennskap med hverandre. Det kunne se ut som om en "uberørt" folkegruppe, et urkommunistisk fellesskap var oppdaget i regnskogen på Filippinene.
En rekke antropologiske studier ble foretatt, Nation Geographic skrev om tasaday-folket og snart gikk historien sin seiersgang i media verden over.
Etter en tid avtok medias interesse. Det ble stille om tasaday - helt til 1986, da en sveitsisk journalist,Oswald Iten, dro til Mindanao og oppdaget at de var - borte! Det var iallfall det han hevdet i en dokumentarserie på ABC, kalt The tribe that neves was. Siden den gang har diskusjonen gått høyt om hvorvidt tasaday-historien var en bløff - slik mange mener.
Bevisene taler mot tasaday. Hulene og det øvrige området der de skulle ha oppholdt seg, var rene. Det fantes ikke møddinger eller andre arkeologiske indisier for at det noensinne hadde bodd folk der. Dersom en gruppe mennesker hadde bebodd et område i lengre tid, skulle man ha funnet etterlatenskaper - selv om de hadde en primitiv teknologi og selv om de var usedvanlig "renslige", slik det ble hevdet om tasaday.
Dessuten er ikke planteressursene i det angivelige hjemstavnsområdet til tasady store nok alene til å brødfø en gruppe av planteetere - dersom de da ikke supplerte kostholdet med kjøtt fra byttedyr eller fikk assistanse fra bofaste jordbrukere. Hvordan klarte tasaday-folket å livberge seg dersom de ikke var i kontakt med omverdenen? Og hvorfor skulle de ikke ha tatt kontakt med de omliggende landsbyene - den nærmeste av dem var tross alt bare tre timers gange unna?
Redskapene deres var enkle og lite effektive - selv for et "steinalderfolk". I høyden kunne de brukes til å grave frem røtter, og de var så enkle at hvem som helst kunne ha laget dem. Mer kompliserte redskaper ble avfotografert i 1971, men ingen ser ut til å vite hvor disse er blitt av.
Fra et demografisk synspunkt er det særlig ett problem knyttet til tasaday. Da de ble funnet, var det bare 25 av dem. Og det er et for lite antall til at befolkningen kunne ha reprodusert seg selv, generasjon etter generasjon. Andre, beslektede grupper er aldri blitt funnet.
Tasaday-folkets språk var heller ikke så spesielt som man først antok, selv om det manglet termer for jordbruk og var uten spansk-påvirkede ord. Lingvistene antar at tasaday ikke har levd adskilt fra de andre manobo-talende gruppene særlig lenge, trolig ikke mer enn 150 år.
Det interessante er forsåvidt ikke diskusjonen om hvorvidt tasaday var "ekte" eller ikke - for det er liten eller ingen tvil om at de eksisterer i dag, og at de eksisterte i 1972. Men hvorfor ble de fremstilt som langt mer "primitive" enn de faktisk var? Var det en stor spøk? En PR-jippo? Eller var det hele iscenesatt av styresmaktene på Filippinene - et slag "regnskogens Watergate?" Det spørsmålet skal vi ikke beskjeftige oss med her.
Mitt anliggende er det faktum at såkalte "primitive" kulturer like mye er et produkt av det kapitalistiske verdenssystemet som vi selv er det. Som eksemplene med yanomami og tasaday viser, er selv enkelte jeger- og sanker-gruppers relative isolasjon et resultat av den fremtrengende kolonialismen. Hele verdens befolkning inngår på et eller annet vis i verdenssystemet. Selv om kapitalismens særegne former - fritt lønnsarbeid og allmenn vareproduksjon - ikke er gjennomført over alt, er all produksjon reelt underlagt den kapitalistiske produksjonsmåtens fremste maksime: "Akkumulér eller forsvinn!" Og hver eneste dag tar tusenvis av mennesker fatt på veien til de voksende byen i Den tredje verden, der en tilværelse som lønnsarbeidere formelt underlagt kapitalismens lover, venter.

Ingen kommentarer: