26 september 2005

Bondehavn - stormannshavn - kongshavn

Nausttufter og havnetyper
I romertid – folkevandringstid opptrer for første gang klinkbygde fartøyer. Fartøy av Nydamstypen kunne lande ”hvor som helst”, i den forstand at de enkelt kunne trekkes opp på en strand etc. Fartøyene var derfor godt egnet til overraskelsesangrep. I den grad gravrøysene (kystrøysene/åsrøysene) på åser, holmer og skjær kan dateres til denne og forutgående perioder, dvs. til århundrer da padle- og rofartøyer var enerådende, synes de å markere en led som følger kysten tett oppunder land. De eldste naustene vi kjenner, er imidlertid knyttet til denne fartøystypen, som på sin side markerer overgangen fra padle- til rofartøyer. Naustene har trolig tjent som vinterlagringsplass for fartøyene.

De eldste daterte nausttuftene er så å si alle av betydelig størrelse, ofte med lengder på mellom 20 og 30 m. De opptrer i klare konsentrasjoner først og fremst i Sørvest-Norge, og det er rimelig å tenke seg at de har sin plass innenfor regionale overherredømmer i denne landsdelen. Enkelte steder, som i Spangereid i Vest-Agder og Hafrsfjord i Rogaland, er tettheten av naust fra eldre jernalder så stor at en kan tale om orlogshavner knyttet til slike politiske strukturer.

Nausttuftene er langt flere i vikingtid og middelalder. Det ser ut til å være en klar sammenheng mellom stornaust fra disse århundrene og bebyggelser som vi utfra arkeologiske funn, historiske kilder og eiendomsforhold bør oppfatte som seter for stormenn. Fra og med yngre jernalder opptrer klart mindre naust ved siden av de større. Disse siste har et annet spredningsmønster enn stornaustene. Mens de førstnevnte dels må tolkes som leidangsnaust, dels som naust for fartøyer som stormennene benyttet til sin private plyndrings- og handelsvirksomhet, er det en sannsynlig tolkning at de mindre naustene svarer til gårdsnaustene fra nyere tid, og at de har rommet båter som først og fremst har vært brukt til fiske. Ad arkeologisk vei er det vanskelig å påvise egentlige gårdshavner i større antall før i yngre jernalder. Fordelingen av stornaust i vikingtid og middelalder tyder på at større, havgående fartøyer ikke har hatt hjemme i disse gårdshavnene. Det er en indikasjon på at oversjøisk plyndring og senere handel ikke har vært en vanlig geskjeft for vanlige bønder i vikingtid og tidlig middelalder.

Fiskehavner og fiskevær
Spesialiserte fiskehavner kan først påvises i yngre jernalder. De såkalte strandtuftene opptrer over store deler av norskekysten, de eldste så tidlig som i folkevandringstid. Det dreier seg om grupper av små hustufter med tilhørende båtopptrekk, og funn fra tuftene indikerer at vi har å gjøre med spesialiserte, sesongvise fiskerbebyggelser. Men det er først fra og med 700-årene at strandtuftene opptrer i stort antall. I vikingtid finnes regulære fiskevær flere steder på vestlandskysten, og muligens også på Sørlandet og i Oslofjorden. I løpet av 1100-årene opphører aktiviteten i de vestnorske værene.

For mange av værenes del kan det sannsynliggjøres at de har sitt utspring i stormannsinitiativ inne i de gode jordbruksbygdene. En rimelig tolkning av det kronologiske bildet er at konsentrasjonene av strandtufter viser oss en annen side av stormennenes økonomiske virksomhet i vikingtid og tidlig middelalder enn det de store nausttuftene gjør. Når strandtuftene synes å forsvinne i løpet av 1100-årene, er sammenhengen trolig den at kongemakten lykkes i å begrense stormennenes selvstendige økonomiske aktivitet, og at det spesialiserte fisket konsentreres til nyetablerte vær i Nord-Norge.

Håndverksproduksjon, handel og havner
I et skandinaviske perspektiv ser det ut til at de sjørelaterte markedsplassene som hadde oppstått i yngre jernalder, forsvinner i løpet av 1100-årene. Det gjelder for eksempel Sebbersund ved Limfjorden. Markedsplassenes forsvinnen har sammenheng med at kongemakten i tidlig middelalder besørger at handel og håndverk samles i de nyanlagte byene.

Ved inngangen til yngre jernalder var håndverksproduksjonen i stor grad knyttet til stormannsgårder. Det som ble produsert her, var bestillingsprodukter til stormannen og hans hushold. Samtidig fantes det markedsplasser med serieproduksjon av enklere produkter som for det meste har vært avsatt innenfor den egne regionen.

Fra 700-årene av oppstår sjørelaterte markedsplasser og byer der det foregår masseproduksjon av relativt enkle produkter, og disse får en langt mer omfattende distribusjon enn tidligere. Det dreier seg om masseproduksjon for et marked, ikke bestillingsproduksjon for den lokale stormannen. Omkring år 800 har de regionale gjenstandstypene forsvunnet i Sør-Skandinavia. Typestandardiseringen øker ytterligere i løpet av vikingtiden. I 900-årene er for eksempel smykke- og kammaterialet nesten helt dominert av standardtyper med overregional spredning.

Denne utviklingen har innlysende maritime aspekter, og deriblant slike som angår havner. De første kaianlegg tilhører yngre jernalder og har sammenheng med periodens nye fartøystyper. Det vi kan kalles ”de fremmedes havner”, så som uthavnene, har trolig røtter i denne perioden. De har både de nye, seilførende fartøystypene, den gryende masseproduksjonen og den utvidede handelen som sine forutsetninger. Videre må vi gjøre regning med at forhold som binder havnene sammen til en led, må vært under etablering på et like tidlig tidspunkt. Ledmerking, losing etc. bør i prinsippet kunne gå tilbake til yngre jernalder.

Sagaopplysninger om for eksempel Seløyene ved Lindesnes av en slik karakter at de forutsetter en viss havnerelatert bebyggelse og havnerelaterte funksjoner i havnen her senest i 1000-årene. Det samme gjelder en del andre, viktige havner/uthaver langs kysten. Omtalen av havner og virksomheten i havnene (reparasjoner, utskjenking, forsyninger etc.) i samtidssagaene fra sent i 1100- og tidlig i 1200-årene forutsetter en høy grad av organisasjon. Den nedenstående oversikten viser omtale av havner på Sørlandskysten i sagakilder. Det handler uten unntak om havner som var viktige langt inn i moderne tid, så lenge seilskip rådde grunnen. Videre er det betydelig sammenfall mellom viktige havner i middelalderkildene og kongelig eiendomsrett. Det kan indikere at kongemakten har hatt avgjørende innflytelse under etableringen av ”de fremmedes havner”.

Portør 1137, 1168, 1200, 1206, 1207, 1226
Askøysund (Lyngør) 1200
Hesnes 1206, 1240
Homborsund 1221, 1224
Randesund 1206, 1256
Ny-Hellesund 1197? 1207?
Skjernesund 1240
Hillesund 1031
Selør 1028, 1045, 1156, 1190, 1207, 1224, 1227
Hummerdus? 1184
Hidra 1206, 1207

Ingen kommentarer: