Arkeologiske samtaler

Thomas C. Patterson, Marx’s ghost. Conversations with archaeologists. Oxford/New York 2003. 204 s. ISBN 1-85973-706-4.

En bok om marxistisk teori og arkeologi? Nå? Det krever litt bakgrunnsinformasjon.

Arkeologien fikk sin positivismedebatt 10-15 år etter at de andre samfunnsfagene hadde hatt den. For meg som student, var det en smått surrealistisk erfaring å komme fra det sosialantropologiske til det arkeologiske instituttet i Oslo i begynnelsen av 1990-årene. På arkeologisk institutt, som på det tidspunktet fremdeles lå i sentrum av byen, og ikke på campus sammen med de øvrige kultur- og samfunnsfagene, var stemningen nærmest 70-tallsk. De fleste etablerte sannheter ble stilt spørsmål ved, og på det nesten rent teoretiske pensumet dominerte diverse postprosessuelle retninger. Det meste var tillatt – slik opplevdes det iallfall av en ung student. Den frigjørende effekten av en slik atmosfære skal ikke undervurderes.

Én ikke uvesentlig ingrediens i 1970-årenes positivismedebatt glimret imidlertid med sitt fravær i den forsinkede arkeologiske fagdebatten i Oslo og ellers i Skandinavia fra og med midten av 80-årene. Ulike marxistiske retninger hadde spilt en viktig rolle i positivismekritikken på 70-tallet. Ikke sjelden var det marxistisk teori som inspirerte kritikken, og i mange tilfeller var det historisk materialisme som bød seg frem som et alternativ til positivismen.

Kritikken den gangen hadde også et politisk aspekt i form av fremveksten av venstreradikale grupper og partier i tiden etter 1968. I Europa og USA var det særlig maoistiske bevegelser som preget denne nye radikalismen. Det var ikke minst tilfellet i Norge og, dog i noe mindre grad, Sverige. Viktigere i denne sammenheng var maoistisk inspirerte partiers relativt store styrke i land som Frankrike og Italia.

Det akademiske uttrykket for dette ”nye venstre” var i første rekke den såkalte strukturmarxismen i dens ulike tapninger. Ikke minst i franske og britiske universitetsmiljøer var Louis Althusser en ideologisk lederskikkelse. Han var til sin død medlem av det sovjet-tro franske kommunistpartiet, og hans intellektuelle produksjon forstås best som et forsøk på å reformere den ”dialektiske materialismen” som var et kjennemerke ved de ”offisielle” kommunistpartiene fra og med 1930-årene, men uten å bryte med dens mekanistiske forutsetninger. Althussers begrep om ”teoretisk praksis” og hans forestilling om relativ autonomi mellom politiske, økonomiske og idelogiske strukturer appellerte til de voluntaristiske sider ved deler av det ”nye venstres” politiske ideologi.

En stor del av det tankegodset som i 1980- og 90-årene inngikk i den postprosessuelle utfordringen av de eksisterende arkeologiske paradigmene, hadde fått gjennomslag i visse (ikke-arkeologiske) akademiske miljøer mot slutten av 70-tallet som en kritikk mot Althussers strukturmarxisme. Selv om deler av f. eks. poststrukturalistisk teori var utviklet mange år tidligere, var poststrukturalismens overgang fra en marginal akademisk øvelse til en toneangivende retning ikke uten sammenheng med det nye venstres tilbakegang i disse årene. Mange av de ”post”-teoretikerne som fikk innpass på pensumlistene i en rekke fag i løpet av 1980-årene, hadde en fortid som maoister og/eller strukturmarxister på 70-tallet. I det nye politiske og ideologiske klimaet i 1980-årene var de så blitt ”post”-teoretikere. I så måte var poststrukturalismen et barn av Reagan og Thatcher mer enn av Marx. Den marxismen post-teoretikerne kom til å opponere mot, var den althusserske flytdiagram-marxismen.

Så vidt mange år etterpå er det ikke vanskelig å peke på en del snodige sider ved den arkeologiske ”positivismedebatten” i Sverige og Norge. Eksempelvis fikk internasjonaliseringen av faget til følge at vi langt på vei ble delaktige i en debatt om problemstillinger som det ikke uten videre fantes forutsetninger for i vår egen, nordiske fagtradisjon. Den prosessuelle ”ny-arkeologien” hadde hatt sine eksponenter også her nord, men langt mer typisk hadde det vært at man hadde plukket biter og stykker av ny-arkeologien og innpasset dem i eksisterende modeller og forståelsesrammer i form av den klassiske, kulturhistoriske arkeologien. Positivisme var heller aldri noe spesielt fremtredende trekk ved nordisk arkeologi. Vi fikk et stykke på vei en ”debatt” der det til tider var høyst uklart hvem som utgjorde motstanderens falanks – en post-strukturalisme uten en foregående strukturalisme, og en post-marxisme uten en foregående marxisme.

Den tradisjonelle, praktiske måten å forholde seg til fagteori og metodeutvikling på, og den gradvise kunnskapsoppbyggingen som er et resultat av den, er etter min mening mer karakteristisk for den nordiske tradisjonen (deri inkludert den tyske Siedlungsarchäologie) enn en paradigme-basert modell skulle tilsi.

Historisk-materialistiske synsmåter hadde heller ikke fått noe egentlig innpass i arkeologisk forskning i de nordiske land, selv om det fra og med 70-årene fantes enkelte unntak, som typisk nok gjerne integrerte elementer av marxistisk teori i et kulturhistorisk rammeverk. For Norges del gjaldt det f. eks. Guttorm Gjessing og Knut Odner. Internasjonalt har det imidlertid siden 1950-årene eksistert enkelte små, men livskraftige forskningsmiljøer der marxistisk teori mer eller mindre eksplisitt har hatt innpass. Ett slikt fagmiljø finnes innenfor antropologisk arkeologi i USA. Det er denne retningens plass innenfor en bredere amerikansk, arkeologisk fagtradisjon som er tema for Thomas C. Pattersons bok.

Som seg hør og bør i en bok med denne tittelen, innleder Patterson med et forord om sin egen samtale med Marx. Den første hovedbolken av boken inneholder en gjennomgang av Marx’ og Engels’ samfunnssyn og metode. Det kapitlet er én av de bedre sammenfatningene av et (eller to) særdeles store forfatterskap jeg har lest. I en viss forstand er det en svakhet at innledningskapitlet i liten grad refererer til senere marxistisk teoridannelse, men som en oversikt over Marx’ egen ”marxisme” holder det mål med god margin. Bildet som skisseres av Marx’ metodikk er vesensforskjellig fra 70-årenes strukturmarxisme, bare så det er klart.

Resten av boken er dels en beretning om hvordan marxistisk teori påvirket amerikanske arkeologer i årene etter 2. verdenskrig, og dels en ren forskningshistorie om amerikansk (prosessuell) etterkrigsarkeologi fra et historisk-materialistisk ståsted. Denne delen er slett ikke uinteressant, men den fordrer av leseren en viss kjennskap til denne delen av forskningshistorien. Patterson begynner denne delen av fremstillingen med å belyse V. Gordon Childes innsats for å introdusere problemstillinger hentet fra marxistisk teori i arkeologisk forskning, og han følger deretter i prinsippet faghistorien helt frem til tusenårsskiftet.

Enkelte detaljer i teksten kan man stille seg skeptisk til. Det er for eksempel vanskelig å forstå hvordan Patterson kan oppfatte Karl Kautsky som ”evolusjonær” sosialist – det var iallfall ikke på den måten den ledende teoretikeren i den 2. internasjonale ble oppfattet i sin samtid (pre-1917). Og når vi først befinner oss på det politiske plan, kunne jeg også ha tenkt meg en gjennomgang av Gordon Childes forhold til den ”offisielle” kommunismen i 30- og 40-årene, og hvordan dette eventuelt påvirket hans metode og valg av forskningstemaer, ja kan hende også hans selvmord i 1957. Hans livslange venn, R. Palme Dutt, var jo en av dem som av samtid og ettertid har blitt gitt en stor del av ansvaret for ”stalinifiseringen” av det britiske kommunistpartiet i denne perioden.

Videre synes det for meg som om forfatteren, kan hende naturlig nok, har bedre grep om personer, sentrale problemstillinger og diskusjoner i den tidligere del av den perioden han behandler enn den senere. Det skyldes vel først og fremst avstanden til stoffet, og det faktum at Patterson selv har spilt en viktig rolle i denne delen av fagmiljøet de siste 20-25 årene. Denne manglende avstanden er kanskje også forklaringen på at bokens tematikk innsnevres når fremstillingen nærmer seg nåtiden, slik at for eksempel ”skismaet” mellom prosessuell og post-prosessuell arkeologi overhodet ikke berøres.

Vanskeligere å unnskylde er den manglende referensen til Randall McGuires 1992-bok A Marxist Archaeology. Den mangelen er så oppsiktsvekkende at den for min del trekker helhetstrykket en del ned, og den bidrar sterkt til å gi den siste delen av boken preg av en fraksjonshistorie. Men Thomas Pattersons bok er likevel en sympatisk og velkommen tilvekst til den vesle floraen av arkeologiske arbeider med historisk-materialistisk utgangspunkt.

Arkivert i:

• bokanmeldelser
• arkeologi
• teori