Gå til hovedinnhold

Romertids jernvinne i indre Sogn

Er jernvinna noe av forklaringen på de mange rike gravene fra romersk jernalder i indre Sogn? Ved Lomsli i Vik vet vi iallfall nå at man drev med utvinning av jern fra myrmalm omkring Kristi fødsel, og det er neppe noen grunn til å tro at anlegget her er et isolert tilfelle.

Per Fett skriver i sine Førhistoriske minne på Vestlandet om de såkalte Sindrehaugane i Vik i Sogn:

”Sindrehaugane i Vedadalen 100 m vestleg for Lomsli støl. 50 m SV frå Eitrå og dryge 700 m o.h. Haugane er sju slagghaugar med grop i toppen etter blåster. Dei er 8-16 m i tvm., 1-2 m høge, oftast avlange. Dei ligg på naturlege grushaugar. Råstoffet synest ikkje ha vore myrmalm, men jarnhaldig og sers laus flisastein i nærleiken.”

Når vi unntar informasjonen om ”grop i toppen etter blåster” og bruken av ”flisastein” (fyllitt) som råstoff, er det nokså tydelig at det dreier seg om avfallshauger med slaggutkast etter sjaktovner fra eldre jernalder. Det viser også slaggtypen.

Tidligere er jernvinne påvist i fjellene øst for Aurland – den var i gang noe før Kr.f. og varte til inn i yngre romertid (200-400 e.Kr.). Nå vet vi at det har foregått jernfremstilling også i Lomsli i romertid. Slagg herfra ble nylig datert, med en sannsynlighet på 95 prosent, til en gang i perioden 110 f.Kr.-70 e.Kr.

Selv om bare et fåtall anlegg så langt er påvist i Sogn, er det trolig bare toppen av et isfjell som er avdekket. Per Fett nevner for eksempel et anlegg av samme type som i Lomsli på Skoddesete nærmere Arnafjorden, og Gudmund Balvoll viser til at Sogn folkemuseum har et par kasser med slagg av eldre jernalders type fra ukjent sted.

Jernvinna i romertid
Kelterne var de første som fremstilte jern i Mellom- og Vest-Europa. Teknologien bredte seg til naboområdene, blant annet til Norden, der vi finner de tidligste sporene etter jernvinna i førromersk jernalder (500 f.Kr.-Kr.f).

Fra og med 1970-årene har det mange steder i Norge blitt foretatt undersøkelser av jernvinneanlegg. Det har etter hvert blitt klarlagt at det i enkelte landsdeler har vært meget stor produksjon av jern alt i romersk jernalder (0-400 e.Kr.) og folkevandringstid (400-600 e.Kr.). Særlig i Trøndelag er det kjent og undersøkt mange anlegg fra denne perioden, men også på indre Østland har produksjonen vært omfattende.

I Trøndelag foreligger det mange dateringer fra århundrene nærmest forut for Kristi fødsel, mens produksjonen på Øst- og Sørlandet ser ut til å ha begynt omkring Kr.f. Hovedtyngden av dateringene ligger i romertid i alle disse områdene. Også fra Vestlandet har man etter hvert en god del dateringer til romersk jernalder. Dateringen fra Lomsli faller fint inn i dette mønsteret.

Samfunnet i romertid
Romertid er en periode da store kultur- og samfunnsendringer finner sted i Skandinavia. I Norge oppstår bebyggelser i form av gårder med faste åkre og mer effektiv bruk av slått i romertid, med økt produktivitet i jordbruket som et resultat. Gravfunn og andre arkeologiske funn viser at det nå er etablert et fornemt samfunnsjikt som evner å kontrollere både folk og naturressurser.

De mange stornausttuftene på Vestlandskysten understreker ved siden av forekomsten av våpengraver at deler av maktgrunnlaget til denne stormannsklassen var militært, og romerske importgjenstander i gravene viser at eliten pleide et omfattende kontaktnett.

Jern, smidd til jordbruksredskaper og våpen, er en viktig forutsetning for disse endringene.

Jern og jernbearbeiding ser ut til å ha gitt stor prestisje. I Danmark opptrer smedgraver med utstyr som ambolt, tang og hammer i jernfremstillingens kjerneområde på Jylland i romertid. Noe lignende har vi ikke her til lands. Men fra den påfølgende folkevandringstiden finnes et lite antall graver med smedutstyr også på norsk område. Fra Norge som helhet kjenner jeg bare seks graver med smedutstyr som kan dateres til folkevandringstid, og det er interessant at fem av dem er funnet på Vestlandet – fra og med Rogaland til og med Møre og Romsdal. Bare ett funn er så langt påvist utenfor det egentlige Vestlandet – det er fra Evje i Setesdal. Ett funn er fra Fjaler i Sogn og Fjordane.

Handel med jern
Men alt jernet har ikke blitt smidd til våpen, redskaper og verktøy rundt i bygdene. I det minste i Trøndelag og på Midt-Jylland må jernproduksjonen i romertid ha oversteget det lokale behovet. Det er ikke umulig at det samme har vært tilfelle i andre av områdene der romertidsjernvinne er påvist, men foreløpig er det ikke gjort undersøkelser i et slikt omfang at vi kan si det sikkert.

Det er utvilsomt at det ble drevet regelrett handel med jern i romertid. Jernbarrer er funnet som import på handelsplassen Lundeborg på Fyn i Danmark, i lag som kan dateres til ca. 200 e.Kr. Analyser av jernbarrenes sammensetning har gjort det mulig å bestemme opprinnelsesstedet. Jernet som er funnet på Fyn, skriver seg blant annet fra Polen, Nordvest-Tyskland, Jylland – og Norge.

Jern og makt
Interessant er det at det synes å være et visst sammenfall mellom landskap med mange våpengraver og rikt gravutstyr og områder der romertidsjernvinna har hatt stort omfang. Det forholdet er tydeligst på Opplandene og i Trøndelag. Kanskje har det vært slik i Sogn også?

Vik, Aurland og Sogndal peker seg ut i indre Sogn med spesielt rike graver i romersk jernalder. Her finnes mange graver med romersk drikkeutstyr og symboltunge gjenstander som de såkalte ormehoderingene av gull. Flere graver fra dette området har gitt funn av importerte, romerske langsverd – således graver fra Vetle Guhaug, Tryti og Nummedal i Vik.

Dette er bygder med gode jordbruksressurser. Men når nettopp disse bygdene utmerker seg med våpengraver og rikt utstyr, blant annet i form av romersk import, er det mulig å tenke seg en sammenheng med muligheten for herfra å kontrollere utmarksressurser i form av blant annet jernvinne.

Dateringen av jernvinna i Lomsli er således et lite, men ikke uvesentlig bidrag til kunnskapen om romertidssamfunnet i indre Sogn.

Populære innlegg fra denne bloggen

Hvor gammel er Vardøhus festning?

Slavemarkedet i Kaffa

Sommeren 1473 reiste et usedvanlig følge gjennom det østeuropeiske steppelandet. Italieneren Angelo Squarciafico hadde påtatt seg å frakte elleve kvinnelige slaver på hesteryggen fra den genovesiske havnebyen Kaffa på Krim og hjem til deres eiere i Genova. Genoveserne var i navnet fremdeles herrer i Kaffa, og slavene var byens mest profitable eksportvare. Men den politiske situasjonen i Svartehavet var blitt usikker; de tyrkiske osmanenes nærvær innebar at det var blitt på det nærmeste umulig for genoveserne å ta seg sjøveien gjennom Bosporos og Dardanellene. Bare to år senere ble da også genoveserne kastet ut for godt fra Kaffa og sine øvrige handelskolonier i regionen.
Slavene hadde stor verdi for de to genoveserne som eide dem, og man kan saktens forstå at de ville sikre sin investering. Hva som var Angelos egne beveggrunner for å legge ut på den farlige reisen i 1473, vet vi ikke. Ingen kilder forteller heller om italieneren og hans menneskelige last noen gang kom frem til Genova…

Pomorgravene i Vardø