Gå til hovedinnhold

Gåten Patrick Christian

Foto: Monica Milch Gebhardt/Varanger Museum
Hvordan kunne det ha seg at en engelsk sjømann risset navnet sitt på en stein ved Bergelva i Andersby – og det for 340 år siden? Steinen med den nokså sirlige innskriften «Patrick Christian» og årstallet 1679 havnet på museet i Vadsø for mange år siden, men er fremdeles en uløst gåte. Hvem var Patrick Christian, og hva gjorde han i Andersby – eller i Varanger, for den del?

Det står noe mer på steinen: «HMS Catrel», altså His Majesty’s Ship «Catrel», det vil si navnet på et skip tilhørende den engelske marine. «Catrel» gir ikke mening på engelsk, verken som skipsnavn eller noe annet. Sannsynligvis er det feilskrift for «castrel», som er et eldre navn for kestrel – hauk. Royal Navy har hatt minst fire skip med nettopp dette navnet gjennom tidene.

Sjøfolk har risset onn navn, årstall og annen grafitti mange steder på norskekysten og langt videre. Slike innskrifter finner vi vanligvis i velkjente havner, eller i hvert fall på steder der seilskipene måtte vente på bør. En av de største og mest spennende samlingene finnes ved Tsyp Navolok på Fiskerhalvøya.

Men innskriften på Andersbysteinen skiller seg ut. Først og fremst fordi den ikke er risset i fast fjell, men på en løs stein. Men også fordi den opptrer alene, i hvert fall så langt man vet. Man har tenkt seg at Patrick Christian var om bord i et skip som gikk inn til Andersby for å hente ferskvann i Bergelva. Men er det rimelig at han da skulle ta seg tid til å etterlate seg en slik innskrift?

Det er kanskje mer rimelig å oppfatte steinen og innskriften som en gravmarkering. Patrick Christian har neppe skrevet navnet sitt på steinen, for han var antagelig død på det tidspunktet. Steinen har nok stått eller ligget over en grav, og det er andre av mannskapet som har rodd den døde i land og gravd liket ned på stranden.

Vi kjenner til mange slike sjømannsgraver langs kysten, men de er vanligvis anonyme og uten innskrift. Trolig var Patrick Christian en rangperson om bord i HMS Castrel, helst en av offiserene, siden han ble vist denne omsorgen. Dødeligheten var for øvrig meget høy på havet på 1600-tallet, både i den engelske flåten og ellers. Nød og sykdom var dagligdags, og det samme var bedervet vann og råtten mat.

To andre farer lurte også – sjørøvere og fiendtlige flåter. I 1679 raste krigen i Europa, og havet var utrygt for ethvert handelsfartøy. Noen år senere hører vi at en fransk flåte brenner 14 engelske og 17 hollandske skip i nærheten av Nordkapp, mens de kaprer 14 andre. Botemiddelet var konvoifart – handelsskipene seilte gruppevis og ble voktet av marinefartøyer.

Konvoifarten var vanlig når det gjaldt blant annet engelskmennenes fart på Arkhangelsk. I 1705 fikk den engelske Arkhangelsk-flåten følge av to store og to mindre fregatter. To år senere var det 14 krigsskip som passet på 50 handelsfartøyer.

Det er fremdeles mange uløste spørsmål når det gjelder Patrick Christian og HMS Castrel. Men mannen og skipet er antagelig knyttet til konvoitrafikken mellom Kvitsjøen og Vest-Europa på slutten av 1600-tallet.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hvor gammel er Vardøhus festning?

Slavemarkedet i Kaffa

Sommeren 1473 reiste et usedvanlig følge gjennom det østeuropeiske steppelandet. Italieneren Angelo Squarciafico hadde påtatt seg å frakte elleve kvinnelige slaver på hesteryggen fra den genovesiske havnebyen Kaffa på Krim og hjem til deres eiere i Genova. Genoveserne var i navnet fremdeles herrer i Kaffa, og slavene var byens mest profitable eksportvare. Men den politiske situasjonen i Svartehavet var blitt usikker; de tyrkiske osmanenes nærvær innebar at det var blitt på det nærmeste umulig for genoveserne å ta seg sjøveien gjennom Bosporos og Dardanellene. Bare to år senere ble da også genoveserne kastet ut for godt fra Kaffa og sine øvrige handelskolonier i regionen.
Slavene hadde stor verdi for de to genoveserne som eide dem, og man kan saktens forstå at de ville sikre sin investering. Hva som var Angelos egne beveggrunner for å legge ut på den farlige reisen i 1473, vet vi ikke. Ingen kilder forteller heller om italieneren og hans menneskelige last noen gang kom frem til Genova…

"Ismannen" gir slipp på sine hemmeligheter

Det er snart seksten år siden ”ismannen Ötzi” dukket opp av isen i Alpene, i grensetraktene mellom Østerrike og Italia. Den gang oppfattet, i 1991, oppfattet man funnet som et heldig resultat av en usedvanlig varm sommer – mens det nå er mer rimelig å se det som et resultat av mer varige klimaendringer. Etter en del diskusjon mellom de to landene ble den 5300 år gamle kroppen til slutt plassert på museum i Bolzano i italiens Sør-Tyrol. I årene som har gått siden ismannen ble blottlagt, bokstavelig talt med hud og hår, har det blitt utført en rekke forskjellige analyser, og ”Ötzi” har måttet gi slipp på stadig nye hemmeligheter.

Det dreier seg om et av de mest oppsiktsvekkende arkeologiske funn gjennom den siste mannsalderen. Et så spektakulært funn kan ikke unngå å bli omspunnet av myter. Enkelte tror for eksempel at det er knyttet en forbannelse til liket, og det sies at syv av de personene som har arbeidet med funnet, er døde, flere av dem ”på mystisk vis”. Men også vitenskapen har l…