21 januar 2015

Russehandelen i nord

På Sørlandet hadde man skutehandelen og, når det røynet på, en Terje Vigen. Lengst nord i landet var det lenge pomorskuter fra byer og bygder rundt Kvitsjøen som sørget for livsnødvendige forsyninger til en kriserammet befolkning, for eksempel under krigen og fastlandsblokaden 1807-1814. Helt frem til Oktoberrevolusjonen i 1917 var de russiske fartøyene lastet med mel og trelast et årvisst skue i Vardø og andre byer og vær i Finnmark og Troms.

Én av de første gangene vi hører om pomorer (eg. «ved havet», altså kystboer) som driver handel i det nordligste Norge, er hos fogden Niels Knag omkring 1690. Han skriver:

«Till Skatøret (dvs. Vadsø) komer rydzerne 2de gange om aaret nembl. vaar oc høst, medfører at selge, meel, gryn, hirtzengryn, vadmel, øxer, lerrit, rydslædder, bereed graaverchs foder oc andre vahre, annamer igien penge, gl. kobber oc vild vahre, same rydzer komer først til Waardøen ofuer havet seiglende med store jommer.»

Pomorer i  Vardø. Foto: Varanger Museum
I senere tid var det fisk – torsk, sei og kveite – pomorene etterspurte. I bytte førte de med seg «matter» med rugmel og tømmer, foruten kjøtt- og meieriprodukter, tjære og mer typiske luksusvarer. Fisken ble saltet om bord i de romslige russiske lodjene, flatbunnede fartøyer med stor lastekapasitet, rigget med råseil og tradisjonelt med sydde, og ikke klinkede, bordganger.

En vesentlig årsak til pomorhandelen, sett fra russisk side, var den ortodokse kirkens mange fastedager. I Finmark var ikke egen kornproduksjon mulig, så for befolkningen på norsk side av grensen var det helt nødvendig med forsyninger utenfra. Og de russiske åkerbruksbygdene lå langt mer beleilig til enn de kornkamrene som forsynte Norge for øvrig. Det gjenspeiltes også i prisene: Major Rosenkrants på Vardøhus foreslo i 1782 at festningen burde kjøpe russisk mel til 34 skilling pr. vog. På det tidspunktet kostet samme mengde korn fra Danmark 72 skilling.

Ikke så rart, kanskje, at «Almuen elsker denne Handel og viser besynderlig Lyst og Drift til Fiskeriet, saa længe de kan sælge til Russerne,» som det heter i en annen kilde fra samme tid.

Handelen med skipperne fra Kvitsjøen var lenge forbudt, for finnmarkshandelen ble drevet som et monopol som lå til borgerne i Bergen og Trondheim, og senere til kompanier i København. Det ble selvsagt handlet likevel, og utover på 1700-tallet hørtes flere og flere røster mot forbudet. I 1748 skriver sorenskriver Tomesen i Tromsø til København at «det vilde være til ubeskrivelig hjælp for mange fattige folk, om denne handel med Russerne måtte atter blive tilladt». I 1789 ble monopolet opphevet og Vardø og Hammerfest gitt bystatus. Syv år senere tillot man også direkte handel mellom lokale fiskere og pomorer. Det gjaldt riktignok bare i den varmeste perioden på sommeren, den såkalte «makketida» fra 15. juli til 15. august, da man ikke kunne henge fisken.

Pomorhandelen foregikk over hele den nord-norske kysten, men Vardø var «pomorhovedstad» og viktigste anløpshavn for russerne i Nord-Norge frem til 1917. Flere enn 350 pomorskuter med en samlet besetning på over 2 000 mann kom hvert år til byen da handelen var på sitt mest omfattende på slutten av 1800-tallet.

Oluf Olufsen (f. 1884), som vokste opp i Vardø, kunne erindre handelen og det yrende livet som fulgte i kjølvannet av den:

«Pomorene kom i mai. Når mørkeskoddda kom sa vi at ‘nå går Kvitsjøen opp, og russerne kommer og kjøper fisk’. Da måtte de norske kjøperne slutte å kjøpe fordi russerne gav 19-20 øre for kiloen. Russen hadde mel og alt som man trengte, man byttet f. eks. ett kilo mel mot ett kilo fisk. Vi fikk flesk, kjøtt, poteter, gryn og hvetemel. Han hadde godt hvetemel og rugmel, russen. Lauskarer som ikke hadde familie måtte også ta mel, for han leverte ikke penger…»

Oluf Olsen var gammel nok til å oppleve pomorhandelen som voksen. Mange andre informanter var barn da virksomheten opphørte, og de har fortalt om pomorenes fargerike drakter og særpregede hatter, om sang og musikk, om den ortodokse julefeiringen, om russerkringler og om drops i kulørt innpakningspapir.

Det finnes også materielle minner fra den gang om det russiske nærværet. I det treløse Varanger hentet man for eksempel gjerne bygningstømmer fra Russland, og mangt et hus, flere av dem bevart til i dag, er oppført av «russetømmer» og «russeplank» av furu eller lerk. Under taktorven lå «russenever» i store flak.

Flere steder i den nordligste landsdelen var rubel gangbar valuta som en følge av pomorhandelen, som gjerne foregikk på pidginspråket russenorsk – «moja-po-tvoja-språket», som man sa i Vardø.
Pomorskipperne hadde håndskrevne seilingsbeskrivelser som de voktet vel over, og som kunne gå i arv fra generasjon til generasjon. De eldste som fremdeles er bevart, ser ut til å ta utgangspunkt i forholdene på 1700-tallet. Disse bøkene viser at russerne var godt kjent i både store og små havner på kysten av Troms og Finnmark, og at en del av disse hadde egne navn på russisk.

Etter midten av 1800-tallet endret pomorhandelen gradvis karakter, og mer og mer av handelen havnet i hendene på handelshus som Brodtkorb i Vardø. Da revolusjonen kom i Russland, ble rubelen verdiløs og 17 av Vardøs kjøpmenn gikk konkurs. Til slutt falt også det mektige Brodtkorb-firmaet. Det er imidlertid symptomatisk at det ved siden av strømmen av flyktninger fra Arkhangelsk til Finnmark i årene som fulgte, også kom enkelte pomorskuter som drev sin tradisjonelle virksomheten, i hvert fall så lenge NEP-politikken var rådende i Sovjetunionen. Den siste pomorskipperen kom visstnok til Vardø så sent som i 1929.

Ingen kommentarer: