Gå til hovedinnhold

Ölands "Pompeii"

«Ligg unna Sandby borg!» har barn på Öland fått høre i generasjoner. Dette spesielle fornminnet ligger sørøst på øya, i Mörbylånga kommune, og har de siste årene har vært en gjenganger i nyhetsbildet i Sverige – og et hett samtaleemne blant arkeologer internasjonalt. Det som begynte med et metalldetektorsøk i 2010, er blitt til en større utgravningskampanje, og funnene er like oppsiktsvekkende som de er grufulle: Sandby borg viser seg nemlig å ha vært åsted for en regelrett massakre for mer enn 1500 år siden, da innbyggerne – menn, kvinner og barn – ble brutalt slaktet ned av ukjente inntrengere. Dermed kaster utgravningen også nytt lys over den urolige folkevandringstiden.

Friedrich Engels skildret «den perioden da alle kulturfolk gjennomlever sin heltetid: jernsverdets tid, men også jernplogens og jernøksens tid». Arkeologenes oppfatning av folkevandringstiden har skiftet gjennom tidene, og tolkningen av de materielle levningene har fulgt etter. I perioder har man vektlagt det Engels kalte «jernsverdets tid», altså krig og konflikt, mens man i andre perioder heller har fokusert på «jernplogens og jernøksens tid», med andre på endringer i jordbruket og økonomisk velstand. Det er liten tvil om at eldre jernalder rommer begge deler, men pendelen har i de siste årene vippet mot det en større vektlegging av det første synspunktet, blant annet på grunn av nye funn som den ofrede invasjonshæren ved Alken Enge (Skanderborg) fra romersk jernalder – og nå altså massakren i Sandby borg fra den påfølgende folkevandringstiden.

Sandby borg er en «fornborg» (det norske «bygdeborg» gir assosiasjoner som ikke passer her, men det er i prinsippet samme type anlegg det er tale om), én av et tjuetalls på Öland. Halvparten av borgene på øya har som Sandby borg vært i bruk i den urolige folkevandringstiden (400- og 500-årene e.Kr.). Borgene på Öland skiller seg i noen grad fra dem på det svenske (og norske) fastlandet. For mens fastlandsborgene gjerne finnes på topper og berg som fra naturens side er lette å forsvare, er borgene på Öland, der det ikke finnes markante topper, i stedet utstyrt med høye murer av stein. Murene er gjerne sirkulære eller ovale, og typen kalles derfor ofte for ringborg.

Borgene på Öland ligger vanligvis inne i jordbruksbygdene, i relativt god avstand fra Østersjøen. Unntaket er Sandby borg, som så å si ligger i strandkanten og i lav høyde over havet. Den best kjente av borgene er utvilsomt Eketorp, som også er den som fortsatt er best undersøkt. Der fant de arkeologiske undersøkelsene sted i perioden 1964-1973, og deretter ble anlegget i sin helhet rekonstruert gjennom et temmelig enestående prosjekt. Eketorp var som en befestet landsby å regne; innenfor de fem meter høye murene fant arkeologene spor etter et femtitalls bygninger, og derav flere fjøs og lagerrom, samt en smie og et bakehus – og godt over 25 tusen gjenstander. Andre av borgene på Öland kan ha vært tilfluktsborger.

Om Sandby borg visste man ikke så mye før for fire år siden. Den ligger bare litt over 40 meter fra Østersjøstranden, er oval av form og med indre mål 92x66 meter. Borgens indre ligger bare 3 meter over havflaten. Det er to porter i den 4 meter tykke muren – én som vender ut mot sjøen og en mot nord. Frem til slutten av 1800-tallet en gang var flere hustufter synlig inne i anlegget, og de lå radialt på muren. Det siste forholdet går igjen i mer kjente ringborger som Eketorp og Ismantorp, og er et trekk som peker mot folkevandringstid.

Her var det altså at man sommeren 2010 gjorde flere høyst spesielle funn med metalldetektor. Den umiddelbare bakgrunnen var at de regionale myndighetene mistenkte at det var foregått ulovlig metallsøking inne i borgen, og derfor vedtok at man skulle sikre det som sikres kunne av metallgjenstander gjennom å søke over hele anlegget. Allerede første dag i felt gjorde arkeologene et funn som overgikk de flestes forventninger: Man fant to draktspenner, en av dem et relieffspenne av svært høy kvalitet, som var blitt lagt ned sammen. Da man så vendte tilbake til Sandby borg noen dager senere, kom ytterligere fire lignende nedleggelser for dagen. Det har senere vist seg at samtlige fem depoter har vært gjemt unna inne i husene i borgen, i det mørkeste hjørnet like til høyre for døråpningen. Smykkene er av en slik kvalitet som helst settes i sammenheng med datidens ledende skikt, og og flere av nedleggelsene inneholdt også glassperler o.l som vitner om at beboerne i Sandby borg hadde vidstrakte kontakter.

Siden den gang har arkeologer fra Kalmar läns museum gravd hvert eneste år i borgen, og funnene er ikke uteblitt. De har dessuten i vesentlig grad gitt forklaringen på hvorfor rikdommene ikke ble hentet frem igjen av dem som en gang gjemte dem under gulvet. Fenomenet skattefunn, som det er mange av i tiårene omkring 500 e.Kr. både i Sverige og andre steder i Skandinavia, har i likhet med borgene vært en viktig del av diskursen om folkevandringstidens kultur og samfunn i lang tid. Lenge var forskningsstatus den at skatter eller depoter med smykker og edelmetall var blitt gjemt unna i ufredstider, men i senere tid har andre tolkninger også spilt en viktig rolle, og det har vært pekt på religiøse og ideologiske forklaringer på at gullet ble liggende i jorden. Resultatene fra Sandby borg setter imidlertid også denne diskusjonen i relieff:

Allerede den første gravningssesongen kom et menneskeskjelett for dagen, og siden har man funnet en hel del til, først og fremst mennesker, men også dyr som hest og sau. To hele skjeletter av unge menn er blitt fullstendig gravd ut; den ene har hoggspor i ryggen, den andre har fått flere kraftige hogg i hodet. En eldre mann ser ut til å ha blitt hogd ned bakfra og blitt liggende, fortsatt i live en stund, med ansiktet ned i et ildsted. Etter døden har noen puttet fire sauetenner i munnen på liket. I et av husene lå også skjelettet etter et lite barn. Ingen av de skamferte kroppene har fått noen begravelse, men er blitt liggende der de falt sammen. Forklaringen er antagelig at det ikke har vært noen overlevende til å ta seg av dem, eller at angriperne har ført de overlevende bort – som slaver? Det hele kan ha foregått i nattens mulm og mørke, siden de døde ikke ser ut til å ha vært påkledd.

Katastrofen inntraff antagelig i 480-årene en gang. Av grunner vi ikke kjenner, slett ikke foreløpig, i hvert fall, ble Sandby borg – i motsetning til de andre borgene på Öland – ikke bygd opp igjen. Den har ligget øde og forlatt i 1500 år og fremdeles i nyere tid vært oppfattet som et uhyggelig sted man helst skulle holde seg borte fra. En mulig forklaring kan være at beboerne i Sandby borg ble ofre for en intern konflikt på øya, og at ruinen med de døde deretter ble etterlatt som en advarsel til andre. Og vil man spekulere videre, kan det tenkes at funnet av en romersk solidus (gullmynt) i borgruinen vitner om at de som en gang holdt til der hadde vært leiesoldater hos romerne, og at de kom til Öland som utfordrere til det etablerte maktsystemet – og til slutt måtte betale dyrt for det. Solidi var vanlig soldatlønn, og Vestromerriket falt altså i 476, bare en håndfull år før massakren i borgen. Ölands største solidusskatt er forresten funnet ved Åby like nord for Sandby borg. Den ble gjemt unna mer eller mindre samtidig med de mindre skattene i borgen – og heller ikke den ble noen gang gravd opp igjen.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hvor gammel er Vardøhus festning?

Slavemarkedet i Kaffa

Sommeren 1473 reiste et usedvanlig følge gjennom det østeuropeiske steppelandet. Italieneren Angelo Squarciafico hadde påtatt seg å frakte elleve kvinnelige slaver på hesteryggen fra den genovesiske havnebyen Kaffa på Krim og hjem til deres eiere i Genova. Genoveserne var i navnet fremdeles herrer i Kaffa, og slavene var byens mest profitable eksportvare. Men den politiske situasjonen i Svartehavet var blitt usikker; de tyrkiske osmanenes nærvær innebar at det var blitt på det nærmeste umulig for genoveserne å ta seg sjøveien gjennom Bosporos og Dardanellene. Bare to år senere ble da også genoveserne kastet ut for godt fra Kaffa og sine øvrige handelskolonier i regionen.
Slavene hadde stor verdi for de to genoveserne som eide dem, og man kan saktens forstå at de ville sikre sin investering. Hva som var Angelos egne beveggrunner for å legge ut på den farlige reisen i 1473, vet vi ikke. Ingen kilder forteller heller om italieneren og hans menneskelige last noen gang kom frem til Genova…

Fra arkivenes gjemmer

Det ble en usedvanlig besværlig reise for mannskapet på fregatten «de Vrouwe Johanna Geertruijda», som la ut fra Texel med den hollandske kolonien Surinam som mål, like før jul i det herrens år 1760. Om bord var 35 sjømenn og 19 soldater, og turen kom til å vare i halvannet år. Den 10. april 1762 var fem av mannskapet på skipet hos notar Jelmer de Bruijn i Amsterdam for å avlegge sin erklæring om hva som hadde skjedd, og gjorde rede for hvordan det kunne ha seg at så mange som 33 av besetningen på 54 mann «manglet» ved ankomsten.

Beretningen om den trøblete seilturen finnes sirlig innført i notarens protokoll, som er bevart i Amsterdams byarkiv – sammen med materialet etter en mengde andre av byens notarer. De eldste protokollene er fra slutten av 1500-tallet, de yngste fra tidlig 1900-tall, og notararkivene fyller hele 3000 hyllemeter. Notarene spilte en viktig rolle i datidens Amsterdam; til notaren gikk man hver gang en kontrakt skulle inngås, når man trengte en attest eller ta opp…