"Listas fjells reinsdyr"

Dagens tittel kan nok virke forvirrende, men skyld ikke på meg. For ordene er ikke mine, men den islandske skalden Eiliv Godrunarssons. De er dessuten over tusen år gamle, fra slutten av 900-årene. Og skalden ville egentlig ikke fortelle om verken Lista, fjell eller reinsdyr, men om ulver og guden Tor som beseirer dem. For å gjøre det, brukte han slike poetiske omskrivninger som kalles "kjenninger".

Eiliv var en av Håkon Jarls skalder, og diktet Torsdråpa gjenforteller myten om Tors ferd til Utgard. Torsdråpa er spekket med kjenninger. "Lista gnípu hreinar", som det heter i originalen, er bare ett av mange eksempler.

Generelt er bruken av omskrivninger svært utbredt i den norrøne diktningen, som i muntlig basert poesi i en del andre kulturer. Kjenningene kan være enkle eller kompliserte, ikke sjelden i den grad at de blir, og er ment å være, gåter. Ofte forutsetter de at den som hører dem, kjenner de norrøne mytene. At døden i skaldediktningen blir omtalt som "sverdets søvn", er vel umiddelbart forståelig. Kanskje også at "hunn-ulvens bytte" er en omskrivning av lik, eller "øder av ørners hunger" for kriger. Men at gullet kallet "Frøyas tårer", er ikke like innlysende – om man da ikke husker myten om Frøya som ikke kunne finne Od, sin ektemann, og gråt tårer av gull. Det samme kan sies om kjenningen "Balders bane", som selvsagt viser til mistelteinen. Andre kjenninger kan være vanskelig å forstå, enda om de ikke tar utgangspunkt i bestemte myter. Men tenker man seg om, gir det jo en viss mening at ormen kan omtales som "skogens mørk-ørret" og ørnen som "likdyngens bølges måke".

Eilif skald fra Island valgte altså å si "Listas fjells reinsdyr" når det han egentlig mente å si, var ulver og jotner. Det er ingen innlysende sammenligning, og trolig ligger det en glemt myte bak. Fascinerende er det uansett at en islandsk skald i Trøndelag for over tusen år siden kunne forutsette at hans publikum ikke bare hadde kjennskap til villreinstammen i Setesdals vesthei ("Listas fjell"), men også mytedannelse rundt den.

Det hører med til historien at nettopp Lista – som en tydeligvis forestilte seg som et større område enn bare Listahalvøya – har påkalt skaldenes oppmerksomhet i større grad enn noe annet distrikt her i det sørlandske. Og da tenker jeg ikke bare på generelle omskrivninger for å betegne høvdinger og konger, for dem er det mange av – slik som når skalden Bodvar hyller sin herre, kong Sigurd Munn, som "Lista læskjarr konungr", altså noe slikt som "Listas svik-skye konge".

Nei, et par ganger møter vi også navnet Lista i omskrivninger som betyr gull. I et anonymt dikt kalt Bryllupsviser, som kanskje er fra 1200-årene, brukes uttrykket "sviftir lista linna", som strengt talt betyr "den som slynger Listas ormer". Men "Listas ormer" skal her forstås som gull, slik at den som "slynger" disse ormene, er en person som sprer rundt seg med gull – altså en gavmild mann. Det er ikke uvanlig i den norrøne forestillingsverdenen at ormer ligger og ruger på gull, mens koblingen til Lista er mer uvanlig. Kanskje er Lista i denne sammenhengen selv en omskrivning – for land? Men den forklaringen står nok litt svakere når sammenhengen mellom Lista og gull også fremkommer i et annet dikt. I et anonymt kvad til ære for Olav Tryggvason er nemlig " gló-Lista" – det skinnende Lista – en omskrivning for det edle metallet.

I Torsdråpa er det altså ulvene i villmarken som omskrives til "Listas fjells reinsdyr". Det samme diktet bruker Lista også i en annen, men lignende kjenning. "Val-látr-Lista Rygjar", heter det: "Ryger fra falke-reir-Lista", av folkenavnet ryger. Vi kan kanskje oversette det med "fjell-ryger". Meningen er under enhver omstendighet klar – fjell-rygene er ikke mennesker, men jotner.

Fra dette kan vi utlede at "Listas fjell" var et sted der som ble forbundet med så vel reinsdyr som falker. Villreinen og falkefangsten kjenner vi fra senere kilder, fra 1500-årene og fremover, men man har sjelden festet seg ved at Torsdråpa forteller om det samme alt i vikingtiden. Og skalden introduserer altså et moment som viser at man forestilte seg heiområdene i denne delen av Agder også som et mytisk landskap der jotner rådde og norrøne gudeskikkelser hadde sine jaktmarker.