Grenseskogen

Det var vanlig i eldre tid at større ubygde strekninger, marker ble de kalt, skilte mellom bosetningsområder. Julius Cæsar skriver i Gallerkrigen (1. årh. f.Kr.) om germanerne at det regnes for særlig ærefullt dersom man klarer å ”herje de nærmeste grensedistrikter så de har så store øde strekninger som mulig rundt seg”. Han skriver om den store grenseskogen Hercyniaskogen at ”den er så stor at en mann uten oppakning trenger ni dager for å komme igjennom den. (…) Det finnes ingen i det Germania vi kjenner, som kan si at han har nått ytterkanten av denne skogen endog etter seksti dagers reise, eller som vet hvor den ender”.

Fra senere i jernalderen kjenner vi Danskeskogen eller Jernved (Jernskogen) nordøst i dagens Schleswig-Holstein, som skilte mellom daner og saksere. Jernved var en ubebodd ødemark av store skog- og myrstrekninger til langt inn i middelalderen. Sachsenwald utenfor Hamburg er den siste rest av et stort skogområde som en gang skilte mellom saksiske og vestslaviske bosetningsområder (bildet: kart over Elben fra 1568; Sachsenwald til høyre). I den norrøne litteraturen møter vi Myrkviðr (Mørkeskogen) som grense mellom gotere og hunere i folkevandringstiden.

Tilsvarende ubygde marker eller grenseskoger kjenner vi fra Skandinavia også. Finnveden skilte for eksempel mellom daner og svear. I mindre målestokk var – og er – Morskogen grensetraktene mellom Hedemarken og Romerike, og det finnes en rekke andre eksempler.

I det senere germanske og norrøne verdensbildet spiller slike ”marker” en vesentlig rolle. Tenk bare på mytenes Utgard, eller på Jernskogen øst for menneskenes verden, Midgard, der trollkvinnen Angrboda oppfostrer Fenrisulvens avkom i påvente av Ragnarok. Helst skal vi forestille oss de ubebygde områdene mellom grender og bygder som jordiske paralleller til disse mytologiske ”markene” – som ville, farlige og ukjente områder der jotner og andre mytiske skikkelser rådet, og der de bebygde områdene med hus, åker og eng fremstod som trygge øyer i et hav av villskap og truende fare. I så fall er det lett å forstå at reiser mellom et bygd område og et annet var noe mer enn bevegelsen fra punkt A til punkt B; det var i like stor grad en reise fra det kjente til det ukjente.

I flere tilfeller synes den middelalderske oppfatningen av grenseboere å være preget av en lignende frykt og skepsis som den man nærte for de mytologiske markene. Tenk bare på elvegrimene i søndre Bohuslän, hvis navn ganske enkelt betyr ”bistre elvefolk”, eller på markemennene fra grensetraktene mellom Viken og Götaland, og den rollen de spiller i borgerkrigene i høymiddelalderen.