Gå til hovedinnhold

Grenseskogen


Det var vanlig i eldre tid at større ubygde strekninger, marker ble de kalt, skilte mellom bosetningsområder. Julius Cæsar skriver i Gallerkrigen (1. årh. f.Kr.) om germanerne at det regnes for særlig ærefullt dersom man klarer å ”herje de nærmeste grensedistrikter så de har så store øde strekninger som mulig rundt seg”. Han skriver om den store grenseskogen Hercyniaskogen at ”den er så stor at en mann uten oppakning trenger ni dager for å komme igjennom den. (…) Det finnes ingen i det Germania vi kjenner, som kan si at han har nått ytterkanten av denne skogen endog etter seksti dagers reise, eller som vet hvor den ender”.

Fra senere i jernalderen kjenner vi Danskeskogen eller Jernved (Jernskogen) nordøst i dagens Schleswig-Holstein, som skilte mellom daner og saksere. Jernved var en ubebodd ødemark av store skog- og myrstrekninger til langt inn i middelalderen. Sachsenwald utenfor Hamburg er den siste rest av et stort skogområde som en gang skilte mellom saksiske og vestslaviske bosetningsområder (bildet: kart over Elben fra 1568; Sachsenwald til høyre). I den norrøne litteraturen møter vi Myrkviðr (Mørkeskogen) som grense mellom gotere og hunere i folkevandringstiden.

Tilsvarende ubygde marker eller grenseskoger kjenner vi fra Skandinavia også. Finnveden skilte for eksempel mellom daner og svear. I mindre målestokk var – og er – Morskogen grensetraktene mellom Hedemarken og Romerike, og det finnes en rekke andre eksempler.

I det senere germanske og norrøne verdensbildet spiller slike ”marker” en vesentlig rolle. Tenk bare på mytenes Utgard, eller på Jernskogen øst for menneskenes verden, Midgard, der trollkvinnen Angrboda oppfostrer Fenrisulvens avkom i påvente av Ragnarok. Helst skal vi forestille oss de ubebygde områdene mellom grender og bygder som jordiske paralleller til disse mytologiske ”markene” – som ville, farlige og ukjente områder der jotner og andre mytiske skikkelser rådet, og der de bebygde områdene med hus, åker og eng fremstod som trygge øyer i et hav av villskap og truende fare. I så fall er det lett å forstå at reiser mellom et bygd område og et annet var noe mer enn bevegelsen fra punkt A til punkt B; det var i like stor grad en reise fra det kjente til det ukjente.

I flere tilfeller synes den middelalderske oppfatningen av grenseboere å være preget av en lignende frykt og skepsis som den man nærte for de mytologiske markene. Tenk bare på elvegrimene i søndre Bohuslän, hvis navn ganske enkelt betyr ”bistre elvefolk”, eller på markemennene fra grensetraktene mellom Viken og Götaland, og den rollen de spiller i borgerkrigene i høymiddelalderen.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hvor gammel er Vardøhus festning?

Slavemarkedet i Kaffa

Sommeren 1473 reiste et usedvanlig følge gjennom det østeuropeiske steppelandet. Italieneren Angelo Squarciafico hadde påtatt seg å frakte elleve kvinnelige slaver på hesteryggen fra den genovesiske havnebyen Kaffa på Krim og hjem til deres eiere i Genova. Genoveserne var i navnet fremdeles herrer i Kaffa, og slavene var byens mest profitable eksportvare. Men den politiske situasjonen i Svartehavet var blitt usikker; de tyrkiske osmanenes nærvær innebar at det var blitt på det nærmeste umulig for genoveserne å ta seg sjøveien gjennom Bosporos og Dardanellene. Bare to år senere ble da også genoveserne kastet ut for godt fra Kaffa og sine øvrige handelskolonier i regionen.
Slavene hadde stor verdi for de to genoveserne som eide dem, og man kan saktens forstå at de ville sikre sin investering. Hva som var Angelos egne beveggrunner for å legge ut på den farlige reisen i 1473, vet vi ikke. Ingen kilder forteller heller om italieneren og hans menneskelige last noen gang kom frem til Genova…

Fra arkivenes gjemmer

Det ble en usedvanlig besværlig reise for mannskapet på fregatten «de Vrouwe Johanna Geertruijda», som la ut fra Texel med den hollandske kolonien Surinam som mål, like før jul i det herrens år 1760. Om bord var 35 sjømenn og 19 soldater, og turen kom til å vare i halvannet år. Den 10. april 1762 var fem av mannskapet på skipet hos notar Jelmer de Bruijn i Amsterdam for å avlegge sin erklæring om hva som hadde skjedd, og gjorde rede for hvordan det kunne ha seg at så mange som 33 av besetningen på 54 mann «manglet» ved ankomsten.

Beretningen om den trøblete seilturen finnes sirlig innført i notarens protokoll, som er bevart i Amsterdams byarkiv – sammen med materialet etter en mengde andre av byens notarer. De eldste protokollene er fra slutten av 1500-tallet, de yngste fra tidlig 1900-tall, og notararkivene fyller hele 3000 hyllemeter. Notarene spilte en viktig rolle i datidens Amsterdam; til notaren gikk man hver gang en kontrakt skulle inngås, når man trengte en attest eller ta opp…