08 desember 2010

Om navn på gravhauger

Ut mot Lista fyr står sjø og vind rett på og former landskap og vegetasjon i sitt bilde. Det er et fascinerende skue, og slik har vel folk før saktens også kunnet oppleve det. Kanskje var det derfor de gravla sine døde der ute på Nordsjøstranden. En av de som ble minnet med et gravmonument het Ogmund Reppsson, og hans runestein kom på plass omkring år 1000. Etter tradisjonen på Lista skal runesteinen opprinnelig ha stått på en stor gravrøys som fremdeles bærer navnet ”Obmundsrøysa” (bildet). Men kan det tenkes at navnet har bevart minnet om den gravlagte i ett tusen år?

Mange gravhauger har navn, spørsmålet er hvor gamle disse navnene er. At det er personnavn som er knyttet til haugene, er også nokså vanlig. Tenk bare på Halvdanshaugen på Ringerike eller Sveinhaug på Ringsaker. Obmund er ikke alene på Lista, heller – der finner vi blant annet også Gunnarshaug, Sverreshaug og Atleshaug. Enkelte av de gravhaugene som det er personnavn knyttet til, er omtalt i middelalderske sagatekster. Alstadhaug i Skogn har for eksempel navn etter den monumentale Olvishaugen, og gården nevnes alt i Håkon den godes saga i Heimskringla. Snorre forteller likeledes om den mektige Herlaugshaugen på Leka. Sveinhaugen som har gitt navn til gården av samme navn på Ringsaker, nevnes i et pavebrev i 1234.

Vanligere er det likevel at gravhauger har andre typer navn. Det er nokså utbredt med navn som beskriver haugen – slike som Storhaug, Grønhaug og Svarthaug. På Spangereid i Vest-Agder har man Klobnehaugen (av verbet klovne, i den lokale dialekten klobne, som betyr å dele i to), med en dyp ”kløft” i siden etter et innbrudd i haugen for lenge siden. Til samme kategori skal vi vel regne Revehaugen – som haugen het, som gjemte Osebergskipet. På Avaldsnes finner vi de to store gravhaugene Flagghaugen og Kjellerhaugen – ingen av navnene er mer enn et par hundre år gamle, og skyldes henholdsvis en utplassert flaggstang og en potetkjeller. Gullhaugen og tilsvarende navn må man vel helst forklare med at man enten har gjort funn av edelmetall i haugen – eller med en forestilling om at det finnes gull i den. Storhaugen der Tuneskipet ble funnet i 1867, ble kalt for Skipshaugen, og sannsynligheten taler for at det var fordi man en gang hadde gravd i haugen og støtt på fartøysrester.

Av og til møter vi navn som forteller om forestillinger man har hatt, sikkert nok lenge etter at begravelsen fant sted, om hva – eller hvem – som befant seg inne i gravhaugen. Trollhaug har vi jo mange steder i landet, mens det også forekommer navn som Haubuhaugen (av haugbu, dvs. en underjordisk), som kjennes fra Bud i Romsdal.

Det hender også at gravhauger har navn som sladrer om tidligere tiders bruk av haugene. Galgehaugen på Ringsaker er selvforklarende, og Steglehaug på Lista viser oss nokså sikkert hvor et eldre rettersted i dette området lå. Tinghaug finnes en hel del steder. I noen tilfeller er Tinghaug-navnet omtalt i grensebeskrivelser og andre middelalderdokumenter, så det er utvilsomt at denne navnebruken kan være gammel.
En gruppe for seg utgjør de gravhaugene som har fått navn etter hva slags personer man tenkte seg var gravlagt i dem. Så vel Kongshaugen som Dronninghaugen og Prinsehaugen er kjent, og Farmannshaugen ved Tønsberg likeså. Kjempehaugen forekommer mange steder i landet.

Dersom vi vender tilbake til spørsmålet om navnet faktisk i noen tilfeller kan avsløre forhold fra den tiden gravhaugen ble bygd, så er det på sin plass med en betydelig dose skepsis. De gangene man har undersøkt gravhauger med det for øyet å finne navngitte personer, enten kjent fra sagaen eller bare gjennom gravhaugens navn, er man stort sett blitt skuffet. Alt i 1842 ble den store Sotehaugen i Sola åpnet, men det var ikke den fra Snorres skildring av Hafrsfjordslaget kjente Sote jarl som var hauglagt der. Graven viste seg å være fra eldre bronsealder, og dermed nesten to tusen år eldre enn slaget. I dette spesielle tilfellet kan navnet likevel være svært gammelt, og kanskje var det Snorre som ikke hadde så mye annet å bygge på enn en mektig gravhaug med et spesielt navn da han skrev om ”Sote jarl”.

Videre har man eksempler på at gravhauger har skiftet navn i nokså moderne tid. I Bjelland i Vest-Agder, nærmere bestemt på gården Ågedal, ligger to gravhauger med de velklingende navnene Dronninghaugen og Tinghaugen. I førstnevnte ble det funnet en rikt utstyrt kvinnegrav fra folkevandringstid på slutten av 1800-tallet. Navnet er utvilsomt satt på haugen etter at ”dronningen” ble gravd frem, for frem til da bar den det langt mer prosaiske navnet Ægrehaugen (av ekre, dvs. gjenlagt åker). Tinghaugen het tidligere Hellehaugen. Det har vel stått en helle eller bauta reist i toppen av den, og så har noen kommet på å sette bautaen i sammenheng med bygdetinget som vi fra skriftlige kilder vet ble avholdt der på gården i middelalderen. Trolig har slike mer eller mindre lærde spekulasjoner ytt et betydelig bidrag til floraen av gravhaugnavn. Arkeologen Per Fett skrev en gang at mens man for hundre år siden bare hadde en gravhaug med egennavn i Vik i Sogn, har man i dag mange…

Det kan være grunn til å være skeptisk også til den mulige koblingen vi innledet med, altså den mellom runesteinen på Lista og navnet Obmundsrøysa. Steinen nevnes første gang i skriftlige kilder i 1638, uten at Obmundsrøysa er omtalt. Først omkring 1800 dukker navnet Obmundsrøysa opp i kildene. Like siden OleWorms Moumenta Danica fra 1643 har store deler av runeinnskriften vært riktig tolket; det gjelder blant annet navnet Ogmund. Kan hende er det en lærd prest som mellom 1643 og 1800 har stått for koblingen.

Ingen kommentarer: