Gå til hovedinnhold

Bispen og klokkeren

Våren 1785 ble en håndfull unggutter dimittert fra Latinskolen i Kristiansand, deriblant 16-åringen Claus Pavels (tegningen) fra Lista og den fire år eldre Andreas Eckstorm fra Lyngdal. Selv om de to kom fra ulike kår og fikk vidt forskjellige livsskjebner – Pavels endte som biskop i Bergen, mens Eckstorm etter eget utsagn var en ”fattig Dievel” som døde som klokker i Drammen – skulle deres veier komme til å møtes flere ganger.

Andreas Eckstorm ble født og vokste opp i Lyngdal, der faren var skoginspektør. Andreas var den eldste i en barneflokk på fem. På det tidspunktet var det flere kondisjonerte som hadde fast tilhold i Lyngdal, men Eckstorms var ikke å finne blant disse. Kondisjonerte var derimot Claus Pavels’ familie. Han var eneste sønn av den residerende kapellanen i Vanse, men faren døde tidlig og Claus vokste opp hos morfaren, fogd Tostrup, på Østhassel.

I ettertid blir begge to først og fremst husket for sine skriverier. Claus Pavels dagbøker og hans selvbiografi regnes fremdeles som sentrale historiske kilder. Andreas Eckstorms smule berømmelse er knyttet til den merkelige selvbiografien Sandfærdige Fortællinger og Hændelser, med undertittelen En Bagatelle af vore Dage. Den utkom i 1792, da Eckstorm var blitt 27 år gammel. Boken inneholder et vell av mer eller mindre injurierende personkarakteristikker og skarpe miljøskildringer, og ironien er aldri langt unna. Den ble utgitt i en periode med utstrakt trykkefrihet.

Disse to ”vestlendingene” møtte hverandre altså på Latinskolen i Kristiansand. Pavels skriver en hel del om Eckstorm, og fremstiller han som en stridbar karakter. Da sistnevnte kom til skolen, ”overgik han meg næsten i alt, men Udsvævelser, tilligemed en Trodsighed i Characteren, der undertiden syntes at grænse til Ondskab, gjorde ham forhadt i Rektorens Øine". Pavels la dog til at han "syntes værre, end han uden Tvivl var, og skjøndt han tildeels var Stifteren af sit eget Vanheld, var det dog maaske tungere, end han havde forskyldt”.

Selv skriver Eckstorm at han ble klassens flinkeste elev det første året, men at rektor Monrad, ”Søren latiner”, som han ble kalt, senere oppfattet ham som ”Anfører for Skolens Spectakelmagere”. Eckstorm legger til at han ble straffet fire ganger i løpet av de årene han var i Kristiansand – den ene gangen fikk han en ørefik for ”utidig Latter” i timen. Situasjonen ble vel ikke noe lettere for Eckstorm av at han ifølge Pavels hadde Hans Kjerulf som sidemann, og at dennes ”største Glæde var at gjøre Nar af Folk”.

Pavels skildring av skolelivet i Kristiansand er nøktern, slik at man må tro ham på at han brukte det meste av tiden på studier. Han har vel antagelig også rett når det gjelder Eckstorms ”Udsvævelser”. I hvert fall fremstår lyngdølen som godt informert om de forskjellige forlystelser byen kunne by på – inkludert en beskrivelse av hvor mange biljardbord som fantes i byen, samt en oversikt over kjeglebanene. Likeledes er det vanskelig å se for seg at klassens minstemann, Claus Pavels, deltok i slike usømmelige aktiviteter som å spille ball på kirkegården under froprekenene eller spise kaker i kapittelet om vinteren.

Men i 1785 bar det altså til København med dem begge. Pavels hadde med seg et ypperlig vitnemål fra Monrad, Eckstorms var heller måtelig. Pavels forteller at de holdt sammen en del i København det første året, men at deres veier deretter skiltes. Pavels var en flittig student ved siden av at han skrev poesi og spilte teater. Eckstorm dyrket de samme interesser, men gav opp studiene etter noen måneder. En stund ville han bli skuespiller, og han ble da også opptatt i et av tidens mange dramatiske selskaper. Ellers skriver han at han helst foretrakk spaserturer med en ”morskabsbog” i hånden i hagen på Rosenborg. Hele sannheten om Eckstorms Københavnsopphold får vi neppe i hans egen bok. Det er lite der som kan kvalifisere til Pavels bemerkning om at ”hans Omgang (var) fra den moralske Side dog intet mindre end forargerlig”.

Etter hvert vervet Andreas Eckstorm seg til Den kongelige livgarde, før han i 1789 ble utnevnt til fenrik ved det Vesterlenske infanteriregiment. Da han kom til Norge, viste det seg imidlertid at det ikke fantes noen ledig tjeneste, og at lønnen var lavere enn den han hadde hatt i København. Skal man dømme etter selvbiografien, holdt Eckstorm flere navngitte øvrighetspersoner ansvarlige for det han på det tidspunktet oppfattet som sin vanskjebne. I en periode deretter finner vi ham på Krigsskolen, før han ble klokker ved Kristiania tukthus. I 1796 fikk han samme stilling på Strømsø, der han året etter døde ”i den elendigste Forfatning”, ifølge Pavels. Kirkeboken forteller derimot at Eckstorm nøt ”almindelig Yndest i Menigheden”. Skal tro om ikke Eckstorms ettermæle hadde blitt et annet om vi ikke hadde vært henvist til Pavels kritiske bemerkninger og hans egen ironiske levnetsbeskrivelse?

I mellomtiden hadde Pavels innledet sin prestekarriere, som mange år senere skulle skaffe ham bispestolen i Bergen. I 1793 besøkte han tukthuskirken i Kristiania og innledet vennskap med presten der. Visste man ikke bedre, kunne man vel mistenke at tukthuskirken ikke var noe spesielt ettertraktet tjenestested, men det var det faktisk. På denne tiden var det en av de mest ettertraktede kirker i Kristiania, og byens beste borgerskap samlet seg til gudstjeneste der. Kan hende traff Pavels også sin gamle klassekamerat, klokkeren, igjen der? Under enhver omstendighet er det vel der han har fått opplysningen om Eckstorms kone, Kristine Paaske, som satt igjen i fattigdom med tre små barn da mannen døde. Pavels refererer nokså foraktelig til enken som ”Kammerherre Ankers Stuepige, eller hvad hun nu var”.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hvor gammel er Vardøhus festning?

Slavemarkedet i Kaffa

Sommeren 1473 reiste et usedvanlig følge gjennom det østeuropeiske steppelandet. Italieneren Angelo Squarciafico hadde påtatt seg å frakte elleve kvinnelige slaver på hesteryggen fra den genovesiske havnebyen Kaffa på Krim og hjem til deres eiere i Genova. Genoveserne var i navnet fremdeles herrer i Kaffa, og slavene var byens mest profitable eksportvare. Men den politiske situasjonen i Svartehavet var blitt usikker; de tyrkiske osmanenes nærvær innebar at det var blitt på det nærmeste umulig for genoveserne å ta seg sjøveien gjennom Bosporos og Dardanellene. Bare to år senere ble da også genoveserne kastet ut for godt fra Kaffa og sine øvrige handelskolonier i regionen.
Slavene hadde stor verdi for de to genoveserne som eide dem, og man kan saktens forstå at de ville sikre sin investering. Hva som var Angelos egne beveggrunner for å legge ut på den farlige reisen i 1473, vet vi ikke. Ingen kilder forteller heller om italieneren og hans menneskelige last noen gang kom frem til Genova…

Fra arkivenes gjemmer

Det ble en usedvanlig besværlig reise for mannskapet på fregatten «de Vrouwe Johanna Geertruijda», som la ut fra Texel med den hollandske kolonien Surinam som mål, like før jul i det herrens år 1760. Om bord var 35 sjømenn og 19 soldater, og turen kom til å vare i halvannet år. Den 10. april 1762 var fem av mannskapet på skipet hos notar Jelmer de Bruijn i Amsterdam for å avlegge sin erklæring om hva som hadde skjedd, og gjorde rede for hvordan det kunne ha seg at så mange som 33 av besetningen på 54 mann «manglet» ved ankomsten.

Beretningen om den trøblete seilturen finnes sirlig innført i notarens protokoll, som er bevart i Amsterdams byarkiv – sammen med materialet etter en mengde andre av byens notarer. De eldste protokollene er fra slutten av 1500-tallet, de yngste fra tidlig 1900-tall, og notararkivene fyller hele 3000 hyllemeter. Notarene spilte en viktig rolle i datidens Amsterdam; til notaren gikk man hver gang en kontrakt skulle inngås, når man trengte en attest eller ta opp…