Møtet med sarmatene

For tiden vises utstillingen Dronning Margrethe og arkæologien på Nationalmuseet i København. I ett av monterne med gjenstander fra utgravninger som den arkologiutdannede majesteten enten har deltatt i eller besøkt, ligger en liten bronsegjenstand fra 1980-årenes undersøkelser i Illerup Ådal ved Skanderborg. Den har vært utsatt for hardhendt behandling, som de fleste av tingene i det store Illerupfunnet. Likevel er det tydelig hva slags gjenstand vi har for oss – nemlig en kuleformet amulett eller hengesmykke som man ellers må til sarmatisk område i det sør-østlige Europa for å finne maken til. Ved Svartehavet og der omkring finner vi tilsvarende amuletter i kvinnegravene. Så hvordan kunne den havne på Jylland for 1800 år siden?

Sarmatene var et rytterfolk som hadde sin hjemstavn på de nordkaspiske steppene ved Volga, i det sørlige Ural og det vestlige Kasakhstan. Den greske forfatteren Herodot gjengir en myte om at sarmatene var et resultat av ekteskaplige forbindelser mellom skytiske krigere og kvinnelige amazoner. På 400-tallet f.Kr. omtales de blant andre Herodot som boende øst for Tanais (Don), som på det tidspunktet ble regnet for grensen mellom Europa og Asia. Men i tiden som fulgte, forteller kildene om sarmater også vest for Don. Henimot slutten av det 1. århundre e.Kr. hører vi om sarmatiske angrep på de romerske provinsene så langt vest som i Pannonia (dagens Østerrike, Ungarn og den nordlige delen av det tidligere Jugoslavia).

De ulike sarmatiske stammene utgjorde en formidabel militær utfordring for Romerriket. Det skyldtes først og fremst det overlegne sarmatiske kavaleriet. Pansrede krigere til hest og treffsikre bueskyttere skapte problemer for de seiersvante romerne. I 166 e.Kr., mens romerne hadde hendene fulle med den pågående krigen mot parterne i øst, brøt flere germanske grupper – og med dem den sarmatiske stammen iazyger – gjennom limes i Pannonia, og noen av dem plyndret helt ned til Nord-Italia. Dette var begynnelsen på de såkalte markomannerkrigene, som ikke tok slutt før i 180, da romerne under keiser Marcus Aurelius hadde gjenvunnet kontrollen. Som en del av fredsslutningen med sarmatene måtte disse forsyne den romerske hæren med 8000 kavalerister, som for en stor del ble stasjonert i Britannia. Det har vært spekulert i om hvorvidt de sarmatiske rytterne i Britannia og deres kamper mot de invaderende sakserne fra kontinentet kan ha gitt opphav til legenden om kong Arthur og ridderne av det runde bord. I yngre romertid ble under enhver omstendighet de sarmatiske rytteravdelingene regnet for å være de beste i imperiet.

Romerne overtok tilsynelatende flere militære nyvinninger fra sarmatene, så som den tunge lansen, våpenøksen, bueskytteriet og det pansrede kavaleriet. Samtidig fortsatte sarmatiske stammer å være en trussel for keiserriket. Da romerne under Aurelian trakk seg ut av Dacia (dagens Romania), rykket iazyger inn. Med folkevandringstiden og de store vandringene til hunner og goter forsvinner sarmatene etter hvert ut av sagaen. De er enten blitt assimilert i disse mektige stammeforbundene, eller knust av dem.

Romerne følte altså det sarmatiske naboskapet på kroppen. Men hva med de germanske stammene og stammeforbundene nord for den romerske grensen, for ikke å snakke om skandinavene – opplevde disse det fryktede sarmatiske kavaleriet på nært hold? Ikke om vi baserer oss på den romerske forfatteren Tacitus, som i det 1. århundre skrev at frykt og øde fjellkjeder skilte mellom Germania og Sarmatia. Men virkeligheten – og ikke minst den senere historien – var nok annerledes.

Amuletten i Illerupfunnet er antagelig den enkeltgjenstanden som mest direkte viser kontaktene mellom sarmater og skandinaver i yngre romertid. Men alene står den likevel ikke. Fra omkring år 200 ser det ut til at det skandinaviske krigeraristokratiet har vært sterkt påvirket av sarmatiske skikker. Man ser det tydelig når det gjelder våpentyper. Sverd med innlagte figurer dukker opp i gravfunnene her hjemme på denne tiden, eksempelvis i et kjent funn fra Stabu på Toten, og det er mulig at det skyldes påvirkning fra sørøst. I Danmark opptrer de karakteristiske sverdene med ringformede grep, og i flere danske og et par svenske funn finnes ringbrynjer, og her er det liten tvil om at vi har å gjøre med sarmatisk innflytelse. Felles for flere av de nye typene som dukker opp i Skandinavia på 200-tallet, er at de kjennes fra sarmatisk område på forhånd. Det er heller ikke utelukkende innenfor våpenteknologien at denne utviklingen kan spores. Gullarmringer av en bestemt type forekommer i høystatusgraver i det samme tidsrommet, for eksempel i det kjente Avaldsnesfunnet fra midt i det 3. århundre. Igjen må forbildene søkes i Sarmatia. Dessuten har vi enkelte funn, som de berømte sølvbegrene fra Himlingøje på Sjælland, som viser tydelig påvirkning fra den sarmatiske motivverdenen.

Bronseamuletten fra Illerup er altså ikke noen enslig svale, og forklaringen på den sarmatiske innflytelsen her hjemme ligger i de nevnte markomannerkrigene. Skandinaviske krigere deltok nemlig også i de væpnede konfliktene ved Donau-limes, og enten de kjempet med dem eller mot dem (i virkeligheten trolig begge deler), var de vitner til det sarmatiske kavaleriets seiersgang. Her må påvirkningen ha hatt sitt utgangspunkt.

Og amuletten i Illerup-funnet, som etter utgraverens mening består av utstyr fra en norsk-svensk hær? Tja, i prinsippet kan det ha vært sarmatiske krigere med i de skandinaviske stormannsfølgene i yngre romertid. Mer sannsynlig er det at det er en skandinav som har sikret seg amuletten som suvenir fra et tidligere møte med de mektige rytterkrigerne fra øst.