17 januar 2011

Brobyggerne

I visjonsdiktet Draumkvedet fra middelalderen fortelles det om Olav Åstesons lange og farefulle ferd til Dødsriket. Den visjonære må blant annet reise over de våte Våsemyran, og han må passere Gjaddarbrui med alle dens farer. Ikke rart Olav klager over at ”vegjine fadde so vie”. Forestillinger som dette utgjør noe av bakgrunnen for de omkring 150, først og fremst svenske runesteinene fra 1000-årene, hvis innskrifter forteller at en person har bygd bro, vei eller vadested for sin egen eller en annens sjel. I Täby i Uppland fantes det endatil en hel bondeslekt som i den første kristne tiden bygde broer og veier i stor stil med samme begrunnelse.

I Norge har vi bare to innskrifter med dette budskapet, deriblant Dynnasteinen, der Gunnvor forkynner at hun ”gjorde bro” etter sin avdøde datter, Astrid, som hadde vært intet mindre enn ”hendigste mø på Hadeland”. Den andre innskriften, fra Sokndal i Rogaland, forteller mer nøkternt at Sakse gjorde ”denne bro” for å oppnå Guds godvilje for sin mors, Turids, sjel. I det siste tilfellet stod runesteinen opprinnelig reist på bredden av Sokndalselva, og det er ingen grunn til å tvile på at uttrykket ”denne bro” viser til en høyst konkret og fysisk bro over elven.

Men det er Jarlabanke og hans brobygging som inntar den fremste plassen blant 1000-tallets runeinnskrifter av denne typen. Jarlabankes bro eksisterer fremdeles, og den befinner seg i Täby nord for Stockholm. Her krysser den gamle landeveien mellom Vallentuna og Täby et ca. 150 meter bredt våtmarksområde. En gang omkring midten av 1000-tallet har den lokale storbonden Jarlabanke latt bygge en steinsatt jordbro over den myrlendte strekningen. Den over seks meter brede, opphøyde veien sørget han deretter for å markere med parvise bautasteiner for hvert tolvte skritt, og i hver ende av anlegget satte han én, eller kanskje to, staselige runesteiner.

På den ene av disse runesteinene erklærer Jarlabanke at han har latt disse steinene reise til minne om seg selv, og at han har laget broen for sin egen frelses skyld. Han legger til at han ”eier” hele Täby. Fire andre steiner gjengir mer eller mindre samme budskap. En av steinene, som nå er i Vallentuna, føyer til at Jarlabanke også har opprettet et tingsted. Flere andre steiner presenterer Jarlabanke som vei- og brobygger. Det finnes dessuten et titalls runesteiner som nevner slektninger av ham, slik at det faktisk er mulig å følge familien i Täby gjennom fire generasjoner på 1000-tallet. Jarlabanke var heller ikke alene i familien om å bygge broer: En stein i Fällbro er reist til minne om Jarlabanke av hans kone og sønn, og runeinnskriften forteller videre at de også har bygd en bro for å ære hans minne.

Det er i Uppland de fleste brobyggersteinene finnes, og spesielt mange er det i bygdene omkring Vallentunasjön, der det med all tydelighet har vært knyttet betydelig prestisje til det å bygge broer – og fortelle ettertiden om det! Slekten på Skålhamra på vestsiden av Vallentunasjön var for eksempel nesten like flittige runesteinsreisere som Jarlabanke & Co. Et særtrekk ved dette området er det også at usedvanlig mange av steinene fremdeles står mer eller mindre på samme plass som der de opprinnelig ble reist. Derfor vet man for eksempel at Jarlabankes bro fungerte som en slags portal inn til Täby, og at alle som kom til stedet nordfra måtte gå over broen og ved selvsyn konstatere at det her bodde kristne og mektige personer.

Andre av Jarlabankeslektens runesteiner finnes ved Broby, ikke så langt fra Täby. To av steinene her nevner Jarlabankes farmor, Estrid. Det vakte berettiget oppsikt da svenske arkeologer for noen år siden fant og undersøkte en tidlig kristen gravplass ved Broby bro. I en av gravene lå nemlig skjelettet av en eldre kvinne – kanskje Estrid selv! Utgraverne mener nå i hvert fall at det sannsynligvis er Jarlabankeslektens gravplass som er funnet, og at også Jarlabanke kan ha fått sin siste hvile der ved broen.

Det kunne saktens være behov for både veier og broer den gangen. Vi er i den heldige situasjonen at vi har en samtidskilde fra Jarlabankes tid som skildrer en reise gjennom skog og ødemark fra Borg (Sarpsborg) til Västergötland. Turen foregikk i 1019, og den er foreviget av skalden Sigvat Tordarson i hans Austrfararvisur. Det er en strabasiøs ferd skalden skildrer. Fra reisen begynte, sov han bare litt, forteller han, og ferden gikk mange mil til fots gjennom skogen, på ” bratte, lange stier”. 500 år senere klager Oslobiskopen Jens Nilssøn, som foretok sne visitasreiser sist på 1500-tallet, stadig over hvor vond veien da var de fleste steder – selv om han nevner både jordbroer og andre broer titt og ofte.

På denne bakgrunnen er det lett å forstå at kirken så på brobygging som en stor velgjerning. Men en bro har også en symbolsk mening som et bindeledd mellom de levendes verden og de dødes. Slik var det også i den første kristne tiden. Enda tidligere, i vikingtid, finner vi motivet med vann som skiller mellom døde og levende igjen i vikingtidens kulturlandskap mange steder. Ofte er nemlig vikingtidsbosetningene adskilt fra de tilhørende gravfeltene av vann eller våtmark. Den ”Gjaddarbrui” som Olav Åsteson måtte passere, fører jo i den norrøne mytologien over elven Gjall, som skiller mellom levende og døde. At man heller ikke senere gikk av veien for å forestille seg broen mellom verdenene som en realitet i kulturlandskapet, tyder det faktum at én oppskrift av Draumkvedet enkelt og greit har erstattet ”Gjaddarbrui” med det langt mer dagligdagse ”Bjellandsbruna”, som alt i middelalderen var en kjent overfartsåre for den som ville krysse Mandalselva i Vest-Agder.

Ingen kommentarer: