20 juli 2012

Den første beretningen om Osebergfunnet (1905)

Haakon Shetelig (1877-1955) deltok som assistent ved utgravningen av Oseberggraven sommeren 1904. Mens det enda skulle gå mange år før funnet ble publisert i sin helhet, fikk Shetelig alt året etter trykt en rapport om funnet i Saga-Book, som ble utgitt av Viking Club i London, hvis distriktssekretær på Vestlandet han var. Rapporten er lite kjent i dag, og siden den inneholder interessante opplysninger om funnet og bakgrunnen for det, har jeg funnet det bryet vedt å oversette den til norsk.

Skipsfunnet fra Slagen

Blant de arkeologiske nyheter i Norge dette året, er det én oppdagelse som er så betydningsfull og som har spilt en så dominerende rolle i offentligheten, at alle andre funn blekner i sammenligning. Oppdagelsen av et nytt vikingskip i Slagen, nær den gamle byen Tønsberg, er i virkeligheten et av de sjeldne og heldige tilfeller som bringer kunnskapen vår om eldre tider lenger frem enn mange års vanskelig og strevsomt forskerarbeid. Selv om dette funnet er gjort i den østlige delen av Norge og således ikke innenfor det distrikt som jeg er utnevnt til sekretær for, har den ærede redaktør av Saga-Book bedt meg om å gi en kort beskrivelse av dette overordentlig interessante funnet. I åtte uker arbeidet jeg ved utgravningen som professor Gustafsons assistent; den særskilte utgravningen av selve skipet begynte like før min ankomst og ble avsluttet samme dag som jeg forlot stedet. Jeg kunne følgelig ved selvsyn studere gravens oppbygning, dens utstyr og skipet selv; men ettersom jeg for det nåværende ikke har anledning til å beskrive de arkeologiske resultatene i detalj, må jeg nøye meg med å gjengi hovedtrekkene ved utgravningen og funnet.

Funnomstendighetene

På garden Oseberg fantes tidligere en meget stor gravhaug; den lå ved den lille bekken som løper forbi Slagens kirke og ut i Træla øst for Tønsberg. Selv om avstanden nå er ca. 3 km fra sjøen, kan elder mennesker i sognet fortelle etter sine forfedre at et skip en gang var satt inn I denne haugen, og at det fremdeles fantes synlige spor etter den kanalen som skipet var trukket opp fra sjøen gjennom. Jeg hørte denne tradisjonen fra doktor Grimsgaard i Åsgårdstrand, hvis far i lang tid var prest i Slagen. I det 19. århundre ble gravhaugen benyttet til fyll på kirkegården, og dermed var høyden blitt redusert omtrent til det halve og haugen hadde fullstendig mistet utseendet av et gravmonument. Men i løpet av arbeidet med å grave ut og frakte bort jorden la bøndene stadig merke til at jordsmonnet her hadde en annen konsistens enn ellers; haugen bestod av regelmessige torvlag, og måtte derfor være menneskeverk. Som vanlig i slike tilfeller manglet det ikke på rykter om skjulte skatter, og for noen år siden ledet disse ryktene en bonde i nærheten til å kjøpe jordstykket i den hensikt å grave frem det som skjulte seg i haugens indre.

Mens han gravde i oktober i fjor avdekket han snart toppen av en mast, og ved å følge denne nedover nådde han selve graven nettopp på det stedet der andre gravrøvere hadde brutt seg inn i gravkammeret mange hundre år tidligere. I den hurtig anlagte og nokså smale sjakten kunne han bare se litt av de kraftige eikeplankene som utgjorde taket, og en liten del av bunnen av skipet; han fant også noen fragmenter av utskårede tresaker, men forstod selvsagt ingenting av det hele, ikke minst fordi hele det indre av haugen så ut til å være fylt av vann, som bølget fra side til side I bunnen av sjakten. Han sendte deretter bud etter hr. G. Gustafson, professor i arkeologi ved Universitetet I Christiania.

Siden man var kommet så langt ut på året, var det ikke aktuelt å sette i gang en systematisk utgravning umiddelbart. I stedet fikk man i stand en avtale med grunneieren – ikke uten vanskeligheter, ettersom Norges lover i slike tilfeller gir en svært utilfredsstillende beskyttelse av vitenskapelige og nasjonal-historiske interesser. Til slutt kom man til enighet om at en fullstendig utgravning skulle finne sted den påfølgende sommer under ledelse av professoren og med regjeringens støtte.

Utgravningsmetodikk

De rent tekniske sider av arbeidet er ikke uten interesse, all den stund usedvanlig store mengder med jord måtte fjernes, avrenningen måtte reguleres og det måtte skaffes til veie vannforsyninger for å holde gammelt treverk fuktig, slik at det ikke skulle sprekke opp eller ødelegges. Den måten disse utfordringene ble løst på, tjener professor Gustafson og hans ingeniørassistens til stor ære. Graven var plassert i en naturlig fordypning i leirjorden, og denne hadde i tusen år vært fylt med vann, en omstendighet som medførte særlig gode betingelser for konservering av tre. Siden det var en særdeles var sommer måtte man beholde vannet in situ så lenge som mulig, og et sinnrikt system gjorde det mulig å tappe ut vannet i etapper etter hvert som utgravningen skred frem. Ferskvann til å sprinkle treverket med ble hentet fra bekken ved hjelp av en ledning; det var nødvendig å sprinkle flere ganger hver dag, selv om de utgravde stykkene hele tiden var dekket av mose og tekstiler.

Når det gjelder selve utgravningen ble det lagt en sjakt som man antok svarte til skipets størrelse, og den viste seg å være aldeles passe stor; den var ikke nødvendig å utvide den i løpet av utgravningen, og rommet i bunnen av sjakten var akkurat stort nok til at ugravningen kunne gjennomføres. Det er ikke ofte en arkeolog opplever at ens antagelser bekreftes så til de grader, og arbeidet forløp i det hele tatt over all forventning.

Gravens tilstand og innhold

Gravens innhold var uten unntak forbløffende godt bevart. Treverket hadde ikke bare beholdt fasongen, men så aldeles lyst og friskt ut, enda om det hurtig ble mørkere på grunn av påvirkningen fra luft og dagslys. Gress og andre mindre planter som hadde havnet tilfeldig i haugen i forbindelse med byggingen, var grønne og uforstyrret, og en botaniker kunne samle inn en hel del av dem til sitt herbarium. Noen unge kvister av or ble plukket opp fra bunnen av skipet, der de ikke hadde vært utsatt for noen form for trykk, med løvet grønt og lett krøllet som i levende live. Under slike forhold var selvsagt intet av gravhaugens innhold ødelagt eller borte på grunn av forråtnelse; men likevel var såvel skipet som dets utstyr kraftig forstyrret, dels som et resultat av gravens oppbygging, og dels som en følge av en plyndring som trolig har foregått i vikingtiden en gang.

Gravens oppbygging var som følger: Et skip, noe over 21 m langt, var blitt plassert på et naturlig leie av leirjord, og dets sider deretter støttet opp med påfylt leire. Bakenfor masten var et kammer bygd av kraftige eikeplanker; taket var støttet av to stående bjelker, og denne solide konstruksjonen hvilte på skipets kjøl. Utenfor kammeret var hele skipet fylt opp med utallige gjenstander: Kjøkkenutstyr, tekstilredskaper, fire sleder, en stor vogn, 28 årer, andre store trestykker som har hørt til skipets utstyr osv. Hele graven, med skipet og alt det øvrige, var blitt dekket med mengder av tunge og skarpkantede steiner kastet sammen uten hensyn til gjenstandene, som av den grunn stort sett var knust og ødelagt. Skipet var blitt kraftig deformert av trykket fra haugen, som hadde presset sidene utover både i forskipet og i akterenden. Midtskipet, som hadde vært beskyttet mot direkte trykk av det solide gravkammeret, var enda verre skadet, ettersom leirjorden som ble presset ned her fant et åpent rom å fylle. Kjølen og skipsbunnen, som i seg selv ikke kunne motstå disse kreftene, var brukket og presset oppover mot kammerets tak. Denne prosessen hadde antagelig begynt like etter begravelsen, og det er utvilsomt at den var temmelig langtkommen da gravrøveriet foregikk. En kunne observere hvordan disse først hadde laget et mannsstort hull i taket nærmest masten, og deretter, da de ble klar over at bunnen alt var presset så høyt opp at det var vanskelig å bevege seg under taket, hadde hugget endene av så å si samtlige planker på begge sider av ryggen. Kammeret må dog ha vært noe mer tilgjengelig enn det som var tilfelle nå; således var en kiste som det nå var umulig å få øye på og enn mindre røre uten å fjerne en vesentlig del av taket, blitt brutt opp og tømt av gravrøverne. En annen kiste som hadde vært plassert nær kammeret venstre vegg ble funnet urørt og fremdeles med sitt innhold, flere redskaper og verktøy knyttet til kvinnearbeid, fantastisk godt bevart. Vi kan derfor konkludere med at ved sideveggene i kammeret var bunnen alt på plyndringstidspunktet blitt presset opp til taket, slik at mange gjenstander ble spart for gravrøvernes herjinger.

Resultatene av det tidligere gravrøveriet

Det meste av gravustyret, som hadde ligget midt i kammeret, var blitt tatt opp og undersøkt I den brede plyndringssjakten gjennom haugen. Bunnen av sjakten kunne nå ses som en stripe av ødelagte og fragmenterte gjenstander fra haugens sørside og nedover til stevnen, hvis øverste del trolig var blitt hugget av i den forbindelse, og videre i retning av haugens midte mot masten og kammeret. Lykkeligvis lå sjakten litt høyere enn forskipet, som dermed var blitt skånet. Gravrøverne synes å ha arbeidet i all hast og bevisst gått inn for å ødelegge alle gjenstander som de ikke anså for verdifulle; til og med enkelte skjelettrester, trolig fra to kvinnelige individer, ble funnet blant vrakgodset i sjakten. Hodeskallene var slått i stykker, og mange av de andre bena ødelagt.

Naturligvis har ikke denne delen av funnet gitt oss en eneste intakt og opplysende gjenstand, men noen av fragmentene herfra er fint utskårede, og andre gir bemerkelsesverdig opplysning, selv når de sammenlignes med det urørte innholdet i skipet forøvrig. Også disse gjenstandene fortjener forskernes oppmerksomhet som de eneste levninger fra den sentrale delen av graven, den som inneholdt personen til hvis ære dette storstilte offeret var blitt gjort.

Levninger av mennesker og dyr

Forklaringen på at man noe uventet fant levningene av to individer i én og same grav, er trolig at den ene av de gravlagte, utvilsomt en kvinne fra samfunnets øverste klasse, hadde fått med seg sin kvinnelige tjener. Det samme har en kunnet observer i andre graver, blant annet i det bemerkelsesverdige funnet fra Dønnes i Nordland, der det fantes et skjelett bak i båten og et utenfor den, nær stevnen; også dette er en sikker kvinnegrav.

Vanligere er det å finne dyr i gravene fra vikingtiden, selv om ingen, med unntak av Gokstadskipet, har vært like rikt utstyrt i så måte som skipet i Slagen. I akterskipet, nær stevnen, fantes en ung stut plassert på en bred eikeplanke; i forskipet lå ti hester, fire hunder og hodet av en gammel okse – det siste plassert i en praktfullt dekorert seng som hørte til skipets utstyr; dessuten ble ytterligere tre hester oppdaget på begge sider av skipet. Hestene og hundene var halshugde. Rundt bena på hestene fantes fremdeles tauene som var blitt brukt til å binde them da de ble slaktet, så godt bevart at de kunne knytes opp; hundene var utstyrt med jernlenker festet til brede halsbånd av jern.

Generelle konklusjoner

Som påpekt ovenfor, har jeg ikke anledning til å gi en detaljert beskrivelse av funnet før universitetets rapport foreligger. Jeg kan bare nevne at mange av gjenstandene, slik som sledene og vognen, representerer noe helt nytt, og at de oppviser former og konstruksjonsmåter som intet menneske har sett på tusen år, ellers som gir svar på gamle arkeologiske gåter. Det viktigste er imidlertid treskurden, som forekommer i et slikt omfang og er av en slik kvalitet som neppe noen hadde forestilt seg var mulig i en så fjern fortid. Vi har her for oss en ornamentikk som ikke bare utmerker seg gjennom fine og decorative mønstre, men som i sin tekniske utførelse aldri overgåes og sjelden nås i stavkirkenes dekor.

Som nevnt, var skipet altfor ødelagt til å kunne flyttes helt; det er nå tatt opp i biter, og det er tvilsomt om det noen gang vil bli mulig å restaurere det tilbake til sin opprinnelige skikkelse. Det ble imidlertid målt opp og tegnet mens det fremdeles lå i haugen av statsansatte skipsingeniører som regjeringen hadde stilt til professorens disposisjon.  Gjennom dette svært nitidig utførte arbeidet har vi eksakt kunnskap om alle hovedtrekk ved skipet. Det var noe kortere enn Gokstadskipet og omtrent like bredt som dette, men vesentlige lavere over vannlinjen. Det har følgelig ikke vært et havgående skip, selv om det er utstyrt med mast; det var utvilsomt først og fremst et roskip, ettersom årehullene ikke kan lukkes. Når alt kommer til alt må vi betrakte det som en svært stor båt, bred og åpen, bygd for kortere reiser på den rolige Christianiafjorden. Dets elegante linjer og rike dekor fremgår av fotografiene, som ble tatt samme dag som utgravningen var ferdig, og som viser skipet tømt for alt innhold. Et slikt skip kan bare ha vært bygd for en høytstående person, kanskje som en dronnings personlige skip. Figuren ovenfor viser deler av treskurden på en av stevnene.

Flere forhold tyder på at skipet var gammelt da det ble satt I haugen, og at det i lengre tid hadde vært lite benyttet, en omstendighet som enkelt kan forklares når det gjelder et luksusfartøy av denne typen.

(H. Schetelig i Saga-Book of the Viking Club, vol 4, s. 54-66)

Ingen kommentarer: