Gå til hovedinnhold

Signeten fra Gullringneset



I 1808 ble Vardøhus festning forsterket med et kanonbatteri på Gullringneset, ytterst i Østervågen. Er det kanskje en sammenheng mellom denne hendelsen og et gjenstandsfunn som nylig ble levert inn til museet?

Det er ikke så kjent at Vardøhus faktisk ble nedlagt i 1793, og ikke tatt i bruk igjen før syv år senere. Nedleggelsen skyldtes først og fremst fremskredent forfall, og at det ville bli meget kostbart å sette den skikkelig i stand. Men fra og med år 1800 var det igjen aktivitet på festningen, og åtte år senere var situasjonen drastisk forandret: Høsten 1807 foregikk det såkalte «flåteranet» på Københavns red, der en engelsk krigsflåte overraskende stakk av gårde med så å si alle den dansk-norske marinenens fartøyer. Dermed var Danmark-Norge trukket med i den pågående storkrigen, Napoleonskrigen.

Kort etterpå begynte oppbyggingen av et alternativt kystvern langs norskekysten. Gullringnes batteri inngikk i dette kystforsvaret. Det var et mindre anlegg med gråsteinsmurer og brystvern av jord og torv. Bestykningen var to stykker fire-punds kanoner. Det hele var bekostet av kommandant Broch personlig.

Hva har så alt dette å gjøre med det nevnte gjenstandsfunnet?

Jo, gjenstanden ble nemlig funnet der ute på Gullringneset, like ved stedet der murene etter batteriet var synlige helt til Wehrmacht ødela dem i løpet av 2. verdenskrig. Og alderen på gjenstanden er forenlig med Napoleonskrigens tid, altså begynnelsen av 1800-tallet.

Det dreier seg om en ring i bronse, men ikke om en hvilken som helst ring. Det er en signetring, og i stedet for en innlagt edelstein eller lignende, har den en flate med tre eller fire inngraverte bokstaver i form av et monogram. Med signetringen kunne eiermannen eller –kvinnen sette sitt avtrykk, sitt segl, på brev og andre dokumenter.

Særlig før det ble vanlig å kunne lese og skrive var det vanlig med signetringer, men de fantes også langt senere. Den fra Gullringneset ble funnet med metalldetektor, og det er stil og utforming som gjør at vi tror den er fra tiden omkring 1800. Ringen er som nevnt av bronse, og graveringen på platen er temmelig grov – nesten så man vil tro at arbeidet er utført av en som ikke selv var skrivekyndig, og kanskje heller ikke var vant til slikt arbeid.

Kan det ha vært en som tilhørte det nyopprettede kystvernet, som har eid ringen? Det er ikke umulig, men monogrammet er vanskelig å lese. Det kan se ut til at vi har en «e» lengst til venstre, en «a» eller en «m» i midten og en «f» ute i høyre kant. Men det kan også minne om et slikt speilmonogram som var så populært på 1700-tallet, og som altså leses likt begge veier. I så fall kan det være bokstavene «e», «s» og «s» som er ment, og som så er gjentatt (speilvendt) fra høyre mot venstre.

Uansett må det være snakk om forbokstaver i et personnavn, uten at vi foreløpig er i stand til å identifisere eieren av signetringen.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hvor gammel er Vardøhus festning?

Slavemarkedet i Kaffa

Sommeren 1473 reiste et usedvanlig følge gjennom det østeuropeiske steppelandet. Italieneren Angelo Squarciafico hadde påtatt seg å frakte elleve kvinnelige slaver på hesteryggen fra den genovesiske havnebyen Kaffa på Krim og hjem til deres eiere i Genova. Genoveserne var i navnet fremdeles herrer i Kaffa, og slavene var byens mest profitable eksportvare. Men den politiske situasjonen i Svartehavet var blitt usikker; de tyrkiske osmanenes nærvær innebar at det var blitt på det nærmeste umulig for genoveserne å ta seg sjøveien gjennom Bosporos og Dardanellene. Bare to år senere ble da også genoveserne kastet ut for godt fra Kaffa og sine øvrige handelskolonier i regionen.
Slavene hadde stor verdi for de to genoveserne som eide dem, og man kan saktens forstå at de ville sikre sin investering. Hva som var Angelos egne beveggrunner for å legge ut på den farlige reisen i 1473, vet vi ikke. Ingen kilder forteller heller om italieneren og hans menneskelige last noen gang kom frem til Genova…

"Ismannen" gir slipp på sine hemmeligheter

Det er snart seksten år siden ”ismannen Ötzi” dukket opp av isen i Alpene, i grensetraktene mellom Østerrike og Italia. Den gang oppfattet, i 1991, oppfattet man funnet som et heldig resultat av en usedvanlig varm sommer – mens det nå er mer rimelig å se det som et resultat av mer varige klimaendringer. Etter en del diskusjon mellom de to landene ble den 5300 år gamle kroppen til slutt plassert på museum i Bolzano i italiens Sør-Tyrol. I årene som har gått siden ismannen ble blottlagt, bokstavelig talt med hud og hår, har det blitt utført en rekke forskjellige analyser, og ”Ötzi” har måttet gi slipp på stadig nye hemmeligheter.

Det dreier seg om et av de mest oppsiktsvekkende arkeologiske funn gjennom den siste mannsalderen. Et så spektakulært funn kan ikke unngå å bli omspunnet av myter. Enkelte tror for eksempel at det er knyttet en forbannelse til liket, og det sies at syv av de personene som har arbeidet med funnet, er døde, flere av dem ”på mystisk vis”. Men også vitenskapen har l…