Gå til hovedinnhold

Signeten fra Gullringneset



I 1808 ble Vardøhus festning forsterket med et kanonbatteri på Gullringneset, ytterst i Østervågen. Er det kanskje en sammenheng mellom denne hendelsen og et gjenstandsfunn som nylig ble levert inn til museet?

Det er ikke så kjent at Vardøhus faktisk ble nedlagt i 1793, og ikke tatt i bruk igjen før syv år senere. Nedleggelsen skyldtes først og fremst fremskredent forfall, og at det ville bli meget kostbart å sette den skikkelig i stand. Men fra og med år 1800 var det igjen aktivitet på festningen, og åtte år senere var situasjonen drastisk forandret: Høsten 1807 foregikk det såkalte «flåteranet» på Københavns red, der en engelsk krigsflåte overraskende stakk av gårde med så å si alle den dansk-norske marinenens fartøyer. Dermed var Danmark-Norge trukket med i den pågående storkrigen, Napoleonskrigen.

Kort etterpå begynte oppbyggingen av et alternativt kystvern langs norskekysten. Gullringnes batteri inngikk i dette kystforsvaret. Det var et mindre anlegg med gråsteinsmurer og brystvern av jord og torv. Bestykningen var to stykker fire-punds kanoner. Det hele var bekostet av kommandant Broch personlig.

Hva har så alt dette å gjøre med det nevnte gjenstandsfunnet?

Jo, gjenstanden ble nemlig funnet der ute på Gullringneset, like ved stedet der murene etter batteriet var synlige helt til Wehrmacht ødela dem i løpet av 2. verdenskrig. Og alderen på gjenstanden er forenlig med Napoleonskrigens tid, altså begynnelsen av 1800-tallet.

Det dreier seg om en ring i bronse, men ikke om en hvilken som helst ring. Det er en signetring, og i stedet for en innlagt edelstein eller lignende, har den en flate med tre eller fire inngraverte bokstaver i form av et monogram. Med signetringen kunne eiermannen eller –kvinnen sette sitt avtrykk, sitt segl, på brev og andre dokumenter.

Særlig før det ble vanlig å kunne lese og skrive var det vanlig med signetringer, men de fantes også langt senere. Den fra Gullringneset ble funnet med metalldetektor, og det er stil og utforming som gjør at vi tror den er fra tiden omkring 1800. Ringen er som nevnt av bronse, og graveringen på platen er temmelig grov – nesten så man vil tro at arbeidet er utført av en som ikke selv var skrivekyndig, og kanskje heller ikke var vant til slikt arbeid.

Kan det ha vært en som tilhørte det nyopprettede kystvernet, som har eid ringen? Det er ikke umulig, men monogrammet er vanskelig å lese. Det kan se ut til at vi har en «e» lengst til venstre, en «a» eller en «m» i midten og en «f» ute i høyre kant. Men det kan også minne om et slikt speilmonogram som var så populært på 1700-tallet, og som altså leses likt begge veier. I så fall kan det være bokstavene «e», «s» og «s» som er ment, og som så er gjentatt (speilvendt) fra høyre mot venstre.

Uansett må det være snakk om forbokstaver i et personnavn, uten at vi foreløpig er i stand til å identifisere eieren av signetringen.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Da Spangereid skulle bli Sørlandets første kjøpstad

I et brev fra 1549 som vi dessverre bare har bevart et ekstrakt av, heter det at lensherren i Lister len, Otte Stigssøn, har foreslått for kong Christian den 3. å anlegge en kjøpstad «paa et beleiligt Sted ved Strandsiden» i lenet. Dette er i og for seg gammelt nytt, og noen bygrunnleggelse på Agdesiden ble det jo ikke i den omgangen. Men det er likevel interessant å spørre hvor man tenkte seg å etablere den nye byen, som i så fall ville ha blitt den første og eneste på kyststrekningen mellom Skien og Stavanger? Svaret: Spangereid ved Lindesnes.
Flere forfattere har vist til brevet fra 1549 (Bugge 1925:136). Sverre Steen (1941:9) diskuterer det i forbindelse med sin diskusjon om utviklingen av maritim infrastruktur i kristiansandsområdet i denne perioden, og prosjektet blir kommentert i ulike lokale studier (Rudjord 1974:152; Eliassen 1995:57; Abrahamsen 1997:17; Skjekkeland 2000:259). De fleste har vært tilbakeholdende med å foreslå noen nærmere lokalisering av den planlagte kjøpsta…

Kvinne - kriger - viking?

Serier som «Vikings», understøttet av fantasy-sjangerens ulike uttrykksformer, har popularisert bildet av den kvinnelige vikingen, hun som deltar aktivt i væpnet kamp og svinger sverdet med like stor selvfølgelighet som sine mannlige kolleger. Det er en vesentlig del av forklaringen på at sosiale medier og nyhetstjenester i inn- og utland gikk på høygir da svenske arkeologer i september i år publiserte en fagartikkel som argumenterer for at den gravlagte i en rikt utstyrt våpengrav på Birka i Mälaren, faktisk var en kvinne.

Artikkelforfatterne har lykkes i å kjønnsbestemme skjelettet i Birkagraven, og konkluderer med at den gravlagte kvinnen ikke bare hadde vært kriger i levende live, men militær leder. Det siste utleder forfatterne av det faktum at kvinnen hadde fått med seg et brettspill over i det hinsidige, og at hun dermed var trent i strategisk tenkning.

Publiseringen var godt tilrettelagt med tanke på å skape blest – og, får vi tro, debatt. Og med drahjelp først og fremst fra twi…

En bergensfarers tragiske endelikt ved Flekkefjord i 1489

I den sørvestlige forhallen i Marienkirche i Lübeck henger et epitafium; motivet er en Bergensfarer, en tremaster fra Lübeck som er forlist på en forrevet kyst. To av mastene er knekt. Sjøfolkene ligger i vannet, noen klamrer seg til kister og planker, andre svømmer; noen få har klart å ta seg i land. Bildet er forsynt med to innskrifter. Den ene har blitt sitert i ulike sammenhenger, den inneholder følgende formaning: Ok, guden gesellen, holdet nicht to licht!Er gi to scepe gat, gat jo to der bicht!Et was so kort ene tyt,
Dat wy unses lebendes wurden quid.
En paternoster vor alle cristen seelen!
Altså noe slikt som: «La den som skal gå om bord, skrifte! Det tok så kort tid før vi mistet våre liv!» Den andre innskriften på bildet blir sjeldnere gjengitt, men den lyder: Anno Domini 1489 des fridages vor alle Gades hilen do bleff schipper Hans Ben up de bergerreise vor denn Berksunde mit 33 man, de Got al gnedich si. Paternoster vor alle cristen Seelen! Med andre ord: Tavlen er satt opp til m…