"...the detritus of dead epochs" (Le Courbuiser, 1925)

Our world, like a charnel-house, lies strewn with the detritus of dead epochs.
⎯ Le Corbusier, Urbanisme

Not to find one's way around a city does not mean much. But to lose one's way in a city, as one loses one's way in a forest, requires some schooling.
⎯ Benjamin, Berlin Childhood around 1900

25 august 2019

Grinda - en elegi og et etterord

Og så er gamle Grinda i Værftsgata gått ut av tiden. Velsignet måtte være den byen som var så rik at den kunne tillate seg å rive et kulturminne som Grinda uten å føle seg fattigere. Den vesle tømmerbygningen hadde av en eller annen grunn unndratt seg antikvarisk oppmerksomhet da området ble regulert for noen år siden, og da kommunen nylig vedtok sin kulturminneplan.

Grinda, våren 2019.
La det være sagt at Moss kommune gjennom flere tiår har hatt et bevisst forhold til bevaring og utvikling av den bygde kulturarven. Viktige miljøer som Verket, Sand, Storgata, Klostergata og Møllebyen har fått vernestatus, og gjennom kulturminneplanen er en rekke andre bygninger og miljøer blitt sikret for fremtiden. Det er vel og bra, og kommunen fortjener all mulig ros for dette arbeidet.

Men kravene til byutviklingen har også vært utfordrende for kulturminnene i Moss i den samme perioden. Tapet av Nyquistbyen veier tyngre enn at Grinda nå er borte, og mot Grinda kan det for så vidt argumenteres med at det lave og nokså anonyme trehuset ikke inngikk i noen helhetlig sammenheng. Men det kan man for så vidt ikke bebreide Grinda for – opprinnelig lå det tross alt der i ensom majestet.

Grindas historie var spesiell nok, og huset gammelt nok, til at det burde ha fått stå i fred. Det er nå min oppriktige mening. Så langt elegien.

Hva var så historien bak huset?

Tollstasjonen som ble arbeiderbolig?


Den versjonen som er overlevert i lokalhistorisk litteratur, er at det ble flyttet fra Nordre Jeløy til plasseringen det hadde inntil nylig, en gang på 1700-tallet, og deretter fikk ny bruk i tilknytning til Helgerødbommen, som stod omtrent på dette stedet. Helgerødbommen var én av flere lignende bommer ved innfartsårene til byen. Bønder som ville føre mat- eller drikkevarer til torgs i Moss, måtte betale en avgift, den såkalte konsumpsjonsskatten, før de fikk passere bommen. Ordningen vedvarte til 1828.

Moss byleksikon forteller:

«Nederst i Værftsgaten ligger Kanalområdets eldste hus, Grina, og var en gang i bruk som tollstasjon 1760-1828».

I 1970-årene ble det gjort et stort registreringsarbeid av kulturminner i Moss, av en gruppe med blant andre M.B. Landstad, Per Grytdal og Edmund Ree som medlemmer. De fikk opplyst av den daværende eieren av Grinda, Sigurd Karlsen, at huset i sin tid var blitt transportert på flåte fra Kjellandsvik til Værftsgata, og at det opprinnelig stod i delet mellom Kjellandsvik og Skallerød.

Grinda i 1870-årene (omtrent midt i bildet). 20 år tidligere var
huset blitt flyttet fra Fuglevik nord på øya og inn til Sand.
Etter J.H. Vogt: Moss som den var.
Men i sistnevnte område, altså der Renneflotveien tar av fra Nesveien, var det fra gammelt av tre gårder som møttes: Kjellandsvik, Skallerød og Fuglevik. Og det var fra Fuglevik at Grinda i sin tid ble flyttet. Men det skjedde ikke på 1700-tallet, og tradisjonen om at huset spilte en rolle i forbindelse med tollinnkrevingen ved Helgerødbommen, må bero på en misforståelse eller sammenblanding. For Grinda ble gjenoppført i Værftsgata i 1853/1854, mange år etter at konsumpsjonsskatten var en saga blott.

På månedstinget i Moss sorenskriveri i august 1855 blir det tinglyst et huskjøp på en tomt under Helgerød, og det er ingen tvil om at det dreier seg om huset vi kjenner som Grinda. Selger er Johan Peter Eriksen, og kjøper brenneriarbeideren Olaus Olsen, opprinnelig fra Bohuslän. I det tinglyste skjøtet heter det, med Johan Peter Eriksens ord, at han har solgt «det af mig ved en Fuglevigplads Høsten 1853 afholdt Auction kjøbte Hus».[i]

Altså er det Johan Peter Eriksen som har flyttet huset til Værftsgata. Han beholdt det ikke lenge, som vi skjønner. Men han hadde en viss tilknytning til huset før den tid også. Johan Peter Eriksen var nemlig gift med Birgitte Marie Johannesdatter, og det hadde vært hennes foreldre som hadde bodd i huset mens det fremdeles stod på Fuglevik.

Fra Kongsberghytta til Grinda


Kirkeboken viser at i oktober – november 1853 døde husmannsekteparet Johannes Halvorsen Kongsberghytten og Elen Mikkelsdatter med kort tids mellomrom på «Fuglevigplads». Johannes og Elen hadde bodd på plassen under Fuglevik siden 1830-årene. Før den tid brukte de en plass under Ramberg, og enda før finner vi dem på Sand. Det var der eldstedatteren Birgitte Marie ble født oppunder jul 1823.

Johannes Halvorsen hadde flyttet til Moss fra Kongsberg i 1815, sammen med moren. Familien kom fra Heddal, der Johannes ble født i 1793, til sølvverksbyen noen tid før 1800, og bodde på en plass under gården Landsverk, en stor skogeiendom som tilhørte sølvverket. Elen Mikkelsdatter var tjenestejente på Grimsrød da hun giftet seg med Johannes i 1823. Tre år tidligere hadde hun kommet dit fra Rygge.

1835 er det beste bud for Grindas byggeår. I juni dette året ble det nemlig inngått bygselkontrakt mellom eieren av Fuglevik, Christian Wulff, på den ene siden og Johannes Halvorsen og Elen Mikkelsdatter på den andre om et fem mål stort jordstykke i gårdens utmark. Johannes og Elen skulle «bruge og bebo» jordstykket i resten av sin levetid mot en årlig avgift på 2 spesidaler, satt ned fra 5 spesidaler «i Betragtning af at Jordstykket end ikke i det hele er opryddet». Ekteparet pliktet dessuten å gjerde inn plassen, og kunne hente materialer til dette i Fugleviks skog. Husbygninger som Johannes og Elen måtte oppføre på plassen, skulle tilbys eieren av Fuglevik først, i det tilfellet at de skulle gå ut av kontrakten.[ii]

Johannes sin oppvekst på Kongsberg må være forklaringen på at huset fikk navnet Kongsberghytta, og omstendighetene gjør det svært sannsynlig at det var Johannes selv som bygde huset. På det tidspunktet svigersønnen hans kjøpte huset og flyttet det til Sand, var Kongsberghytta – som snart fikk navnet Grinda – bare knapt 20 år gammelt, med andre ord.

Typisk verneverdig


Forstaden Sand (Værlesanden) opplevde en voldsom vekst nærmest fra ingenting gjennom første halvdel av 1800-tallet. Beboerne kom fra fjern og nær, og livnærte seg som dagarbeidere, sjøfolk, fiskere og loser. Forholdene kunne være kummerlige, med trangbodde småhus og større (men like trange) leiegårder. Først i 1840 ble Sand innlemmet i byen.

Grinda, august 2019.
Fortellingen om Johannes og Elen er en variant over et tema som utgjør en helt vesentlig del av historien om Moss’ utvikling fra småby til industriby for 150 år siden – det var mennesker som dem, oftest fra nokså små kår, som fylte byen og skapte seg et nytt liv da veksten satte inn for alvor. Det var heller ikke helt uvanlig at nye byboere hadde hus med seg på flyttelasset. Grinda var bare et av flere hus på Sand som tradisjonen forteller er blitt flyttet dit, til dels over lange avstander.

Historien om Grinda er en typisk historie om forstaden Sand, og i dette lå også husets viktigste verdi som verneobjekt. Heldigvis finnes det bevarte bygningsmiljøer fra den gamle forstaden både øst og vest for Kanalen, som kom til å dele Sand tvers over da den ble anlagt i 1855. Men vi har ikke råd til å miste mer av den nå.



[i] SAO, Moss sorenskriveri, Pantebok nr. 11, 1852-1859, s. 235.
[ii] SAO, Moss sorenskriveri, Pantebok nr. 8a, 1833-1837, s. 241.

2 kommentarer:

Trygve Måleng sa...

Tusen takk så nydelig en historie samlet og satt sammen, Frans-Arne.
Enda ett kulturminne fattigere i Moss - Grinda til minne.

Adit sa...
Denne kommentaren har blitt fjernet av en bloggadministrator.

Grinda - en elegi og et etterord

Og så er gamle Grinda i Værftsgata gått ut av tiden. Velsignet måtte være den byen som var så rik at den kunne tillate seg å rive et kulturm...