'The time has come,' the Walrus said,
'To talk of many things:
Of shoes — and ships — and sealing-wax —
Of cabbages — and kings —
And why the sea is boiling hot —
And whether pigs have wings.'
Lewis Carroll: The Walrus and the Carpenter

14 desember 2019

Gullskatten fra Laksefjord


En vaskeekte gullskatt som ble funnet og nesten mistet igjen, og gjenstander som snur opp-ned på vante arkeologiske oppfatninger. En forsmådd sjøsamisk finner og en sunnmørsk fiskeskipper som gjorde et varp av noe uvant slag, og museer som i snart hundre år har diskutert hvem som egentlig har rettighetene til funnet. Rykter og ulike versjoner av hvordan det hele egentlig gikk til. Noen historier har alt. Denne har i hvert fall mye.

Vi skal til Laksefjord i Lebesby i Øst-Finnmark. Året er 1929, og inne i fjorden bor sjøsamen Erik Johnsen, som ror fiske og driver gården Vestre Eikvika. En dag han er opptatt med å utvide potetlandet sitt, støter han på en helle nede i torva. Under hella blinker det i metall, og det går etter hvert opp for Erik at de ringene som delvis ligger hektet i hverandre der i jorda, ikke er noe gement ruststreng, men av edelt metall.

Seks delvis store gullringer, en enda større snodd ring av sølv og en gjennomhullet og sirlig dekorert skive av gull blir plukket opp, rengjort og studert. Erik prøver å skrape i metallet for å se om det er ekte saker, og det er det. Men hva skal han gjøre med funnet? Selv har han ikke bruk for gjenstandene, men forstår selvsagt at de kan ha en viss økonomisk verdi. Så han forsøker å selge dem til folk i nabolaget for en liten pengesum. Men ingen er interessert, og Erik spikrer etter hvert ringene opp på fjøsveggen.

Etter en tid får folket i Eikvika høre at en skipper sørfra har ankret opp i Ifjord, et par timers båttur unna. Eriks halvbror, Lars, får oppgaven med å kontakte skipperen, og denne gangen lykkes det: Skatten skifter eier til en pris av 10 kroner og en kasse sild, og Erik er godt fornøyd.
Dette var i 1930, og søringen var skipper Lars Ask på fiskedamperen Kverve av Ålesund, som var på hjemtur fra Bjørnøya. Året etter solgte han gjenstandene videre til Ålesund museum – for 1000 kroner.

Nyheten om det store gullfunnet i Laksefjord nådde etter hvert også Eikvika, og kanskje var det da ryktene begynte å gå om omstendighetene rundt salget, hvor gullringene egentlig var funnet osv. Til Lars Ask skal selgeren ha fortalt at gjenstandene var funnet på en holme i fjorden, mens familien og lokale informanter altså har vært like sikre på at funnstedet var i Eikvika, ikke så langt fra familiens gamme. Sistnevnte opplysning skriver seg nok fra Erik Johnsen selv. Det er også uklart om det fantes menneskebein eller ikke sammen med ringene.

Vi skal straks se nærmere på selve funnet, men er ikke helt ferdig med forholdene rundt salget. For den gangen, som nå, tilhørte jo jordfunne oldsaker staten, slik at Erik Johnsen egentlig ikke hadde anledning til å selge funnet i det hele tatt. Men det visste han neppe, og ingen var heller klar over at gjenstandene kunne være så gamle som de etter hvert viste seg å være. Siden 1905 hadde landet vært delt inn i arkeologiske museumsdistrikter, hvert av dem med et landsdelsmuseum som på statens vegne skulle ta vare på slike gjenstander. Laksefjord var en del av Tromsø museums distrikt, og normalt skulle gullskatten ha havnet der.

Men nå var altså gjenstandene blitt solgt og videresolgt, og var havnet på Sunnmøre. Ålesund museum hadde ingen formell rolle i det arkeologiske kulturminnevernet, men hadde fra gammelt av en ikke ubetydelig oldsaksamling, og museets folk forstod snart at det var oldsaker de var kommet i besittelse av. Via Oldsaksamlingen i Oslo ble det derfor nokså snart sendt en henvendelse til Tromsø museum, med spørsmål om sistnevnte ville benytte sin rett som arkeologisk landsdelsmuseum til å erverve funnet. Henvendelsen forble imidlertid ubesvart. En ny mulighet fulgte I 1938, men Tromsø museum så seg på det tidspunktet ikke i stand til å innløse funnet av økonomiske grunner.

Tidlig på 60-tallet var en byttehandel mellom museene på trappene, uten at den ble noe av, og i 1970 var Laksefjordskatten midlertidig utstilt i Tromsø. Den ble deretter returnert til Ålesund, men ikke uten komplikasjoner. Tromsø museum varslet nemlig at de ville få laget kopier av gjenstandene, og sende disse tilbake til Sunnmøre og beholde originalene. Forslaget møtte ikke særlig stor velvilje i Ålesund, som en jo kan ha en viss forståelse for. Men Tromsø-arkeologene pekte på sin side på at funnet rent faktisk og formelt burde høre hjemme i landsdelsmuseet i nord, og at det var vanskelig å se hvordan akkurat disse gjenstandene kunne være relevante i formidlings- eller forskningssammenheng på Sunnmøre. Og også det kan man godt forstå.

For en ti års tid siden var skatten og eiendomsretten til den atter et tema. Da var det lokalmuseet i Gamvik som brakte et nytt moment inn i debatten ved å be om tilbakeføring – ikke til Tromsø, men til Finnmark. Noe senere fulgte Tromsø museum opp med å be Riksantikvaren om å avgjøre saken om hvor funnet hører hjemme. Det endte til slutt med en utredning som konkluderte med at spørsmålet enten måtte løses i minnelighet eller ved å bruke bestemmelsen om ekspropriasjon av løse kulturminner i Kulturminneloven.

Det er et merkelig funn, Laksefjordskatten. Både opprinnelse og datering av gjenstandene er omdiskutert, og minst én av dem er uten gode paralleller i det arkeologiske materialet, det være seg i Norge eller utenfor.

De seks gullringene er i utgangspunktet nokså uproblematiske – det ser ut til å dreie seg om såkalte «betalingsringer» som vanligvis dateres til sen folkevandringstid, helst til 500-tallet. Dette er en vanlig gjenstandstype, og mange av skattefunnene fra folkevandringstid inneholder slike ringer. De er trolig fremstilt av omsmeltet romersk mynt, er gjerne av standardisert vekt, og kan ha vært brukt som betalingsmiddel i forbindelse med bøter osv. Men gullskatter fra folkevandringstid er svært sjeldne i Nord-Norge, og det nærmeste sikre og bevarte skattefunnet i nord er gjort helt nede i Vefsn. Fra samisk område, som Laksefjord var for 1500 år siden som i mellomkrigsårene, kjenner vi ingenting tilsvarende.

Den siste gullgjenstanden, den gjennomhullede, nærmest ovale «skiven», har stempeldekor med motiver som i og for seg er typiske for folkevandringstiden, slik at det kan være god grunn til å regne med at den er samtidig med, eller helst noe eldre, enn betalingsringene. Men gjenstanden er unik – vi kjenner ikke helt tilsvarende saker i det øvrige arkeologiske materialet, og vi vet ikke hva slags funksjon den har hatt.

Hva med sølvringen? Den er av størrelse som en stor armring, nærmest som en halsring, men mangler den lukkemekanismen som slike ringer oftest har. Som type tilhører sølvringen vikingtiden, og passer dårlig inn med de mye eldre gullringene. De som har studert funnet nærmere, har derfor kommet til to ulike konklusjoner: Enten at Laksefjordfunnet er fra vikingtid eller tidlig middelalder, men inneholder eldre «antikviteter», eller at ringen faktisk er eldre. Arkeologen Gutorm Gjessing, som forsket på og skrev om funnet fra Laksefjord, holdt det for sannsynlig at sølvringen var fra det østlige Baltikum, der tilsvarende ringer ser ut til å dukke opp i materialet allerede på 600-tallet.

Men vi har få eller ingen skattefunn fra perioden mellom 500-tallet og 800-tallet også, så spørsmålene blir ikke færre om vi omdaterer ringen (og dermed funnet som helhet) til denne perioden. Mest sannsynlig er det vel at skatten er nedlagt i sen vikingtid eller tidlig middelalder, som de øvrige skattefunnene i Finnmark. Men blandingen av gull- og sølvgjenstander og dominansen av saker som må ha vært flere hundre år gamle på det tidspunktet, representerer uløste problemer.

I dag blir det som er en av landets største gullskatter fra forhistorisk tid, trygt oppbevart i et museumsmagasin i Ålesund, men funnet er dessverre så å si «dødt» som formidlings- og forskningsobjekt. Det er kjedelig at situasjonen er slik, for Laksefjordfunnet fortjener så mye bedre, og alle gode krefter burde gå sammen for å finne en løsning.

Samtidig spør en seg om hvorfor det kunne gå slik, og om det bare er tilfeldighetenes spill som har ført frem til dagens situasjon? Ville historien og utfallet av den ha vært det samme dersom skatten var kommet for dagen i mer sentrale strøk, og ikke i Finnmark? Og hva om finneren hadde vært norsk, og ikke same? Kan hende er det symptomatisk at da A.W. Brøgger skrev om Laksefjordfunnet kort tid etter at det hadde havnet i Ålesund, var han påpasselig med opplysninger om navnet på skip og kaptein og hvor fartøyet hørte hjemme, mens Erik Johnsen ikke navngis. Professoren nøyde seg med å opplyse at «finneren var en lapp».

1 kommentar:

john sa...

Et unikt fund, som burde vært bedre kartlagt. Heldigvis verserer det flere historier om mulige funnsted, som gjør det vanskelig for lykkejegere med metall detektor. Sett i ettertid var det en lykke at Eirik solgte skatten til Lars Ask. Han hadde ihvertfall vett og forstand til å selge skatten videre til museet. En arkologi student besøkte området for noen år siden. Hun hadde noen interessant teorier. Daværende Fylkeskonservator skulle besøke området, men ble forhindret av dårlig vær. Eneste gang at Fylket har vært på banen, såvidt jeg vet.

I grenseland

Hvordan har gårdene rundt i landet fått grensene sine? Dagens grenser kan ha en skiftende historie bak seg – ofte preget av strid og uenighe...