Det norrøne Grønland

I 985 eller deromkring kom Eirik Raude til Grønland. Eirik var jærbu, men hadde emigrert til Island og var blitt landsforvist derfra. I årene som fulgte, ble det nye landet langt i vest befolket av folk fra de norrøne bosetningene på Sagaøya. Etter hvert vokste det fram livskraftige nybyggersamfunn sørvest på Grønland. En gang i seinmiddelalderen møtte disse samfunnene undergangen, uten at forskerne kan gi noe sikkert svar på hvorfor det gikk slik. Da Hans Egede, «Grønlands apostel», tidlig på 1700-tallet kom til øya, var det i hvert fall ikke annet enn arkeologiske spor tilbake etter de norrøne bosetterne. På det tidspunktet var det inuittiske fangstfolk som helt rådet grunnen på Grønland.

Bratttalid. Foto: PederM, Wikimedia Commons, CC BY-SA 2.5

Inuittene hadde vært lenge på øya, mye lenger enn nybyggerne fra Island og Norge. Men hva hadde skjedd med de norrøne bygdene, og hvordan var egentlig det norrøne samfunnet på Grønland? De skriftlige kildene gir noen forsøksvise svar, og det samme gjør det arkeologiske. Det som er sikkert, er at det i flere hundre år fantes levende bygdesamfunn med gårder, kirker og klostre på Grønland, som endatil utgjorde et eget bispedømme underlagt erkebiskopen i Trondheim. Jordbruk og fangst utgjorde næringsgrunnlaget, samtidig som bosetterne forsynte store deler av den da kjente verden med luksusprodukter som hvalrosstenner, jaktfalker og isbjørner.

Ifølge sagaene dro de første nybyggerne på 900-tallet fra Island om bord på 25 skip, selv om bare 14 av dem skal ha kommet velberget fram. De etablerte gårdsbosetninger rundt Eriksfjord, som ble utgangspunktet for det som kom til å hete Austbygda. Det var herfra en sønn av Eirik Raude, Leiv Eiriksson, reiste videre til Vinland. I Austbygda lå Brattahlíð, Eiriks egen gård, og Garðar, det seinere bispesetet. Bosetningene i Vestbygda er mindre kjent, men én gård – den såkalt «Gården under sanden» – er blitt arkeologisk undersøkt her i moderne tid. Det som antas å være gården Sandnes, var gjenstand for utgravninger i 1930.

Dersom vi følger de nyeste anslagene, bodde det på det meste noe sånt som 6000 mennesker av norrøn avstamning på øya i middelalderen, de aller fleste av dem i Austbygda. Lenger nord, i det som i dag heter Diskosbukta, lå fangstmarka Norðsetur, der kolonistene jaktet hvalross og annet vilt i sommermånedene.

Arkeologi

Lenge var kunnskapen om det norrøne Grønland i all vesentlighet basert på hva sagaer og andre skriftlige kilder kunne fortelle. Etter hvert kom arkeologien til å bli mer sentral, og det var først og fremst danske forskere som gjennomførte undersøkelser på øya. Da det nye Etnografisk museum i Kristiania ble åpnet for publikum i 1857, besto «Eskimoavdelingen» i stor grad av gjenstander som skrev seg fra inuittiske graver på Vest-Grønland, og som var blitt skjenket til museet av arkeologen C.J. Thomsen i København året før.

 De første moderne registreringene og utgravningene ble foretatt av Daniel Bruun i 1894. I mellomkrigsårene og seinere ble mer systematiske undersøkelser gjennomført i regi av det danske Nationalmuseet. Arkeologen Poul Nørlund kom til å spille en nøkkelrolle. Han sto blant annet for utgravninger på Herjolfsnes (Ikigaat) i 1921, Garðar (Igaliku) fem år seinere og på Brattahlíð (Qassiarsuk) i 1932.

Utgravningene på Brattahlíð og på det som ble kalt «Landnåmsgården» eller det mer prosaiske «ruingruppe Ø17a» i Narsaq i1950-og 1960-årene har gitt et godt bilde av hvordan de norrøne bosetningene på Grønland så ut. Hovedbygningen besto av et såkalt «ganghus» – et langhus koblet sammen med flere mindre rom/bygninger. I tillegg fantes det en rekke mindre, selvstendige bygninger for dyr og til ulike lagerfunksjoner.

Koloniseringen av Grønland foregikk på et tidspunkt da kristendommen var i ferd med å slå gjennom både i Norge og på Island. Det er ikke funnet spor etter førkristne, norrøne graver på øya, slik at den arkeologiske kunnskapen om vikingtids- og middelaldersamfunnet i stor grad er basert på utgravninger av hus og gårder.

Basert på de skriftlige kildene er det ingenting som tyder på at Grønland noen gang ble et egentlig statssamfunn, selv om høvdingene på Brattahlíð ser ut til å ha spilt en ledende rolle i lang tid, og i hvert fall på 1300-tallet holdt lovsigemannen (lögsögumaður) stadig til der. Den stadige rivaliseringen mellom ulike stormenn og høvdinger førte etter hvert til at de norrøne bygdesamfunnene på øya underkastet seg den norske kongemakten i 1261, under Håkon Håkonsson. Til gjengjeld garanterte kongen for årvisse forsyninger av nødvendighetsvarer fra fastlandet. Grønlandshandelen ble fra da av et kongelig privilegium.

Trolig var kongemaktens interesse for den fjerne øya særlig knyttet til fangstproduktene derfra. Det dreide seg blant annet om elfenbein (hvalrosstenner), jaktfalker og levende isbjørner. Dette var varer som ikke minst kunne tjene som diplomatiske gaver, slik kildene klart dokumenterer. Da grønlendingene sendte en representant til kong Sigurd Jorsalfar med tanke på å få opprettet et eget bispesete, hadde han med seg en levende isbjørn som gave. Flere tysk-romerske keisere fikk også isbjørner som gave. Kildene gir også en rekke eksempler på at grønlandsfalker ble gitt til utenlandske fyrster som ledd i ulike kongers alliansebygging, men også kunne selges til høye priser. I 1347 fikk kong Magnus Eriksson pavens tillatelse til å selge falker til sultanen i Kairo.

Midt på 1300-tallet ble Ivar Bårdsson, kannik i Bergen, sendt til Grønland som vikar for biskopen på Garðar. Derfra ledet han en ekspedisjon til Vestbygda for å undersøke forholdene der. Han fant ingen mennesker der, «endten christenn eller heden, uden noget villdt Fæ og Faaer». På det tidspunktet ser det med andre ord ut til at området var avfolket, mens bosetningene i Austbygda vedvarte enda noen generasjoner, kanskje til rundt år 1500.

Hva hadde skjedd? Ulike teorier har vært framsatt, fra sjørøverangrep til tanker om at befolkningen frivillig forlot Grønland og flyttet til et annet sted. I dag er klimaendringer en viktig årsaksforklaring.

«Grønlandssaken»

Suvereniteten over Grønland var en kime til konflikt mellom Danmark og Norge på 1920- og 1930-tallet, helt fram til saken ble avgjort ved den internasjonale domstolen i Haag i 1933.

Bakgrunnen var at Danmark ved Kielerfreden og unionsoppløsningen i 1814 hadde blitt tilkjent de tidligere norske besittelsene i vest, Island og Grønland. På det tidspunktet var det først og fremst de permanente bosetningene sørvest på øya det dreide seg om. Men i løpet av 1800-tallet kom det fra norsk side i gang fangstvirksomhet på Øst-Grønland, i Vestisen. Dette var områder som ikke hadde hatt norrøn bosetning i middelalderen, og som heller ikke på dette tidspunktet ble brukt av inuittene – selv om teltringer og andre spor talte sitt tydelige språk om at også denne delen av øya hadde hatt omfattende inuittisk bosetning tidligere.

Først ute var hval- og selfangere fra Vestfold, og så fulgte – rundt århundreskiftet – fartøyer fra Hammerfest, Tromsø og Ålesund. Etter 1900 var det stadig mannskaper herfra som drev overvintringsfast på Øst-Grønland. Da Danmark i 1917 måtte oppgi sin gamle koloni i Det karibiske hav (Dansk Vestindien), som ble solgt til USA, gikk sistnevnte med på å ikke motsette seg Danmarks krav på Grønland. Danmark på sin side frafalt kravet om folkeavstemning, statsborgerlige rettigheter og tollfrihet i Vest-India.

Norske myndigheter anerkjente ikke Danmarks krav på hele Grønland. I løpet av 1920-tallet dannet det seg en viss opinion her hjemme for å fremme norske rettigheter til fangstterritoriene på Øst-Grønland. I den samme perioden oppnådde Norge herredømme over Spitsbergen, Jan Mayen og Bouvetøya, men det fremste uttrykket for denne «ishavsimperialismen» var det som ble hetende «Grønlandssaken».

Norges Grønlandslag ble stiftet i 1926, med arkeologiprofessor A.W. Brøgger som formann. I formålsparagrafen het det at laget skulle

arbeide for en nasjonal løsning av Grønlandsspørsmålet og andre norrøne spørsmål. I sammenheng hermed står videre arbeidet for vår indre nasjonale reisning og for en karakterisk utenrikspolitikk som bør orienteres i retning av Norskehavet.

I 1930 var det klart at Danmark ville gjennomføre en vitenskapelig ekspedisjon til det «norske» området på Øst-Grønland, som da hadde fått navnet «Eirik Raudes land», og konflikten tilspisset seg. Året etter ble en stor del av Øst-Grønland okkupert av norske fangstmenn, deriblant Søren Richter. Kort tid etter velsignet Stortinget den private okkupasjonen, og Helge Ingstad ble utnevnt til sysselmann.

Saken endte i 1933 ved en domsslutning i Haag, der Danmark ble tilkjent suverenitet over hele Grønland.

Søren Richter

Den ene «okkupanten» i 1931, Søren Richter (1903-1970), født i Lier og oppvokst i Narvik, kombinerte fangstlivet på Øst-Grønland med studier i arkeologi og etnografi. Han kom til Grønland for første gang i 1929 og kombinerte den strevsomme fangsthverdagen med arkeologiske utgravninger. I 1934 oppnådde han magistergraden i etnografi med en avhandling om det nordøstlige Grønlands arkeologi. Richter undersøkte en rekke inuittiske bosetninger. Det omfattende gjenstandsmaterialet han samlet inn fra Grønland, ble innlemmet i samlingene til Etnografisk museum i Oslo. I 2011 ble Richter-samlingen overført til Nationalmuseet i Nuuk.