Nyfunnet reisealter fra tidlig middelalder

For et par dager siden var jeg innom en venn av meg i Mandal. Han ville vise meg noen gjenstander han hadde liggende i kjelleren. Det viste seg å være en bøttefull med steinsaker av forskjellig slag, men det som først og fremst fenget min interesse, var et lite stykke grønn bergart nederst i bøtten. Jeg visste at jeg hadde sett noe som lignet tidligere, og det demret for meg at vi stod overfor noe helt utenom det vanlige. Og, ganske riktig: Det vesle steinstykket har hørt til et reisealter fra tidlig middelalder, og stykket fra bøtten gjør at vi nå kjenner en håndfull av disse gjenstandene fra arkeologiske kontekster i Norge.

Heldigvis kjenner vi funnstedet, sånn omtrentlig. Funnene i bøtten ble plukket opp over mange år av lokalhistorikeren Haakon Skjævesland (1892-1967). Gjenstandene er funnet på gården hans på Skjævesland i Øyslebø i nåværende Marnardal kommune.

Ellers i bøtten ligger en mengde bryner og brynefragmenter fra forskjellig tid, et par fragmentariske spinnehjul, en del boplassflint, en støpeform eller to, et par baksteheller osv. Alt i alt en fin samling med funn, men ikke vesentlig annerledes enn det man kunne ha plukket opp over like mange år på de fleste gårder med tunkontinuitet tilbake til forhistorisk tid.

Sjeldent funn
Men det lille stykket av grønn bergart er en ganske annen historie. Som bildene viser, dreier det seg om et fragment av en slipt plate. Bergarten er grønn porfyr, av en type som bare finnes i Hellas, der den i oltiden ble brutt nær Sparta på Peloponnes. Steinen fra Skjævesland har altså vært en del av en helt spesiell gjenstand – et reisealter fra tidlig middelalder, perioden 800-1200 e. Kr. Det er bare funnet et par, tre tilsvarende i Norge tidligere, og ikke så mange i Norden for øvrig heller. De fleste funnene er gjort i middelalderbyene (Sigtuna, Roskilde, Hedeby). Det hittil siste funnet som ble gjort av et stykke tilsvarende det fra Skjævesland, kom i 2007. Det reisealteret lå i en mannsgrav i Varnhem i Västergötland.

Reisealtere av denne typen besto av en ganske liten, polert plate av porfyr i en innfatning av tre. Hensikten med slike flyttbare altere var at man kunne gjennomføre kirkelige handlinger nær sagt hvor som helst. Når man la reisealteret på et høyst ordinært bord, f. eks. i et bolighus, kunne dette bordet benyttes til alter. Det betydde at man kunne holde messer f. eks. hjemme hos folk, og enkelte forskere har derfor tenkt seg at slike altere først og fremst hører hjemme i den tidligste kristne tiden, dvs. før kirkebyggingen tok til for alvor.


I middelalderen skulle jo messen synges ved et innviet alter, og alteret skulle være av stein. For å løse problemet med at prester skulle holde messe andre steder enn i kirken, innviet biskopen altså en slik steinplate nedfelt i et trestykke. Den urkirkelige tradisjonen var at alteret skulle være av stein. Når altersteinen var innviet, var den alt det et alter skulle være - uansett om den var stor eller liten. Flere av de bevarte altersteiene av denne typen er svært små, nærmest bare fragmenter som vårt fra Skjævesland.

Fra Köln
I Köln er det gravd ut et verksted for produksjon av slike porfyrplater. Når verkstedet fantes nettopp i denne tidligere romerske byen, skyldes det at man der var i besittelse av et betydelig antall ruiner fra romertiden. Og råmaterialet til disse porfyrplatene var ganske sikkert romerske søyler osv. av gresk porfyr. Trolig har platen som er funnet i Marnardal, kommet dit fra Köln, og til Köln fra Peloponnes mange hundre år tidligere.

Det lille bergartstykket fra Skjævesland er en sjelden fugl, og det er grunn til å spørre hvordan det havnet der. Noe svar kan jeg ikke gi, i hvert fall ikke foreløpig. Vi kjenner ikke til at det har vært noen kirke på gården, som er nabogård til middelalderens sognekirkested, Øyslebø, som imidlertid ligger på motsatt side av Mandalselva. Skjævesland var ellers en fornem nok gård i middelalderen. Den var med sine 16 huder i landskyld trolig den største navnegården i hele Mandalen, og gården bestod av minst fire bruk i senmiddelalderen.Dessuten lå det et rikt laksefiskeri til gården, og dette var særskilt skyldsatt. Det meste av gården var bondegods omkring 1600, men både kronen og sognekirken hadde eierparter i Skjævesland.

Det innes et betydelig arkiv etter finneren, Haakon Skjævesland. Gjett om jeg skal finlese det i tiden som kommer!

Les mer om reisealtere i denne artikkelen av Sten Tesch.