Tribune Tower

En bit av Nidarosdomen, murt inn i en skyskraper i Chicago? Og det samme med del er av Den kinesiske mur og Kheopspyramiden? Ja, faktisk, og det stopper ikke der. Bygningen er Tribune Tower, hovedkvarter for storavisen Chicago Tribune, og året er 1922, men den fascinerende historien begynner noen år tidligere, nemlig i ruinene av den belgiske byen Ypres henimot slutten av 1. verdenskrig.

Robert McCormick (1880-1955), bedre kjent som Colonel McCormick, var krigskorrespondent for Tribune og besøkte så vel Østfronten som Vestfronten. I likhet med mange andre amerikanere som besøkte krigsskueplassene i Europa, samlet han også suvenirer, i hans tilfelle stein. Og ikke hvilke stein som helst, men deler av mer eller mindre berømte monumenter som hadde havnet i skuddlinjen. Med seg hjem til Chicago hadde han derfor med seg biter av rådhuset i Arras og katedralen i Ypres, som begge var blitt sønderskutt etter å ha ligget ved frontlinjen gjennom hele krigen.

Etter krigen var det mange amerikanere som valfartet til Europa for å besøke steder de kjente fra avisreportasjer og filmaviser og hente suvenirer før slagfeltene ble ryddet. Det var symptomatisk når Sunset i 1919 under overskriften ”All Aboard for Belgium!” reklamerte med at magasinets ”fredskorresponent” ”Hunts for Choice Ruins to Guide the Tourist Vanguard”. Colonel McCormick tok det enda et steg videre.

Han var nemlig ingen ordinær krigsreporter, McCormick. Han var barnebarn av mannen som i sin tid hadde grunnlagt Tribune, og siden 1910 hadde han selv både vært eier og redaktør av avisen. Colonel McCormick var en fremragende avismann, og kunne notere seg for en eventyrlig opplagsøkning nærmest fra år til år i den lange epoken han stod ved roret. Dessuten var han reaksjonær på et vis som her hjemme best kan sammenlignes med Macody Lunds. Intelligent, snobbete, eller snarere opphøyd, eksentrisk og fryktet – en av hans motstandere kalte ham med utilslørt ironi for ”én av 1400-tallets skarpeste hjerner”, mens sosialisten Art Preis slo fast at avisbaronen McCormick var en ”fascistisk orientert mangemillionær”.

Om det var den geniale aviseieren eller den erkekonservative politikeren som fikk idéen om Tribune Tower, er ikke godt å si. Det er iallfall her steinene fra Arras, Ypres og Trondheim igjen dukker opp i historien.

I 1922 fikk nemlig McCormick den gode idéen at han skulle utlyse en verdensomspennende arkitektkonkurranse om Tribunes nye avishus i Chicago. Avisen fylte 75 år, og obersten ville nå selge massene ”class appeal, not just newspapers”. Førstepremien var fantastiske 50.000 dollars, men så skulle vinneren da også levere tegninger til det som skulle bli ”the most beautiful and eye-catching building in the world”. Gitt forutsetningene, måtte det bli en skyskraper. Gjetord om konkurransen nådde arkitekter over hele verden, og premiebeløpet og McCormicks byggeprosjekt ble i seg selv en verdensnyhet, slik det nok også var tenkt.
Konkurransen utgjorde et vendepunkt for moderne amerikansk arkitektur. Det kom inn over 260 ulike forslag, og selv om Hood og Howells vinnerutkast viste en klassisk nygotisk bygning slik skyskrapere flest ble tegnet i 1922, var det andre av forslagene, og i særdeleshet sølvmedaljøren Eliel Saarinens, som kom til å legge premissene for senere skyskraperarkitektur i USA. Et imponerende knippe av modernistiske prominenser sendte inn sine forslag: Gropius, Loos, danske Lonberg-Holm, Hilberseimer, Taut og så videre.

Vinnerforslaget hentet inspirasjon fra den gotiske katedralen i Rouen, og den over 140 meter høye bygningen som stod ferdig i 1925, er like spekket med symbolikk og mening som en middelalderkatedral. Det gjelder ikke minst de nevnte steinene, for Tribune Tower står bokstavelig talt på fragmenter av verdens monumentale kulturarv. Rundt regnet 130 steiner hentet fra kjente kulturminner over store deler av verden, ble nemlig murt inn i ytterveggene i avisbygningens nederste etasjer, der de fremdeles kan betraktes.

Umiddelbart etter hjemkomsten fra Europa, der han jo selv hadde plukket med seg deler av raserte monumenter, hadde McCormick oppfordret alle avisens utenrikskorrespondenter til å skaffe flere steiner: ”If you can get stones about six inches square from such buildings as the Law Court of Dublin, the Parthenon at Athens, St. Sophia Cathedral, or any other famous cathedral or palace or ruins – possibly a piece of one of the pyramids – send them in.” Det hele skulle foregå legalt, men det var neppe alltid tilfelle. Da avisens utsending en gang kom til Rouen, stod følgende overskrift å lese på forsiden i en lokal avis: ”Chicago Tribune-reporter ankommer Rouen for å stjele en stein fra vår kjære katedral”.

Norden er foruten fragmentet fra domkirken i Trondheim, representert med en ”Viking stone” (egentlig en ”gravklot”)fra Mälardalen og et bygningsstein fra Kronborg slott. Disse er i godt selskap, her er Taj Mahal, Hagia Sofia, Parthenon, Notre Dame og mange, mange andre verdenskjente monumenter, blandet med americana som Mark Twains ”Injun Joe Cave”, Lewis and Clarks Fort Clatsop og en murstein fra huset der obersten ble født. I senere tid er blant annet en bit av Berlinmuren og et stykke av World Trade Center blitt føyd til.

Steinene er, som denne moderne katedralen i sin helhet, et håndfast uttrykk for McCormicks uttrykte ønske om å plassere Amerika som verdenssivilisasjonens høydepunkt, og Chicago som verdens beste by. Noe enkeltstående fenomen i den amerikanske samtiden var heller ikke denne måten å bruke historien på: Hall of Nations i Paramount-bygningen i New York, åpnet i 1926, representerer mye av det samme, og det gjør likeledes Chicago Theleological Seminary, hvis kapell nettopp på denne tiden ble utstyrt med bl. a. steiner fra Wartburg slott, Korint,Universitetet i Oxford og – Kong Salomons miner!