Gå til hovedinnhold

Bebyggelse og landskap i jernalderen

En gård kan defineres som et fastboende hushold på en lokalitet som blir navngitt, samt husdyrhold og dyrking av jorden rundt bostedet (Helge Salvesen). Som sådan henger fremveksten av gården som fenomen sammen med innføringen av husdyrhold og åkerbruk i løpet av yngre steinalder. Arkeologisk sett, er imidlertid gården resultatet av en langtrukken utviklingsprosess som først finner sin ”endelige” form i yngre bronsealder, uttrykt i faste åkerarealer og funksjonsdelte langhus med mennesker og husdyr under samme tak.
I norsk arkeologisk forskning var gården lenge synonymt med jernaldergårder av den typen som det fremdeles finnes synlige levninger etter, særlig på Jæren og Lista. Etableringen av gården ble satt i sammenheng med et antatt kjøligere og fuktigere klima i førromersk jernalder, som man forestilte seg ledet til økt behov for forsanking og oppstalling av husdyr. Før gården oppstod i yngre romertid, forestilte man seg en mer labil bosetningsform.
På Lista (Helge Gjessing/Sigurd Grieg) og Jæren (Jan Petersen) startet de første systematiske undersøkelsene av synlige gårdsanlegg fra eldre jernalder i årene etter 1. verdenskrig. Arkeologisk utforskning av hus fra jernalderen var i gang på omtrent samme tidspunkt i Danmark, i Tyskland og i Holland. I de sentrale jordbruksområdene på Østlandet var undersøkelser av forhistoriske gårdsanlegg relativt sjeldne frem til begynnelsen av 1990-årene, selv om enkelte hus fremkom mer tilfeldig i forbindelse med gravfeltundersøkelser.
I løpet av det første årtusenet før Kr.f. – i yngre bronsealder og i førromersk jernalder – oppstår de ulike elementene som tidligere ble assosiert med ”jernaldergården”. I denne perioden oppstår hus med boligdel i en ende og fjøs i den andre. Videre tas jernet i bruk til redskaper for dyrking og slått, og selv utsædens sammensetning forandres. Produksjonen av melk og melkeprodukter ble en viktig og integrert del av virksomheten på gårdene, og denne produksjonen har ikke bare langhus med fjøsdel, men også bruken av eng som forutsetninger. De store ett-roms langhusene fra eldre bronsealder og tidligere indikerer at datidens jordbrukshushold var store, trolig større enn en familiegruppe. På gårdene i yngre bronsealder finnes det flere mindre hus beregnet på enkeltfamilier. Det er fra denne perioden at de eldste bevarte synlige sporene som fremdeles finnes i kulturlandskapet, skriver seg. Det dreier seg først og fremst om rydningsrøyser, kanskje også om steingjerder.
Omkring Kr.f. blir husene på jordbruksboplassene betydelig større enn før. Pollenanalysene forteller om intensivert beiting og åkerbruk mot slutten av førromersk jernalder, og forklaringen er trolig en bebyggelsesekspansjon knyttet til økt husdyrhold. Tydeligst er dette bildet på Forsand i Rogaland, men det har antagelig generell gyldighet: over hele Skandinavia blir jordbruksarealene utvidet i disse århundrene, og så vel arkeologiske funn som fornminner og pollenbotaniske undersøkelser viser hvordan antallet gårder blir flere.

Ny romlig struktur omkring 200 e. Kr.
Jernaldergården, som vi særlig kjenner den fra Jæren og Lista, representerer antagelig en innordning av den driftsformen som hadde blitt etablert i løpet av bronsealderen, i en ny romlig struktur som muliggjorde en økt vektlegging av husdyrholdet ved at slåtten kunne intensiveres og forbedres. I mange tilfeller viser det seg at det nye kulturlandskapet med hustufter, gjerder og fegater overlagrer de eldre åkersystemene.
De synlige strukturene på bevarte gårdsanlegg som Ullandhaug og Storrsheia i Rogaland og Sosteli i Vest-Agder vitner om nye måter å drive husdyrhold på: fegater som gjør det mulig å flytte buskapen mellom utmarksbeitene og fjøset hver dag, og særskilte innhegninger for husdyrene. Den nye strukturen med utmarksgjerde (utgard) og fegate (geil) medførte at landskapet ble låst i en fast form som ikke lenger muliggjorde flytting av åkrer og bebyggelse. Fra midten av yngre romertid kan det spores en overgang fra plasskontinuitet til tomtekontinuitet. Denne endringen i romertid tolkes som et resultat av behovet for overskuddsproduksjon av februksprodukter, trolig knyttet til økt stratifisering i samfunnet.

Gård og landsby
De undersøkte gårdene fra folkevandringstid er dels enkeltgårder, og dels består de av flere adskilte tun innenfor en felles, sammenhengende innmark, altså en form for ”landsby” med spredt bebyggelse. Men også egentlige landsbyer med tett, samlet bebyggelse er påvist – på Forsand og på Kongsgård i Kristiansand, sistnevnte alt omkring Kr. f. Etableringen av Forsandlandsbyen omkring 200 e.Kr. blir satt i sammenheng med at en dominerende stormannsslekt flytter flertallet av beboerne i lokalområdet sammen i en tettbebyggelse og omfordeler jordrettighetene.
I Danmark og ellers i det nordvesteuropeiske området finnes områder der landsbybebyggelse har vært dominerende i romertid og folkevandringstid. Kjente, undersøkte jernalderlandsbyer i Danmark er Grøntoft, Hodde og Vorbasse. Det dreier seg om såkalt flyttende landsbyer, der bebyggelsen med noen generasjoners mellomrom flytter rundt innenfor et territorium. Men de regionale forskjellene har vært betydelige, og særlig i mer marginale jordbruksområder har enkeltgårder vært det vanligste. Trolig har landsbyer vært nokså utbredt i en del norske regioner også.

Hustyper i jernalderen
Langhus opptrer i det arkeologiske materialet alt i slutten av neolitisk tid. De eldste langhusene er såkalte toskipede hus. Det betyr at den takbærende konstruksjonen i husene er en rekke av jordgravde stolper langs husets midtakse, slik at det dannes to lange rom eller ”skip” på hver side av stolpene. De toskipede husene kalles også for midtsulehus. Midtsulehusene avløses omkring 1000 f. Kr. av treskipede hus med takbærende, oftest parvise stolper. De treskipede husene med bolig i den ene enden og fjøs i den andre blir jernalderens typehus, og de dominerer gjennom hele perioden.
I enkelte områder, blant annet på Lista, ble en form for kombinerte hus (bolig/fjøs) bygd helt frem til 1800-årene. Hus med takbærende stolper var i bruk i en del områder til inn i nyere tid. De forhistoriske, stolpebygde husene har vært bygd i en slags stavkonstruksjon. I Vest-Norge finnes varianter av slike huskonstruksjoner, kalt grindbygninger. Danske eksempler fra nyere tid benevnes højremshus.
Tidlig i førromersk jernalder er langhusene relativt små. I den store Hoddelandsbyen i Vest-Jylland er husene i snitt 11-13 m lange. Husene i Kongsgårdlandsbyen i Kristiansand har vært av omtrent samme størrelse.
De påviste husene i slutten av førromersk jernalder er inntil 20-30 m lange. Kjente eksempler finnes på Forsand og på Hovde i Sør-Trøndelag. Det finnes ofte spor etter veggstolper, plassert med en innbyrdes avstand på 1-1,5 m – og tolket som levninger etter fyllingsvegger av tre, kanskje i sleppverk. I eldre perioder var veggstolpene av mindre dimensjoner og plassert tettere, og er helst spor etter flettverksvegger. Husene har to motstilte innganger felles for dyr og mennesker midt på husets langsider, til et inngangsrom som skiller mellom bolig- og fjøsdel.
På Vestlandet og i enkelte andre landsdeler erstattes den vanlige hustypen omkring Kr. f. med hus med en annen romdeling enn den som kjennes fra førromersk jernalder. Husene er i snitt ca. 20 m lange, men det finnes bygninger på opptil 50 m. I vestenden får vi nå et inngangsrom for husets beboere. Øst for inngangsrommet finnes et oppholdsrom med 1-3 ildsteder. Videre mot øst er fjøset plassert, med én eller to innganger. Særlig lange hus har et boligrom med egen inngang helt i øst (Ullandhaug, Sosteli). Nå er fjøs- og boligdel klart adskilt. I boligdelen skapes det store rom ved at avstanden mellom stolpeparene ved ildstedene kan være så stor som 7 m (mot 2,5-3 m i fjøsdelen). En nyhet i huskonstruksjonen i romertid er at mange hus ikke har hatt veggstolper, men eksempelvis veggfyllinger i form av stående planker plassert på en syllstokk eller palisadevegger av stående planker plassert i en grøft. Mange av langhusene fra romertid og folkevandringstid har hatt en ytre vegg eller voll av stein, men denne har ikke hatt noen konstruktiv funksjon. Særlig vanlig er slike ”vernemurer” på Sørvestlandet.
Denne hustypen er funnet også på indre Østland (Vidarshov/Vang, Åmot/Nannestad). Men på Østlandet, foruten på et par lokaliteter på Nordvestlandet og i Trøndelag er det påvist en annen hustype fra yngre romertid og folkevandringstid. Store og meget brede hus – opptil 11 m brede og 60 m lange – er funnet blant annet på Veien (Ringerike), Bertnem (Namdalen) og Musangen (Råde).
Den vanlige bebyggelsen i romertid og folkevandringstid består av gårder med to parallelle hus – ett stort, inntil 50 m langt og 7 m bredt, og ett mindre, inntil 20 m langt og 5 m bredt.
Foreløpig isolert i det norske husmaterialet fra folkevandringstid står et hus fra Forsandmoen. Det er et ettromshus uten fjøsdel, og det blir tolket som en hallbygning. Rene hallbygninger er ellers – i Sør-Skandinavia – et fenomen som først og fremst forbindes med yngre jernalder.

Spesialiserte bygninger
I tilknytning til bebyggelsene i eldre jernalder finnes ulike typer spesialbygninger. Grophus, altså nedgravde hus, kjennes i Sør-Skandinavia særlig i yngre jernalder, men i Norge har vi eksempler fra førromersk jernalder og fremover – selv om de ikke er mange. I Kongsgårdlandsbyen og på to andre undersøkte bebyggelser i Kristiansand (Oddernes og Augland, begge med dateringer til romertid - folkevandringstid) er det således påvist grophus. I mange tilfeller viser gjenstandsfunn at grophusene har vært brukt til tekstilarbeid.
Andre småbygninger er de såkalte ”4-stolpers-konstruksjonene” eller små lagerhus (med fra 2-5 stolper). De minker i antall når langhusene blir større i slutten av førromersk jernalder, Mange av disse småbygningene har trolig vært det som på dansk kalles ”staklader” – lagringsplasser for korn.
I lenger avstand fra datidens gårder finnes også spor etter båthus i form av nausttufter. De eldste fiskeværene langs Vestlandskysten går tilbake til yngre romertid, og bygningene her har ofte vist seg å være mindre buer av varierende konstruksjon. Små langhus med veggvoller og inngang i gavlen er påvist flere steder i seterregionene på Vestlandet.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hvor gammel er Vardøhus festning?

Slavemarkedet i Kaffa

Sommeren 1473 reiste et usedvanlig følge gjennom det østeuropeiske steppelandet. Italieneren Angelo Squarciafico hadde påtatt seg å frakte elleve kvinnelige slaver på hesteryggen fra den genovesiske havnebyen Kaffa på Krim og hjem til deres eiere i Genova. Genoveserne var i navnet fremdeles herrer i Kaffa, og slavene var byens mest profitable eksportvare. Men den politiske situasjonen i Svartehavet var blitt usikker; de tyrkiske osmanenes nærvær innebar at det var blitt på det nærmeste umulig for genoveserne å ta seg sjøveien gjennom Bosporos og Dardanellene. Bare to år senere ble da også genoveserne kastet ut for godt fra Kaffa og sine øvrige handelskolonier i regionen.
Slavene hadde stor verdi for de to genoveserne som eide dem, og man kan saktens forstå at de ville sikre sin investering. Hva som var Angelos egne beveggrunner for å legge ut på den farlige reisen i 1473, vet vi ikke. Ingen kilder forteller heller om italieneren og hans menneskelige last noen gang kom frem til Genova…

Fra arkivenes gjemmer

Det ble en usedvanlig besværlig reise for mannskapet på fregatten «de Vrouwe Johanna Geertruijda», som la ut fra Texel med den hollandske kolonien Surinam som mål, like før jul i det herrens år 1760. Om bord var 35 sjømenn og 19 soldater, og turen kom til å vare i halvannet år. Den 10. april 1762 var fem av mannskapet på skipet hos notar Jelmer de Bruijn i Amsterdam for å avlegge sin erklæring om hva som hadde skjedd, og gjorde rede for hvordan det kunne ha seg at så mange som 33 av besetningen på 54 mann «manglet» ved ankomsten.

Beretningen om den trøblete seilturen finnes sirlig innført i notarens protokoll, som er bevart i Amsterdams byarkiv – sammen med materialet etter en mengde andre av byens notarer. De eldste protokollene er fra slutten av 1500-tallet, de yngste fra tidlig 1900-tall, og notararkivene fyller hele 3000 hyllemeter. Notarene spilte en viktig rolle i datidens Amsterdam; til notaren gikk man hver gang en kontrakt skulle inngås, når man trengte en attest eller ta opp…