Mange av forbindelsene mellom romere og germanere var av krigersk art. De germanske stammenes krigsteknikk gjennomgikk store forandringer i løpet av vår periode, ikke minst gjennom direkte lån av romersk militærteknikk og –organisasjon. Alt omkring Kr. f. hører vi om germanere som er offiserer i den romerske hæren (eks. Arminius).
Krig i stammeområdet
Skriftlige kilder og arkeologiske funn tyder på at også krigere fra Skandinavia har deltatt i stridighetene mellom romere og germanere langs Limes – trolig på begge sider av konflikten. Germanske veteraner i den romerske hæren kan ha fått statsborgerskap (etter en krigstjeneste på 20 år, i så fall), de har lært romersk kultur å kjenne og de har kanskje talt latin. Flere av nyvinningene innenfor militær teknikk og organisasjon i romertid og folkevandringstid – naust, for eksempel – kan skyldes slike hjemkomne ”romere”. Det gjelder også ”sivile” innovasjoner som runekunst og veibygging.
Både i keiserens hushold og ellers blant fornemme familier i Roma var det fra et tidlig
tidspunkt en motesak å omgi seg med en germansk livvakt. I yngre romertid kan imiterte juvelinnlegg i form av glass på belteutstyret i enkelte skandinaviske mannsgraver (Sætrang/Ringerike) skyldes påvirkning fra skikken hos keiserens livgarde – blant romerne var bruken av juveler forbeholdt keiserens familie.
Det var eksportforbud for våpen i Romerriket, men romerske våpen – ikke minst sverd – havnet likevel på germansk område, også i Skandinavia, i stort antall.
Et viktig maktgrunnlag for det aristokratiet som vokser frem i løpet av romertid og folkevandringstid, er krigerfølgene. I løpet av perioden får disse følgene stadig større betydning. Allerede hos Tacitus hører vi om stormennenes væpnede følge, men etter hvert utvikler følget seg i struktur og ideologi – følget blir et middel til å endre tradisjonelle maktstrukturer. Følget/hirden kjempet for lederen sin, og i belønning kan de alt i løpet av yngre romertid og folkevandringstid ha fått utdelt jord av høvdingen. Det er mulig å forklare konsentrasjonen av våpengraver i enkelte områder som et resultat av slike donasjoner.
Krigens spor
I Illerup Ådal utenfor Skanderborg på Jylland ble en hær på mer enn 1000 mann beseiret av lokale styrker en gang i første halvdel av 200-årene e. Kr. (per. C1b). De beseiredes utrustning ble ofret i en innsjø i nærheten. Våpenutrustningen som er funnet i den delen av funnområdet som er undersøkt så langt, har tilhørt 5 høytstående offiserer/hærledere, 33 ”mellomledere” og minst 300 ordinære krigsfolk. Rangeringen begrunner utgraveren, Jørgen Ilkjær, blant annet med ulikheter med hensyn til hvordan skjoldene er utstyrt. Hærlederne har hatt skjold med buler av sølv, de øvrige offiserene skjoldbuler av bronse og de vanlige krigerne skjoldbuler av jern.
Illerup-funnet er bare ett av mange våpenofferfunn eller krigsbytteofringer i Sør-Skandinavia. I Nord-Tyskland, i Danmark, i Sør-Sverige og på øyene i Østersjøen finnes mange lignende funn – Vimose på Fyn og Nydam i Schleswig-Holstein er blant de mer kjente. De eldste krigsbytteofringene fant sted alt f. Kr., og de yngste i folkevandringstid. Krigsbytteofringene er et slående og arkeologisk sett talende uttrykk for krigens betydning og omfang i skandinavisk eldre jernalder.
Det enormt store Illerup-materialet er fremdeles under publisering, men Jørgen Ilkjær har i en rekke nyere arbeider fremholdt at den hæren som i periode C1b ble beseiret ved Skanderborg, kom fra ”den vestlige del av den skandinaviske halvø”, dvs. Sør-Norge eller Vest-Sverige. Stedfestingen begrunnes blant annet med utgangspunkt i likheter mellom gjenstandstyper funnet i Illerup (våpendetaljer, kammer, fyrtøy) og gjenstandstyper som opptrer i gravfunn ellers i Skandinavia, samt materialet i kammer (elghorn) og gjenstander av tre (kristtorn).
Den eldste gruppen av våpenofferfunn (Thorsbjerg, Vimose etc.) fra tiden omkring Kr. f. finnes i den sørlige delen av Danmark. Analyser av gjenstandstypene i disse funnene tyder på at angriperne har kommet sørfra, fra det nåværende Tyskland.
Funnene fra omkring 200 e. Kr. (Illerup m. fl.) har tilknytning til Kattegatregionen, mens angriperne altså ser ut til å ha kommet fra det nåværende Sør-Norge eller Vest-Sverige.
Ofringene omkring 300 e. Kr. (Ejsbøl m. fl.) har tilknytning til Østersjøen. Angriperne kan ha kommet fra Øst-Sverige/Mälardalen.
Ilkjærs tolkning av Illerup-funnet forutsetter en temmelig utviklet, romersk-inspirert militær og politisk organisasjon i Sør-Norge i yngre romertider. Hans tolkninger er ikke uten kritikere. Anders Andrén har stilt spørsmål ved om den slagne hæren faktisk har blitt beseiret på Øst-Jylland, og om ikke den ofrede krigsutrustningen like gjerne kan være fruktene av et vellykket krigstog til Norge – et resultat av en triumf etter romersk modell? Lotte Hedeager har på sin side foreslått at utrustningen kan ha tilhørt skandinaviske leietropper på vei hjem fra kamper ved Limes – et resultat av en mer tilfeldig, mislykket plyndring, med andre ord.
Ufred i det hjemlige?
Krig og konflikt blir synlige på en annen måte enn tidligere fra og med slutten av førromersk jernalder også i Skandinavia. Først i gravfunnene, men i løpet av eldre romertid også gjennom forekomsten av nye typer anlegg.
Våpengraver fra romertid kjennes over store deler av landet, men med en klar konsentrasjon til Indre Østland. Håkon Shetelig foreslo i sin tid (1925) at en del av disse gravene (kremasjonsgraver i bronsekjeler eller –urner) tilhørte hjemvendte krigere som hadde gjort tjeneste hos markomannerne eller ved Donau. I eldre romertid finnes slike graver også i Valdres og i deler av Trøndelag. Ellers i landet er de nokså sjeldne. I yngre romertid er det mange funn også fra bl. a. Sogn og Jæren.
I folkevandringstiden endrer bildet seg – funnene er flest på Sør- og Vestlandet, mens våpengraver nå er nokså sjeldne på Østlandet.
Våpensammensetningen endrer seg i løpet av perioden. I romertid består våpensettet av sverd (gladius, senere spatha), spyd og lanse; i folkevandringstid kommer øksen til.
Krig eller ideologi?
Forteller våpengravfunnene direkte om regioner der konfliktnivået har vært spesielt stort, eller er det en krigerideologi eller –ideal som møter oss i gravskikken? Det er vanskelig å gi noe entydig svar, men i de områdene (indre Østland) der våpengravskikken er mest utbredt i yngre romertid, tegner det seg et bilde av et militært hierarki som ligner på det Ilkjær finner i sitt materiale.
”Mellomlederne” – dvs. graver med bronseskjoldbuler – utgjør nemlig en like stor prosentdel av våpengravfunnene i Øst-Norge i yngre romertid som i Illerup-funnet. Det kan tyde på at et militært hierarki av ”Illerup-typen” kan ha eksistert i Øst-Norge i samme periode (Bergljot Solberg).
Der våpengravskikken ikke er like allminnelig i romertid, kan en lignende militær rangordning likevel selvsagt ha eksistert. Ett av to gravfunn fra Norge med gjenstander som vitner om samme høye militære status som hærlederne i Illerup, er fra Avaldsnes på Karmøy i Rogaland. Det andre funnet er fra Sætrang på Ringerike, men mens dette skriver seg fra sluttfasen av yngre romertid, er Avaldsnesfunnet nesten samtidig med Illerup.
Et par fornminnetyper som muligens vitner om samme, høye organisasjonsnivå som de østlandske våpengravene, har også en klart vestnorsk utbredelse.
Naust
Det er registrert mer enn 250 tufter etter naust langs norskekysten. De fleste finnes fra Jæren og videre nordover. Utenfor Norge er disse fornminnene meget sjeldne. De eldste nausttuftene er datert til romertid, men de opptrer helt frem til og med middelalderen. Nausttuftene fra romertid og folkevandringstid er relativt smalere enn de yngre tuftene. Enkelte steder langs kysten finnes det konsentrasjoner av naust fra jernalderen (Hafrsfjord ved Stavanger; Spangereid ved Lindesnes). Flere av de eldste naustene har vært store nok til å romme (krigs-)skip av Nydamtypen. De største tuftene har trolig sammenheng med en tidlig militær organisasjon, og det er typisk at de finnes i tilknytning til bebyggelser som vi ut fra andre kildetyper oppfatter som stormannsbebyggelser.
Tunanlegg
Tunanlegg eller ringformede tun eller kretstun finnes i et antall av litt over 20 langs kysten fra Kristiansand og vest-/nordover. Anleggene består av et antall hustufter plassert i sirkel eller halvsirkel omkring en åpen plass (”tun”), hvert av dem med inngang i kortveggen inn mot tunet.
Det kjennes ikke direkte paralleller til tunanleggene i Nord-Europa for øvrig
På Sørvestlandet er hovedmengden av de daterte tunanleggene fra romertid (i Nord-Norge er de yngre). Som nausttuftene finnes også tunanleggene gjerne i tilknytning til bosetninger som utmerker seg gjennom rike og spesielle funn. Trolig har tunanleggene hatt en funksjon knyttet til høvdingsetene.
En tidligere forskergenerasjon mente at de store og kjente anleggene på Jæren (Dysjane og Klauhaugane) var jordbruksbosetninger, men i de tilfeller der utgravninger er foretatt, mangler spor etter permanent opphold, og det finnes ikke spor etter husdyrhold.
Tunanleggene har sannsynligvis vært multifunksjonelle, og vært benyttet i forbindelse med tingsamlinger, ritualer og – ifølge én tolkning – som midlertidige oppholdssteder for høvdingens væpnede følge.
Borger
Tolkningen av de såkalte bygdeborgene har endret seg gjennom årene. Over store deler av landet (og i Sverige) kjennes disse anleggene – i Østfold finnes f. eks. et 70-talls, i Vest-Agder like mange. Tidligere tok man det for gitt at det dreide seg om tilfluktsborger fra den antatt urolige folkevandringstiden. C14-dateringer fra undersøkelser av borger har imidlertid vist at slike anlegg har vært i bruk over et meget langt tidsrom – fra bronsealder til middelalder. Det er ikke sannsynlig at én og samme tolkning kan gjøres gjeldende for alle ”borgene”. Alternative tolkninger som har vært foreslått, har vært kultiske anlegg (av og til finnes gravrøyser fra bronsealder eller eldste jernalder innenfor murene) og jaktinnretninger.
De fleste daterte borgene har imidlertid én av flere bruksfaser i perioden 100-600 e. Kr., og mange har villet se militære hensyn bak disse anleggene. Flere steder aner man hele rekker av borger, og blant annet på Lista er det foreslått at de utgjør regulære forsvarskjeder (Bjørn Myhre).
Andre steder kan det se ut til å være en sammenheng mellom borgene og eldre ferdselsveier, og mellom borger og havner. Trolig har mange av borgene hatt varierende funksjoner som observasjonsposter, midlertidige tilfluktsanlegg etc.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar