”Alle i Norge er meget kristent sinnede,” skriver Adam av Bremen i 1070-årene Kristningen eller konversjonen var en lang prosess i Norden. Vesentlige deler av denne prosessen fant sted i vikingtiden, og i mesteparten av Norge skal vi regne med at den var over ”en gang i slutten av det 11. århundre, da de fleste mennesker hadde vokst opp i et samfunn der det store flertall oppfattet seg selv og hverandre som kristne, og den kristne kosmologi og kristne skikker dominerte i befolkningen” (Dagfinn Skre).
I flere hundre år før vikingtiden må i det minste aristokratiet i det skandinaviske området ha hatt kjennskap til kirke og kristendom. Dette kjennskapet skal vi helst regne med går tilbake til Romerrikets tid. Gjennom hele forhistorien har det vært kontakt mellom Norge og Europa. Fra 300-tallet av er det dokumentert nære forbindelser over Nordsjøen mellom England og Sørvest-Norge. Fra slutten av 700-tallet har vi sikre vitnesbyrd om kontakt mot sør og vest.
Det er meget vanskelig å fastslå hva slags konsekvenser denne kontakten har fått for trosforestillinger. Så vidt vi vet, tok man heller ikke i Norden opp kristen kultpraksis, men det er mulig at den hedenske kulten fra og med 500-årene ble influert av den kristne kulten – f. eks. i den forstand at den hedenske kulten ble trukket inn i hallen på aristokratiets gårder, mens den frem til da ser ut til å ha foregått i friluft (jfr. krigsbytteofringene, moselikene etc.).
De kristningsinitiativene vi kjenner i senantikken og i vikingtid/tidlig middelalder er ovenfra og ned: Omvendelsen begynner hos kongen. Man har lett for å forestille seg at kristendommen til å begynne med appellerte til de dårligere stilte i samfunnet, først og fremst. Men i den perioden vi her snakker om, er det det motsatte som er tilfellet. Kristning innebar å nærme seg den romerske staten, eller de romaniserte karolingiske og ottonske rikene. Det er kristendommens tiltrekningskraft for eliten, og, indirekte, den manglende tiltrekningskraften blant resten av befolkningen, som klarest viser at den tidlige kristendommen i bunn og grunn var et politisk fenomen – og i mindre grad var et resultat av åndelig omvendelse.
”Sidarskipti”
Hedendommen var en etnisk religion. Den norrøne, religiøse kulten var trostolerant, men kulteksklusiv (jfr. Håkon den gode). Den sosiale og kultiske verden var sentrert om det hjemlige området, der landets guder og makter rådet. Hvem disse maktene var, varierte imidlertid. Det var ikke problematisk at andre folk hadde andre guder enn de hjemlige, og dersom disse fremmede gudene bare ble ansett for mektige nok, kunne de bli opptatt i det hjemlige panteon og bli gjenstand for kult – iallfall når man var borte hjemmefra. Primsigningen (se nedenfor) kan tolkes inn i et slikt perspektiv også.
Middelalderens kristendom var en universell religion; troseksklusiv, men kulttolerant. Men selv om Kirkens langsiktige mål i Norden var et trosskifte, fokuserte man i den første kristne tiden på de ytre handlinger, på riter og skikker. Overgangen fra hedendom til kristendom heter på gammelnorsk sidarskipi – altså endringen i sed eller skikk. Det er typisk at begrepet fokuserer mer på hva folk gjorde enn på hva folk trodde.
Kristningsprosessen i skriftlige kilder
Ved midten av det første århundret av vår tidsregning var det etablert kristne menigheter i hele Middelhavsområdet. I 325 hører vi om flere kristne forsamlinger i dagens Frankrike og Tyskland. I det følgende århundre fikk kristendommen innpass på de britiske øyer. Alt på 300-tallet var det menigheter i London og York, og i 444 ble det første irske kloster grunnlagt. I 601 ble erkebispesetet i Canterbury opprettet – klosteret på Lindisfarne ble etablert i 635. Frankerkongen Klodvig tok imot den kristne dåpen i 496.
Områdene i den nordlige utkanten av Vest-Europa var blant de regionene som sist ble integrert i den vestlige kristenheten.
I begynnelsen av 700-årene søkte frisernes apostel, Willibrord, forgjeves å påvirke danekongen Ongendus (Angantyr) til å ta imot kristendommen. I 822 fikk biskop Ebo av Reims i oppdrag av paven å starte misjon rettet mot Norden, og han skal ha lykkes med å opprette en forsamling i Danmark. I 826 ble danskekongen Harald Klak – som den første nordiske hersker vi kjenner til fra skriftlige kilder – døpt i Mainz sammen med et antall danske stormenn. I 830 kom misjonæren Ansgar på invitasjon fra svearnes konge på besøk til Birka, der det ble opprettet en menighet og bygd et lite kapell.
I Norge er det først omkring midten av 900-årene at vi hører om slike misjonsforsøk. Danekongen Harald Gormsson (Blåtand) skal ha sendt biskoper til Viken i en periode da han hadde overherredømmet der, og Håkon den Gode skal ha hatt med seg en engelsk biskop til Vestlandet. Håkon var blitt oppfostret hos den kristne kongen Athelstan (924-939), som én av flere unge prinser fra ulike steder i Europa. Sammen med Håkon var f. eks. Ludvig, sønn av den franske keiseren Karl den enfoldige, Alan, greve av Bretagne, og to av Athelstans yngre brødre som senere skulle etterfølge ham på tronen.
De norrøne bosetningene i Irland ser ut til å ha blitt kristne på et tidlig tidspunkt. Det var kristne mennesker blant de nordmennene som slo seg ned på Island henimot slutten av 800-årene, og noen av dem lot bygge kirker i sitt nye hjemland, om vi skal tro den islandske Landnåmsboken.
”Sedskiftet” i Skandinavia er i tid sammenfallende med omfattende samfunnsmessige og politiske endringer. Etter hvert som rikssamlingsprosessene i Norden utkrystalliserer de tre kongedømmene Danmark, Sverige og Norge, utvikler det seg nye maktstrukturer og nye styringsformer. Over store deler av Europa var kristendommen blitt introdusert som en del av den herskende ideologien i de nye germanske statsdannelsene som oppstod etter Romerrikets fall. Det hadde f. eks. vært tilfelle i Frankrike, Tyskland og England. I vikingtiden fantes det med andre ord en godt utprøvd modell for et symbiotisk forhold mellom kirke og kongemakt – en modell som var tilgjengelig også for nordiske statsbyggere in spe.
Tidlig kristen innflytelse
Det har vært hevdet at det skjer en tilnærming til kristen gravskikk i yngre vikingtid i en del regioner i Norge. Konkret kommer det til uttrykk ved a) en gradvis overgang fra branngravskikk til jordfeste, b) et større innslag av flatmarksgraver og b) enklere utstyrte graver. Dette er imidlertid ikke noe entydig fenomen, verken på kysten eller i innlandet. Gjennom hele vikingtiden utgjør jordfestegravene en større andel av gravene på Vestlandet enn på Østlandet, men det dreier seg neppe om mer enn halvparten av gravene til enhver tid. En annen sak er at gravfunnene ”forsvinner” i enkelte områder i løpet av 900-årene. Slik ser det ut til å være bl. a. i Østfold og Vest-Agder, og sammenhengen kan være at folk nå har begynt å gravlegge folk på kirkegårder. Men kronologien er grovmasket for mange av gjenstandstypene i vikingtidsgravene, slik at det i mange tilfeller er umulig å si om en grav er fra 950 eller 1000.
I senere år har arkeologer (Per Hernes m.fl.) pekt på at hedenske graver fra vikingtiden i Norge i en del tilfeller inneholder gjenstander med kristent symbolinnhold, og dermed antatt at kristendommen gradvis vant innpass blant folk i kystdistriktene fra og med 700-tallet. Det dreier seg blant annet om gjenstander med korssymbolikk. Alt i 800-årene forekommer det dessuten relikviegjemmer, hengekors m. v. i grav- og depotfunn i Norge. Men vi vet ikke hvilket symbolinnhold man har tillagt disse gjenstandene. Uten skriftlige kilder som kan støtte hypotesen, er det problematisk å regne graver som ”kristne” – dersom de da ikke ligger i umiddelbar nærhet av en samtidig kirkebygning; det vil si på en kristen kirkegård.
Langs kysten fra Lindesnes til Trondheimsfjorden finnes/fantes et hundretalls reiste kors av stein. De tolkes som kristne symboler, og de kan ha tjent som minnekors, veikors, havnekors etc. Dateringen av steinkorsene er usikker. Fridtjov Birkeli publiserte i 1973 en studie av disse korsene der han hevdet at de er et resultat av kristen innflytelse fra vest (Irland, England) på Vestlandet alt i tidlig vikingtid.
Tidlige trekirker
Det er først når kirker og kirkegårder opptrer i det arkeologiske materialet at vi kan være sikre på at kristen kult er etablert i et område.
I løpet av de siste årene er det gjort flere slike funn i Norden. Ingen steder er imidlertid disse kirkene/kirkegårdene sikkert datert til en periode forut for det sene 900-tall.
På markedsplassen Sebbersund ved Limfjorden på Nord-Jylland er det gravd frem levninger av minst to trekirker. Markedsplassen her var i virksomhet i århundrene mellom ca. 700 og ca. 1100. Én av gravene fra kirkegården i Sebbersund er C14-datert til omkring år 900 - men verdien av akkurat denne dateringen er svært omstridt. Kirkegården inneholder så mange som 1000 graver, og den kan ha vært i bruk forut for den offisielle kristningen av Danmark i 965. En tidlig trekirke er likeledes funnet i Boserup ved Roskilde.
Mindre kjent er stavkirken ved Fredbjerg i Vesthimmerland, som ligger på en gravplass med 600-700 graver og der det foreligger (omstridte) dateringer til midten av 800-tallet. Struktur og konstruksjon ser ut til å være identisk med kirken i Sebbersund. Kirkegården ved Fredbjerg har vært kjent i en del år, men det var først da man fjernet matjordlaget over kirkegården, at sporene etter trekirken kom frem. Midt på gravplassen oppdaget arkeologene et rektangulært område på 14 x
Tidlige stavkirker er funnet også i Sverige – og på Island, der arkeologisk påviste kirkebygninger på Stöng og Thórarinsstaðir er tentativt datert til 1000-årene.
I Norge er det særlig undersøkelsene på Veøy i Romsdal som har vært omtalt. Her har arkeologen Brit Solli påvist to kirkegårder fra sen vikingtid. Den eldste ser ut til å ha vært anlagt en gang i første halvdel av 900-årene, den andre nærmere år 1000. I Kvinesdal i Vest-Agder dokumenterte en arkeologisk undersøkelse i år 2000 at en kirke var blitt bygget på det stedet der den nåværende sognekirken i dalen står, så tidlig som omkring år 1000 (980-1020). Det som tolkes som en kristen gravplass på stedet, ser ut til å ha vært tatt i bruk allerede tidlig i 900-årene. Også den eldste Peterskirken i Tønsberg ser ut til å ha vært reist alt før år 1000, og det samme gjelder den eldste Clemenskirken i Oslo.
Vikingtidens kirker var relativt små trebygninger. Typologisk var de forløpere til høymiddelalderens stavkirker, men i motsetning til stavkirkene ble kirkene i vikingtiden reist ved hjelp av jordgravde stolper. Det er slike stolpekirker som er funnet i f. eks. Sebbersund og Fredbjerg. Det er ting som tyder på at denne bygningstypen var i bruk også lenge etter at de ”klassiske” stavkirkene hadde fått sitt gjennombrudd. I år 2000 ble en stolpekirke i innlandsbygden Åseral i Vest-Agder undersøkt, og bygningen er C14-datert til 1200-årene.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar