Det er ikke til å undres over at Å – norrønt Ár, gården ved elvene – tidlig ble et sentralt sted i Lyngdalen (i Vest-Agder). Et blikk på kartet er nok for en utenforstående. Den lokalkjente vet jo godt at prestegården ligger strategisk plassert mellom Lygna og Litleåna. Til Å ble da også sognekirken lagt en gang i middelalderen. Men "storheten" og sentrumsfunksjonen her mellom elvene er langt eldre. Det vet arkeologen.På brinken bak den nåværende kirken ligger fortsatt syv større gravhauger, og spredt rundt i landskapet innenfor prestegårdens gamle vald ligger flere enkeltliggende hauger. En del av haugene er fagmessig undersøkt, og det har vist seg at de er reist over medlemmer av det vi må regne med har vært en stormannsslekt på Å i eldre jernalder og vikingtid, dvs. i de siste tusen av vår forhistorie.
Løsfunn fra tidlig steinalder og fremover forteller om at alt de første innbyggerne på våre kanter søkte til landet mellom elvene, der fisket var rikt og jaktmulighetene gode. I senere perioder var Å et knutepunkt for samferdselen i distriktet. Her møttes ferdselsveiene nord-sør og øst-vest; rideveier oppover dalen eller sørover til Austad, og rideveier langs landet - østover mot Valle eller vestover, over Kvinesheia. Trafikken på elven har vel óg vært livlig i tidligere tider.
Det er likevel først i den eldre jernalder, de første 5, 6 århundrer etter Kristi fødsel, at vi med sikkerhet kan si at Å var blitt et regionalt maktsentrum – dog ikke uten konkurranse lokalt, for det er flere gårder i det senere Å sogn som kan oppvise rike gravfunn fra folkevandringstiden (400-600 e. Kr. f.). Berge peker seg ut i så måte. Her ble det også reist kirke i middelalderen en gang, men stormannsslekten pa Berge fikk aldri oppleve at deres kirke ble felles gudshus for et helt sogn, slik tilfellet var pa Å.
Fra keiserens Rom til Lyngdal
Til de mer spektakulære funnene fra prestegården hører et myntfunn som ble gjort en gang i forrige århundre og senere havnet i Bergen Museum. Det dreier seg om en liten, romersk mynt – en sølvdenar preget under keiser Hadrian, i årene rundt 120 etter Kristi fødsel. Slike sølvdenarer er meget sjeldne i Norge, og vi kjenner ytterst få parallellfunn. I Vest-Agder forøvrig har vi ingen. Lenger sør i Skandinavia er "denarskatter" et begrep, så funnet fra Å mer enn antyder at slekten som rådde grunnen her, stod i kontakt med frender i Sør-Skandinavia. Etter funnopplysningene å dømme, kom mynten for dagen da man fjernet en gravhaug.
Foreløpig siste gang arkeologer var i aktivitet pa det store gravfeltet bak kirken, var i 1990. Da ble en gravhaug like nord for Gustava Kiellands vei undersokt under ledelse av Arne Emil Christensen. I veiskjæringen her var det noen år tidligere plukket opp en del jernbiter og et naglehode, slik at en antok at det var en båtgrav en hadde med å gjøre. Christensen fant ikke noen båt, men derimot et 20-talls fragmenter av båtsøm. På enkelte av dem fantes fortsatt rester av treverk, sannsynligvis eik. Så det hadde nok opprinnelig ligget en mindre båt fra yngre jernalder i haugen.
Båtgraver av denne typen er kjent også fra andre steder langs Srarlandskysten. Mest omtalt er vel kan hende båtgravene fra Spangereid, men vi har typen representert også i Oddernes - og altså i Lyngdal. Båtene det er tale om, er mindre fartøyer, bruksbåter benyttet til blant annet jakt og fiske – og må ikke forveksles med regulære vikingskip slik vi kjenner dem fra andre landsdeler.
De virkelig store arkeologiske utgravningene var det antikvar Nicolay Nicolaysen som stod for på prestegården i 1871. Den gang var det om å gjøre for de relativt nylig etablerte oldsaksamlingene i Kristiania og Bergen å skaffe seg flest mulig representative gjenstander fra sine respektive landsdeler. Det daværende Lister og Mandals amt var nærmest for "ingenmannsland" å regne i den sammenheng. Her var det mange forruninner, rike gravfunn – og et uavklart "eierforhold" universitetsmuseene imellom.
I en periode utrustet derfor begge museer hver sine gravningsekspedisjoner for å skaffe til veie sørlandske oldsaker. Mange av de mest kjente oldfunnene fra vårt fylke har fremkommet som en følge av denne virksomheten. Situasjonen ble heller ikke mer oversiktlig av at antikvar Nicolaysen drev egne utgravninger – på vegne av Fortidsminneforeningen, der han var sekretær. Og det var altså Nicolaysen som først fant på å grave i Lyngdal.
Nicolaysens håndskrevne notater fra den gang vitner om de nye museumssamlingenes store innsamlingsbehov. Han har åpenbart vært rundt i bygden og spurt seg fore om noen hadde "funnet noe". Og – joda – noen hadde selvsagt det. Pa Vemestad oppe i Kvas fikk antikvaren nyss om et gravfunn fra bronsealderen. Det meste av funnet var tapt i mellomtiden, men Nicolaysen fikk kjøpe en holkøks (celt) for 24 skilling.
Gavmilde lyngdøler
I selve Lyngdal var funnene flere – og oppsitterne tydeligvis mer gavmilde. For under overskriften "Gaver" i Nicolaysens journal finner vi en rekke gjenstander som gratis er overlevert Fortidsminneforeningens representant.
Fra gaardmand Filip Olsen Fidje mottok han en "flintekniv, funden paa Drageland i Lyngdals hovedsogn i en myr". Fra Haakon Bergsaker kom et spinnehjul av stein, "fundet for endel aar siden i en haug paa Øvre Berge". Ikke alle sakene var av like stor verdi for den omreisende antikvaren. Hans Paulsen pa Øvre Berge leverte fra seg et knivskaft fra 1500- eller 1600-årene – for nytt, syntes nok Nicolaysen. Også Niels Svensen på Kvavik, Henrik Nielsen på Bergsaker og stortingsmann Lars Foss bidro med gaver til foreningen. De fleste av gjenstandene havnet senere i Universitetets Oldsaksamling, som regelmessig mottok gjenstandsfunnene fra Nicolaysens utgravninger.
Pa prestegården residerte i 1871 den stridbare sogneprest Andreas Jacob Lasson. Han var en lærd mann og hadde avlagt såvel fililogisk som teologisk embetseksamen. Lasson må også ha vært en mann med en viss interesse for arkeologi og kulturhistorie, og vi får tro at han fulgte spent med da Nicolaysen foretok sine utgravninger på gravbakken ved kirken. Det vi helt sikkert vet, er at sognepresten hadde tatt vare pa klebersteinsdøpefonten fra den gamle kirken som ble revet i 1844 (bilde 2: Den nye kirken i Lyngdal, reist 1848. Fra www.skomrak.net). Na overlot han den til Fortidsminneforeningen, som senere gav fonten til Oldsaksamlingen i Kristiania. Og Nicolaysen noterte med sin sirlige skrift, fortsatt under rubrikken "Gaver":
"(A)f sognepræst A. Larsen gjennem Foreningen (etc.) en døbefont af klebersten fra det 12te eller 13de hundreaar, hidhørende fra Lyngdals forrige Kirke. "
Men det var først og fremst for å bedrive arkeologiske utgravninger at Nicolay Nicolaysen hadde tatt den lange turen til Å og Lyngdal.
Det staselige gravfeltet på brinken øst for kirken i Lyngdal er egnet til å lokke til seg vitebegjærlige (og gravelystne) arkeologer – da som nå. Nicolaysen lot seg lokke – og han gjorde et grundig arbeid da han først satte i gang.
Fjorten hauger ble nemlig gravet gjennom under antikvarens myndige oppsyn.
Utgravningen i 1871
Funnene har vel aldri blitt skikkelig presentert for det publikum som burde kjenne dem best – Lyngdals befolkning, så derfor skal jeg i korthet ta for meg samtlige – haug for haug (men dog bare de av haugene som inneholdt oldsaker).
Haug 1
Nicolaysen undersøkte først en rundhaug som noen tydeligvis hadde gravet i tidligere. Haugen var 10 meter i tverrmål, og en fordypning i kanten vitnet om tidligere tiders skattejakt. I bunnen av haugen avdekket Nicolaysen et gjennomgående kullag. Høyere oppe i haugen fantes noen stykker av et kleberkar. Resten av karet - og uvisst hvilke andre oldsaker – var vel røvet under den nevnte skattegravningen. Kleberkarskårene forteller oss likevel at begravelsen i haug 1 mest sannsynlig ble foretatt i vikingtid.
Haug 2
var likeledes rund, men endel større enn den forste. Haugens diameter var nærmere 17 meter, høyden ikke mer enn knappe halvmeteren. I kullaget på haugbunnen fantes et par leirkarskår av eldre jernalders type (yngre romertid/folkevandringstid).
Haug 5
Denne haugen var rund, men størrelsen lot seg ikke fastslå sikkert. Den var herjet stygt med av skattejegere. Høyden var imidlertid bestembar – mellom 90 cm og 1 meter, ifelge Nicolaysen. Haugen hadde i likhet med de to foregående et gjennomgående kullag i bunnen. I kullaget fantes noen istykkerslåtte leirkar og et "jernstykke", kan hende en pilspiss. Leirkarskarene peker mot eldre jernalder.
Haug 6
Haug nummer 6 inneholdt på haugbunnen i midten en ansamling med kull og leirkarskår, i tillegg til et bryne av bergart. Haugen var rund, hadde et tverrmål pa ca. 7 meter og var 40 cm høy. Begravelsen må dateres til eldre jernalder.
Haug 7
Rund haug av ubestemmelig størrelse. Også her et gjennomgående kullag. 3, 4 meter sør for den antatte midten av haugen og et stykke opp i haugfyllen fantes spor etter brente menneskeben, minst to knuste leirkar, restene av en vakker benkam med beslag av bronse, en beltespenne og noen jernbiter. Karene har her tjent som gjemme for den dodes kremerte levninger, og begravelsen må være foretatt i eldre jernalder.
Haug 11
inneholdt restene av en velutstyrt våpengrav fra yngre vikingtid, det vil si perioden 900-950. Det er mulig at det dreier seg om to ulike, men nokså samtidige begravelser. Graven inneholdt to sverd, en spydodd, en våpenøks, en pilspiss, en kniv, et ildstål og et lite stykke (ild-)flint. Ifølge Nicolaysens innberetning lå det også en nagle i funnet, men denne er nå tapt. Haug 11 var rund. Diameteren var ikke mer enn 10 meter, og høyden var ca. 60 cm. Flere steder i haugen fantes brente ben og kullrester.
Haug 12
Også her fantes levningene av en begravelse fra tidlig 900-tall. I midten av den 1 meter høye rundhaugen (diameter 10 m) fantes en steinlegning. Dels på og dels utenfor denne steinlegningen lå gravgavene. Det ble tatt opp følgende oldsaker: Spyd, øks, celt, kleberkar, tre bryner, to kniver, jernkrok, ildstål, sigd, bissel, saks og en del andre, mindre saker. Kleberkaret er særlig fint, og er forsynt med et langt skaft. I karet (eller øsen) lå et "muslingskal".
Haug 13
var rund, 1 meter høy og hadde et tverrmål pa omkr. 7 meter. I et kullag på haugens bunn fant Nicolaysen 30 klinknagler, et kleberkar med hank av jern, en stekepanne og en jernsaks. Trolig skal dette forstås som en primær brannbegravelse i båt fra vikingtid.
Haug 14
Dette var den eneste langhaugen Nicolaysen undersekte. Størrelsen var imponerende: Haugen var 35 meter lang fra nord til sør, bredden var 5 meter og høyden anselige 1.5 meter. Haug 14 må ha vaert et imponerende skue da den ble bygget over en fornem kvinne en gang i vikingtiden. Spredt rundt i den store haugen fantes et par sølvringer, et kleberkar, en celt, en sigd, en linhekle, en jernkrok, en kniv, 18 nagler, en jernring, et kuhorn (drikkehorn) og et spinnehjul. Nicolaysen nevner ogsa brente ben og "et lidet stykke taug(?)". Dessuten fantes et "rundt, ubekjent redskap af glasagtigt materie i 2 stykker". Det siste er en somglatter - en forløper til det strykejernet vi fortsatt bruker.
Nicolaysens kommentar til beskrivelsen av kleberkaret, som forervrig hadde skaft slik som karet i haug 13, sier ikke så rent lite om datidens nokså primitive gravningsmetoder. I parentes står det anført: "NB: skaftet gik af ved et stød af spaden"...
Uvanlig gravskikk
Det er ikke dagligdags i Vest-Agders vikingtid med så rikt utstyrte graver, heller ikke er det vanlig i vårt område med primærbegravelser fra vikingtid i haug – og slett ikke med vikingtidshauger kant i kant på et gravfelt, slik det er tilfelle på Å. I andre landsdeler er denne gravskikken derimot mer utbredt. Det ser altså ut til at stormannsslekten på Å – av årsaker vi idag knapt har forutsetninger for å gjenkjenne – har benyttet en gravskikk som er fremmed og lite vanlig på Agder i vikingtid.
En gang tidlig i middelalderen ble den første kirkebygningen reist på det forhistoriske gravfeltet. Det samme forholdet finner vi i de fleste andre bygder påAgder – kirken bygges på eller ved den hedenske gravplassen.
Dersom vi tar utgangspunkt i det faktum at de sørlandske middelalderkirkene opprinnelig er reist som stormannskirker (privatkirker, høgendeskirker) på stormannsgårder, er det fristende å se kirkenes plassering i naerheten av de forhistoriske gravbakkene som bevisste forsøk på å kristne avdøde, hedenske forfedre. Det er ikke umulig at gravhaugene ved Lyngdal kirke i en overgangstid i sen vikingtid/tidlig middelalder kan ha blitt oppfattet som "kristne" – all den stund jorden rundt dem må ha vært vigslet til kirkegård. Vi skal ikke lenger enn til Spangereid eller Feda før vi finner forhistoriske gravhauger inne på selve middelalderkirkegården. Kan hende ble kirken, kirkegården og gravhaugene i sin tid oppfattet som ett monument – såvel over slektens storhet og elde som over Guds allmakt og miskunn?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar