09 mars 2006

Gravskikk og symbolsk kommunikasjon i eldre jernalder

Gravskikken i eldre jernalder oppviser stor variasjon. I løpet av perioden blir det vanlig med gårdsgravfelt i mange områder, men det finnes også både enkeltliggende gravhauger/-røyser og gravplasser som omfatter så store arealer at det er rimelig å knytte dem til større enheter enn enkeltgårder. Eksempler på det siste kan være Gunnarstorp og Store-Dal – begge i Skjeberg (Sarpsborg kommune), Østfold. Blant annet ved Oslofjorden (Vestfold, Østfold) ser det ut til at graver samlet på gravfelt har vært nokså vanlig allerede i førromersk jernalder.

Gravhaugene i eldre jernalder kan være fra et par meter i diameter til 25-30 m. Helt i slutten av eldre jernalder bygges det flere steder på Østlandet monumentale storhauger – Raknehaugen i Ullensaker i Akershus er det fremste eksemplet. Den er ca. 95 i diameter og 15 m høy, og begravelsen som haugen ble bygd over, er C14-datert til sent i folkevandringstiden (528-546 e. Kr.).

Gravhaugene kan ha fotkjede eller fotgrøft, og av og til kan haugene være markert med en bauta i toppen.

Det finnes et mylder av gravformer ved siden av hauger og røyser. Både enkeltstående, reiste steiner – kalt bautaer, flere reiste steiner satt sammen til runde, firkantede eller skipsformede steinsetninger og forskjellige slags steinlegninger (bestående av lagte – ikke reiste – steiner) kjennes. Dessuten finnes graver uten synlig markering over markoverflaten – såkalte flatmarksgraver.

Det går et skille mellom brent (kremasjon) og ubrent (inhumasjon/jordfestelse) begravelse i perioden. I et makroperspektiv hadde inhumasjon vært vanlig i eldre bronsealder, mens branngravskikken hadde overtatt i yngre bronsealder. Videre gjennom førromersk jernalder dominerer branngravskikken, mens jordfestegravene får et slags gjennombrudd i romertid – selv om branngravene er i flertall gjennom hele perioden.

De eldste jordfestegravene dukker opp omtrent samtidig over store deler av det germanske området, i eldre romertid. Tidlige skjelettgraver er kjent fra Østfold. I siste instans beror muligens skikken på romerske impulser – i Romerriket skjer det en gradvis overgang fra kremasjon til inhumasjon i løpet av det 1. århundret e. Kr. I yngre romertid er det særlig på Vestlandet at jordfestegravene finnes, og de eldste ubrente begravelsene i Trøndelag og i Nord-Norge skriver seg fra denne tiden.

I folkevandringstid finnes rikt utstyrte jordfestegraver i store, hellebygde kister først og fremst på Sør- og Vestlandet (eks. Snartemo i Hægebostad, Vest-Agder), men i noen grad også videre østover langs kysten til og med Vestfold.

Branngravene forekommer i flere former. Det vanligste er urnegraver med rensede, brente ben. Dette er regelen på Vestlandet, mens det i øst også forekommer at bålmørjen (brente ben iblandet trekull og andre rester fra likbålet) er satt ned i graven. Urnen kan være et leirkar eller et importert, romersk kar av bronse, i en del tilfeller også et trekar. De brente bena kan også være pakket inn i never. Urnen kan finnes under flat mark, eller være satt inn i en gravhaug eller –røys – enten i et eget ”gravrom” eller kiste bygd av stein, eller fritt plassert. Videre forekommer branngraver uten urne, i form av brannflak og branngroper.

De fleste urnegraver er enten sparsommelig utstyrt eller har mangler helt gravgods. Det er ikke uvanlig med draktutstyr (spenner) og bjørneklør (trolig fra bjørnefell som den døde har vært svøpt i/ligget på). På Østlandet finnes i romertid urnegraver der det er gitt med en liten sigd eller løvkniv av jern. En større gruppe utgjøres av våpengravene. Brente våpengraver finnes over hele landet i romertid, men med et klart tyngdepunkt øst i landet.

De ubrente gravene er ikke sjelden rikt utstyrt. Den døde har vært lagt i graven fullt påkledd, og ofte kan det være gitt med en stor oppsetning av kar til mat og drikke, som oftest plassert ved fotenden.

Rituelle deponeringer
Matoffer i form av nedsatte leirkar i myr og våtmark finnes gjennom hele jernalderen. I Danmark ledsages disse funnene i førromersk jernalder av store bronsehalsringer, importerte kar av sølv og bronse, menneskeoffer etc.. De fleste offerfunnene i de nåværende norske landskapene i begynnelsen av jernalderen består – så langt vi i dag vet – kun av leirkar. Offerfunn av samme type som de sørskandinaviske kjennes pr. i dag først og fremst fra Hedmark, der både er funnet myrskjeletter og (i ett tilfelle) en stor halsring av bronse. Udaterte myrskjeletter (”moselik”) er kjent også fra andre deler av Østlandet.

Husoffer, leirkar, forhistoriske steinredskaper, kvernsteiner etc. nedlagt inne i bygninger, forekommer også.

Paralleller til de sørskandinaviske krigsbytteofringene fra romersk jernalder kjennes ikke fra det norske området.

I folkevandringstiden, helst i slutten av perioden, opptrer de såkalte ”skattefunnene”. Disse funnene består av betalingsringer, sverdskjedebeslag, stenger, armringer, halsringer og brakteater av gull. Fra hele landet kjennes henimot 150 små og store slike funn, flest fra Rogaland. I faglitteraturen diskuteres det om ”skattefunnene” er egentlige skatter, altså verdigjenstander som er gjemt unna i ufredstider med tanke på at de skal kunne hentes frem igjen, eller om ikke heller dreier seg om et slags offer til høyere makter. Med et nøytralt begrep kan disse gullfunnene betegnes som markfunn. Sammensetningen av funnene i Norge er annerledes enn i Sør-Skandinavia. Hovedmengden av gjenstandene i våre funn består av betalingsgull (-ringer), mens gullbrakteater og –mynter er vanligere i Danmark og på øyene i Østersjøen.

Stilutvikling
Det er først og fremst gjennom smykkesmedens produkter at vi møter jernalderens ornamentikk og dekorative stil. På sølvblikkspennene – en stor draktspenne for kvinner – fra yngre romertid er dekoren i en stil som etter et rikt funn fra Skåne kalles for Sösdalastil. Sösdalastilen er tydelig romersk-påvirket og todimensjonal, med stempelornamenter i form av border og geometriske figurer, og med klassiske motiver som delfiner, fisk etc.

I begynnelsen av 400-årene opptrer en annen stil, Nydamstilen – oppkalt etter et funn fra Nydam mose i Schleswig (NB samme sjø/mose, men ikke samme funn som romertidsfunnet som bl. a. inneholdt Nydambåten). Også denne stilen inneholder elementer som går tilbake på romerske forbilder, bl. a. karveskurd. Karakteristisk for stilen er ellers spiralornamentikken. Med Nydamstilen gjør dyrefigurene dessuten sitt virkelige inntog i kunsten.

Overgangen til en fullt utviklet dyrestil fant sted i løpet av 400-tallet. I den såkalte Salins Stil I (oppkalt etter den svenske arkeologen Bernard Salin) har vi for første gang å gjøre med en selvstendig germansk ornamentstil, der dyr var det dominerende motivet. Det dreier seg om stiliserte dyrefigurer, der hoder og lemmer er løsrevet fra kroppene og tvunnet om hverandre.

Den germanske dyrestilen, slik den kommer til uttrykk i Stil I, har blitt satt i sammenheng med utviklingen av en fyrsteideologi, som ellers kan gjenfinnes i gjenstandstyper som gullbrakteatene.

1 kommentar:

Anonym sa...

vil bare si at jeg drømte at hovedoppgaven din gav meg alle svarene jeg trengte til semesteroppgaven min i 'arkeologi som vitenskap'. hehe. har forsåvidt oppgaven din liggende på pulten min for tiden, men den kan nok neppe hjelpe meg med den arkeologiske fagdebatten og dens følge for arkeologiens rolle i samfunnet.

- arkeologistudent, trondheim