21 februar 2006

Økonomisk antropologi i jernalderen

”Our obsolete market mentality”, heter en artikkel skrevet av den økonomiske historikeren Karl Polanyi i 1944. I årene etter 2. verdenskrig stilte mange sosialantropologer og andre samfunnsvitere spørsmål ved den tanken om en felles, allmenn-menneskelig økonomisk rasjonalitet som lå bak mye av forskningen om ikke-vestlige kulturer frem til da. Polyani mente at markedsøkonomi og markedstenkning var et fenomen som tilhørte århundrene nærmest vår egen tid, og at ”økonomi” som en egen, utskilt del av samfunnet var knyttet til den kapitalistiske markedsøkonomien. I eldre kulturer, og i ikke-vestlige deler av verden, var økonomien derimot innvevd (”embedded”) i det sosiale, og det var sosiale og kulturelle hensyn som styrte folks tilsynelatende ”økonomiske” valg. Bruken av begreper som ”vare”, ”kjøp” og ”salg” og ”etterspørsel” er derfor ikke uproblematiske når vi beskriver andre kulturer og samfunn enn vårt eget.

Polyani og hans meningsfeller stod for en retning som vi kaller substantivisme. De som derimot mente at vår moderne økonomiske rasjonalitet, knyttet til idéer om kost/nytte, f. eks., benevnes formalister, og den retningen de representerte, formalisme.

Substantivistene hevdet at prinsipper om resiprositet eller gjensidighet og redistribusjon var av langt større betydning i tidligere samfunn enn markedsprinsippet. Substantivismen fikk stor betydning innenfor arkeologisk forskning fra 1960-årene og fremover.

Handel og ”handel”
I eldre arkeologisk forskning ble distribusjonsmønstrene til forskjellige former og gjenstandstyper oftest tolket til å være et resultat av enten markedshandel eller folkeforflytninger. Innenfor den prosessuelle arkeologien ble denne forestillingen problematisert. Et sentralt begrep i den arkeologiske diskursen i 1970-årene er prestisjevarer og prestisjevaresystemet. Som prestisjevarer kan man oppfatte det seremonielle utstyret – drikkekar av bronse og glass – som skandinavene skaffet seg fra romerne fra og med vår tidsregnings begynnelse. I det skandinaviske samfunnet var slike produkter etterspurte fordi eliten ønsket å vise og synliggjøre status på samme vis som germanerne lenger sør. Prestisjevarene var derfor nødvendig for å opprettholde samfunnsstrukturen, og kontroll over prestisjevarene innebar kontroll over de bånd som bandt samfunnet sammen. Eliten måtte dermed delta i overregionale allianse- og utvekslingssystemer. ”Handelen” – et mer nøytralt begrep er forresten utvekslingen - med romerne har i stor utstrekning foregått med slike produkter, og denne utvekslingen kan i eldre romertid ha skjedd i form av gaver til politiske allierte. I yngre romertid, da utvekslingen av prestisjegjenstander øker i omfang, tenker flere forskere seg at utvekslingen foregikk som administrert handel (nok et begrep hentet fra Polyani).

I en viktig artikkel fra 1974 argumenterte arkeologen og sosialantropologen Knut Odner for at Vest-Norge i eldre jernalder hadde vært organisert i en rekke mindre høvdingdømmer. Høvdingdømme-modellen spilte en sentral rolle innenfor deler av den prosessuelle arkeologien, og én viktig side ved modellen var idéen om den redistributive økonomien. Innenfor hvert av disse høvdingdømmene så nemlig Odner for seg at det fantes spesialister som drev med f. eks. fangst ved sjøen eller i fjellet, eller med jernvinne, og at produktene fra de ulike spesialistene ble samlet hos høvdingen sentralt og derfra redistribuert. Bjørn Myhre fulgte opp med en serie artikler der han videreutviklet modellen og for Sørvest-Norges del argumenterte for at det i yngre romertid og folkevandringstid fantes høvdingdømmer som strakte seg fra ytterkysten til fjellet. Myhre mente at sentraene i de ulike høvdingdømmene var å finne i de beste jordbruksbygdene nærmest kysten, der hvor storhauger og konsentrasjoner av romersk import pekte dem ut. Mindre konsentrasjoner i innlandet hevdet han kunne peke ut mindre sentra med maktbasis knyttet til håndteringen av blant annet fangstprodukter, og der lederen stod i et avhengighetsforhold til høvdingen nærmere kysten.

Gavens betydning
Resiprositetsprinsippet uttrykkes i gavebyttet. Gavens betydning ble understreket av den franske samfunnsviteren Marcel Mauss. Hans bok ”Gaven” fra 1925 satte gavebyttet, som han kalte det, i en historisk, sosial og religiøs sammenheng. Mauss hevder at deltagerne i en gavebytterelasjon er nødt til å gi, ta imot og gjengjelde gaver på bestemte måter. Et sentralt prinsipp er at en gave fordrer en gjengave. For Mauss inneholder den gjenstanden som gis bort, en del av selve giveren. Mottageren av en gave får altså ikke bare selve gjenstanden, men også gjenstandens tilknytning til giverens identitet. Disse aspektene ved gavegivningen er behandlet av historikeren A. J. Gurevitsj med særlig henblikk på skandinaviske forhold.

Gavebyttet i jernalderens samfunn etablerte en forbindelse mellom giver og mottager. Det kunne være et troskapsbånd, det kunne være et underkastelsesforhold eller det kunne være et forbund mellom likeverdige parter – alt avhengig av om giver og mottager var av samme rang eller ikke.

Utvekslingen av produkter var med andre ord innvevd i kulturelle mønstre og sosiale strategier, og den hadde andre sider enn den rent økonomiske.

Gavebyttet befinner seg i den ene enden av en skala der negativ resiprositet – ran eller plyndring – står i den annen. Fra senere, skriftlige kilder har vi mange beskrivelser av ran. Ran var noe annet enn tyveri. Ran foregikk i full åpenhet og var en negasjon av de sosiale båndene som gavegivningen skapte – det var utveksling uten sosiale forpliktelser.

Herre og trell
Samfunnet i romertid og folkevandringstid var aristokratisk. Dersom vi skal dømme etter hva de skriftlige kildene beretter om germanske grupper lenger sør, utgjorde frie menn samfunnets ryggrad. Men dette var en heterogen gruppe som i tillegg til det egentlige aristokratiet, omfattet større jordeiere og selveiende bønder og ulike kategorier av undergivne, deriblant treller. Det var et hierarkisk rangsamfunn, der gjensidige forpliktelser om støtte og beskyttelse holdt hierarkiet sammen. Alle mennesker trengte beskyttelse av noen som var mektigere enn dem selv, for det fantes ingen stat som sikret den enkeltes rettigheter. Alle som var beskyttet av en herre, hadde forpliktelser overfor ham. Men lojalitetskravet lå på den overordnede så vel som på den underordnede i slike herre-tjener-relasjoner.

Flertallet av befolkningen levde av å dyrke jord. Retten til å sitte på gården kunne være sikret gjennom allianse med en mektig, kanskje en høvding. Noen hadde den mektige som sin venn og gav gaver som tegn på vennskapet, mens andre kan ha vært mer direkte bundet til høvdingen gjennom at han hadde rett til en del av avlingen fra gården – de var hans leilendinger, for å bruke et begrep hentet fra en langt senere tid.

Maktens grunnlag
Aristokratiets maktgrunnlag sprang ut av tre forhold: Hvem du stammet fra, hva slags person du var og hva du eide.

Det første var slekten. I løpet av yngre romertid og folkevandringstid ser det ut til at det i de skandinaviske samfunnene utvikles en fyrsteideologi der aristokratiet står i et mer eller mindre direkte slektskapsforhold til gudene. Denne ideologien kommer til uttrykk i den materielle kulturen, blant annet i den dyrestilen som preger kunstgjenstander fra og med folkevandringstiden. For å utvide kretsen av slekt, giftet man gjerne bort døtre til andre mektige, og man satte sine sønner i fostring hos dem. I yngre romertid har enkelte arkeologer tenkt seg at spesielle gjenstander som rosettfibler peker ut et lite antall graver i Sør-Norge som tilhørende sjællandske kvinner som har inngått i slike giftemålsallianser. I folkevandringstid kan sjeldne spennetyper som hakekorsfiblene være uttrykk for det samme, mens spesielle former av de korsformede spennene, som finnes i en del funn fra Norge, muligens viser oss gravene til kvinner det baltiske området. Slik kunne en mektig slekt knyttes sammen med andre, og gjennom gode vennskapsforbindelser ble den knyttet til enda flere.

Det andre viktige grunnlaget for makt var hvem du var – din personlighet. I personkarakteristikkene i de senere sagene ser man hva som var viktig. Det tales om at en mann er høy og fager, at han er dyktig og heldig i strid, at han er gavmild og at det er gode år og god avling mens han styrer. Hell og lykke var en del av en persons karisma, de trekk i personligheten som trakk andre mennesker til ham til vennskap og tjeneste.

Viktig var det også hva man hadde. Fra slekten hadde høvdingen gjennom arv det meste av det han eide. Løsøre i form av gull og praktfulle våpen var av stor betydning, men viktigst alt i romertid var trolig kontroll over jord. Stedsnavn, forhold ved gravmaterialet og andre kilder tyder på at det har foregått et styrt landnåm i yngre romertid og folkevandringstid med utgangspunkt i aristokratiets hovedgårder. Flere har tenkt seg at endringer i bosetningsstrukturen i 200-årene – med omstruktureringen av bebyggelsen på Forsand i Rogaland til en landsby som det fremste eksemplet – skyldes det jordeiende aristokratiets ønske om kontroll med et økonomisk overskudd.

1 kommentar:

Sexy Sadie sa...

Så, det var en slags type føydalisme, altså?