26 mai 2010

Ættestup

W.F. Koren Christie, nestor ved det nyetablerte Bergen museum, skrev i 1834 en artikkel om et tema som museumsbyggere på den tiden nødvendigvis måtte være opptatt av. ”Om en hos Almuesmænd paa Landet herskende Overtroe, som gjør, at de ikke ville skille sig ved Jordgravede Oldsager; og om en sjelden Antiqvitet, som formedelst saadan Overtroe holdes skjult”, lyder den omstendelige tittelen. Det som interesserer oss i denne sammenheng, er den ”sjeldne Antiqvitet” som bonden holdt skjult for antikvaren. Etter Christies oppfatning dreide seg nemlig om intet mindre enn en ”ætteklubbe”, som ”i Oldtiden skal have været brugt til at slaae udlevede Folk i hjel med”!
Christie beklager seg over bøndene i Sogn, hvis ”Overtroe … har gjort mig det hidindtil aldeles umueligt, at komme i Besiddelse af en … denne Træ-Klubbe eller Kølle. ” Og han fortsetter:
”Paa en exursion, som jeg i Aaret 1823 gjorde i det nordlige af Bergens Stift, fortalte en gammel Bonde mig, at der paa en Gaard, som vi reiste forbi, opbevaredes en saadan Træ-Klubbe, hvis Bestemmelse og Brug i Oldtiden fortælles at have være den, at slaae gamle Kjærlinger i hjel med. Han forsikrede, at han ofte havde seet Klubben og havt den i sine Hænder, samt beskrev mig den at være tyk i den ene Ende og ganske spids i den anden, samt brun af Ælde. For ikke at gaae glip af dette, efter min Formening sjeldne, Stykke talede jeg ikke noget derom til Besidderen, for hvem jeg var fremmed. … En af mine Venner, som har gjort sig megen Umage i denne Sag, erklærer, at han af alt det, som han har hørt og erfaret, betræffende den eftersøgte Træklubbe, troer sig overbeviist om, at den endnu existerer, men at man anseer den som en Helligdom, tjenlig til at helbrede syge Mennesker og Dyr, og at den, i saadan Hensigt, bliver hemmeligen hentet og bragt hele Bøygden om.”
Slike ”ætteklubber” kjennes også fra Sverige, der denne mildt sagt spesielle formen for eutanasi ser ut til å spille en vesentlig større rolle i senere folketradisjon enn her hjemme. Så vidt meg bekjent, fikk aldri Christie tak i den ”sjeldne Antiqvitet” fra Sogn, men ut fra den knappe beskrivelsen er det grunn til å tro at det i realiteten dreide seg om et bondevåpen fra middelalderen.
1800-tallets betydelige interesse for ”ætteklubber” og – i større grad – ”ættestup” går tilbake til en mildt sagt eventyrlig saga fra 1200-tallet. Fornaldersagaen Gautreks saga forteller nemlig om en kong Gaute som går seg vill i Västergötlands dype skoger, og som til slutt finner frem til en isolert gård. Folkene på gården holder seg ifølge sagaen med et ”ættestup”, en bratt klippe der familiemedlemmer styrter seg i døden så snart de har nådd alderdommen. ”Vi dreper foreldrene våre for at de uten sykdom kan reise til Odin. Og vi slipper å ha noe besvær med dem”, forklarer datteren på gården. Senere i sagaen kaster den ene etter den andre seg utfor stupet for ikke å være de yngre, arbeidsføre til belastning.
Så vel stupet som klubben er myter, om enn seiglivede sådanne. Både Wikipedia og Store norske leksikon har oppslagsordet ”ættestup”, selv om sistnevnte presiserer at fenomenet kun er kjent gjennom sagn. Faktisk er Gautreks saga det eneste belegget i den norrøne litteraturen for fenomenet, og når vi på 1800-tallet – og av og til fremdeles i dag – kan støte på lokaliteter som blir oppfattet som ”ættestup”, skyldes det ganske sikkert én bestemt person. Sagaen ble nemlig oversatt til svensk så tidlig som i 1664, av den senere svenske riksantikvarien, Olof Verelius. Det var han som skapte ordet ”ættestup” (ättastupa) ved å oversette det islandske ætternisstapi, som egentlig betyr slektklippe. Hans Götriks saga fikk raskt stor utbredelse, ikke minst blant antikvarisk interesserte prester i Götaland, og man oppfattet sagaen som historisk etterrettelig. Dermed satte de lærde i gang med å søke etter egnede steder, i første omgang med mindre hell. Men spol 150 år frem, og det samme landskapet er fullt av ”ættestup”…
Selve sagaen er nokså tydelig en skrøne om det som for islendingene på 1200-tallet var en fjern og eksotisk folkegruppe, nemlig gautene. Den føyer seg inn i en tradisjon med røtter i antikken, der man tilla fjerne områder og fjerne epoker bestemte, sjablongmessige egenskaper. Den antikke forfatteren Solinus forteller eksempelvis om de lykkelige hyperboreerne i det høye nord at klimaet der er så gunstig at menneskene ikke dør en naturlig død, men kaster seg i havet fra en høy klippe. Også på samisk område forekommer sagn og myter om at man i eldre tid tok livet av gamle og syke ved å styrte dem i pulk utfor fjell. M. J. Andreassen Schou, av de reisende, skriver i den selvbiografiske Paa Fantestien (1893) at følgets eldste tidligere tok livet av seg ved å la seg søkke ned i en innsjø.
Men verken arkeologiske funn eller skriftlige kilder tyder på at folk i Skandinavia, det være seg samer, reisende, nordmenn eller svensker, har praktisert slike skikker, eller på at mennesker i eldre tid hadde noe mindre grad av omsorg for eldre enn i dag.

Ingen kommentarer: