Gå til hovedinnhold

The Hogganvik runestone

An early runestone was discovered at the Hogganvik farm in Mandal last autumn. When phase one of the archaeological excavations at the find spot is now over, the results are amazing. When excavation work continues in June, archaeologists expect to uncover the burial of Kelba-thewaR, the name of the deceased person commemorated in the runic inscription.

This is the first time ever that archaeologists have been able to find an early runestone in its original context, and associated with a burial.

The Hogganvik stone was laying face down when discovered last September. However, the preliminary excavations have documented that the stone was raised originally, and later overturned. Both the preservation of the runes and the position of the stone indicates that this happened relatively shortly after the runestone was put in place.

The runestone seems to be part of a rather complex monument. It is located on a rocky outcrop on a hill slope. The outcrop has been levelled using soil and stones to make an even platform. Here the runestone was put, with four supporting stones on the sides, and overlooking the valley below. This monument marks the entrance to a cemetery on the hill top. We believe that there is a burial, probably a cremation burial, awaiting discovery just below the stone platform in front of where the runestone originally stood.

Another burial was excavated on the hill top, some 40 meters away from the runestone monument, in 1990. Here, a cremation from the Early Roman Iron Age was unearthed. There was another burial mound closer to the runestone, but this was sadly destroyed without excavations being carried out.

The runic inscription is one of the longest known in the elder futhark. It consists of c. 60 characters. The inscription transliterates, according to runologist James Knirk:

kelbaþewas:s(t)^ainaR:aaasrpkf
aarpaa:inanana(l/b/w)oR
eknaudigastiR
ekerafaR

Translation:

Kelba-þewaR's ["Calf-servant's"] stone. (Alphabet magic: aaasrpkf aarpaa). ?Within/From within the ?wheel-nave/?cabin-corner. I NaudigastiR [="Need-guest"]. I, the Wolverine.

The inscription and the monument is early, but we do not know how early. Judging from the inscription alone, it could be from anytime between c. 200 and c. 500 AD. My guess, from an archaeological point of view, would be in the early years within this time span. Hopefully, the burial associated with the stone will provide more certainty.

Kommentarer

Nå. Interessant sak, og god blogg. Er det noe nytt om dette funnet siden sist?

Populære innlegg fra denne bloggen

Hvor gammel er Vardøhus festning?

Slavemarkedet i Kaffa

Sommeren 1473 reiste et usedvanlig følge gjennom det østeuropeiske steppelandet. Italieneren Angelo Squarciafico hadde påtatt seg å frakte elleve kvinnelige slaver på hesteryggen fra den genovesiske havnebyen Kaffa på Krim og hjem til deres eiere i Genova. Genoveserne var i navnet fremdeles herrer i Kaffa, og slavene var byens mest profitable eksportvare. Men den politiske situasjonen i Svartehavet var blitt usikker; de tyrkiske osmanenes nærvær innebar at det var blitt på det nærmeste umulig for genoveserne å ta seg sjøveien gjennom Bosporos og Dardanellene. Bare to år senere ble da også genoveserne kastet ut for godt fra Kaffa og sine øvrige handelskolonier i regionen.
Slavene hadde stor verdi for de to genoveserne som eide dem, og man kan saktens forstå at de ville sikre sin investering. Hva som var Angelos egne beveggrunner for å legge ut på den farlige reisen i 1473, vet vi ikke. Ingen kilder forteller heller om italieneren og hans menneskelige last noen gang kom frem til Genova…

Fra arkivenes gjemmer

Det ble en usedvanlig besværlig reise for mannskapet på fregatten «de Vrouwe Johanna Geertruijda», som la ut fra Texel med den hollandske kolonien Surinam som mål, like før jul i det herrens år 1760. Om bord var 35 sjømenn og 19 soldater, og turen kom til å vare i halvannet år. Den 10. april 1762 var fem av mannskapet på skipet hos notar Jelmer de Bruijn i Amsterdam for å avlegge sin erklæring om hva som hadde skjedd, og gjorde rede for hvordan det kunne ha seg at så mange som 33 av besetningen på 54 mann «manglet» ved ankomsten.

Beretningen om den trøblete seilturen finnes sirlig innført i notarens protokoll, som er bevart i Amsterdams byarkiv – sammen med materialet etter en mengde andre av byens notarer. De eldste protokollene er fra slutten av 1500-tallet, de yngste fra tidlig 1900-tall, og notararkivene fyller hele 3000 hyllemeter. Notarene spilte en viktig rolle i datidens Amsterdam; til notaren gikk man hver gang en kontrakt skulle inngås, når man trengte en attest eller ta opp…