10 mai 2010

Vendere og vikinger

Vi leser om dem hos Snorre så vel som hos Saxo – men hvem var de egentlig, de ”venderne” som ser ut til å ha vært dels en viktig alliert, og dels en formidabel motstander for de fremvoksende skandinaviske statene i vikingtid og tidlig middelalder?
For nordboerne var en vender en person fra sørkysten av Østersjøen, som altså ble kalt for Vendland. I dette vidstrakte området i dagens Tyskland og Polen fantes det en rekke forskjellige vestslaviske stammer og stammeforbund, blant annet obodritere, wiltzere, veletere, sorbere og pommeranere. Fra det vendiske området kom de berømte jomsvikingene, og mang en vikinghersker hentet seg ektefelle i Vendland. Fra 1100-årene og fremover utgjorde de hedenske vendernes land en viktig misjonsmark for nordiske konger.
Ser vi på hva arkeologien kan berette, viser det seg at det finnes nokså mange spor etter venderne i Skandinavia. Den karakteristiske vestslaviske keramikken opptrer f. eks. i urbane sentra som Kaupang – sikkert i kjølvannet av vendiske håndverkere eller kjøpmenn. I en senere by, Roskilde, har den vendiske handelsaktiviteten etterlatt seg tydelige spor: Den ene av byens to forsteder i middelalderen ble kalt Vindeboder, bokstavelig talt vendernes boder. Men såvel i Danmark som i Sverige er det plukket opp såpass store mengder av den såkalte ”østersjøkeramikken” på vanlige jordbruksboplasser at vi kanskje skal forestille oss en egentlig innvandring. Vendiske bronsebeslag til knivskjeder er en annen funntype som er påvist særlig i Danmark. Et foreløpig enestående funn kom for dagen ved Fribrødre Å på Falster i 1981. Da fant arkeologer nemlig rester av et regulært skipsverft fra slutten av 1000-årene. Her fantes båtdeler, emner, trenagler osv. Skipsbyggingsteknikken på stedet er slavisk; fartøyene man bygde ved Fribrødre Å var nokså flatbunnede, og bordgangene var altså festet med nagler av tre. Kanskje er det litt rare navnet Fribrødre i seg selv en indikator på at det var vendere som holdt til her den gangen. I eldre kilder skrives det nemlig ”Pri Brødres agre”, og ”Prybrode” er et nokså vanlig vendisk stedsnavn som betyr noe slikt som ”ved vadestedet”.
I Danmark er det nokså sikkert at vi skal regne med vendisk bosetning i vikingtiden. På Lolland, Falster og Møn, og også på Syd-Sjælland, møter vi nemlig flere stedsnavn av vendisk opprinnelse, f. eks. landsbynavn med endelser på –itse. Hva det sterke vendiske nærværet i sydlige deler av Danmark skyldes, er et diskusjonstema. Kanskje er det vendiske høvdinger eller stormenn som har fått jord av den danske kongemakten i et forsøk på å vinne dem over?
Forbindelsene mellom venderne og skandinavene går langt tilbake i tiden. Slaverne dukker opp på den historiske scenen i folkevandringstiden, og vi møter dem først i de områdene som østgermanske grupper hadde hatt tilhold i frem til da. Det er trolig en sammenheng mellom hunnernes og andre rytterfolks ekspansjon vestover i denne perioden og det slaviske nærværet, og kanskje var det slik at slaverne tok over områder som germanske stammer var blitt fortrengt fra av Attilas mektige hær. Senere, i vikingtiden, kan vi observere til dels svært nære forbindelser mellom de slaviske eller vendiske handelsbyene Reric (Gross-Strömkendorf), Ralswiek, Starigard (Oldenburg), Truso (Elblag) og Wolin.
Disse forbindelsene var ikke alltid av fredelig karakter. Første gang de skriftlige samtidskildene kaster lys over forholdet mellom vendere og nordboere, skriver vi anno 808, og da er det danekongen Godfred som angriper den obodritiske byen Reric og tvangsflytter kjøpmennene der til sitt eget nyanlagte handels- og håndverkssentrum, Hedeby. Bakteppet var en langvarig konflikt mellom det mektige frankerriket og danene, og sistnevnte hadde alliert seg med en annen slavisk stamme, wiltzerne – som tradisjonelt var abodriternes fiender. Abodriterne var derimot en viktig alliert for frankerne. Senere skiftet allianseforholdene. Utover på 1000-tallet fremstår abodriterne som nære allierte av danekongene; i 1120-årene finner vi endatil den danske prinsen Knud Lavard som ”knéz” (konge) hos dem.
Til tider kunne vendiske allianser utgjøre en formidabel militær motstander for nordiske land og riker. I 1135 hører vi om hvordan en vendisk hær ledet av Ratibur av Pommern legger byen Konghelle i Bohuslän øde. I tilfluktsborgen Guldborg på Langeland har arkeologer funnet levninger etter den dramatiske nedslaktningen av 25 barn, kvinner og menn bare noen få år senere. En mengde funn av slaviske pilspisser på kampplassen viser at det var vendere som stod bak. Etter erobringen av borgen var en flådd hestehud med kranium og ben blitt hengt over de døde som et offer.
Langt tidligere var den senere kongen, Olav Tryggvason, en aktiv deltager i slaviske plyndringstokt til Gotland og Skåne (Olav skal ha vært gift med en datter av den kristne, polanske kongen Boleslaw den modige). Det var omkring 990. Utover på 1000-tallet øker intensiteten i de slaviske angrepene på skandinaviske, først og fremst danske, kyster. Det var mot en vendisk invasjonshær at Magnus den gode – som på det tidspunktet hadde overtatt kongeverdigheten både i Norge og Danmark – utkjempet det berømte slaget ved Lyrskog hede i 1043. Deretter flyttet kongen krigsskueplassen til Vendland, der han blant annet angrep Jomsborg (Jumne) med en stor flåte. Likevel fortsatte de vendiske plyndringstoktene tvers over Østersjøen – og de skandinaviske toktene motsatt vei. Nordboernes herjinger på vendisk område fikk i løpet av 1100-årene navn og karakter av korstog, ettersom venderne stort sett fremdeles ikke var kristne. Vendernes sentrale helligdom, Arkona på Rügen, ble erobret og ødelagt i 1169.
Oppi alt dette gikk ekteskapsforbindelsene på kryss og tvers mellom vendiske og skandinaviske fyrsteslekter. Olav Tryggvason var ikke den eneste vikingkongen som hadde en kone fra Vendland. Harald Blåtann var f. eks. gift med venderfyrsten Mistivojs datter, Tove, og Svein Tjugeskjegg var gift med Gunhild, en datter av kong Mizislav. Håkon ladejarl giftet seg omkr. 1030 med en datter av en annen vendisk fyrste, Wyrtgeorn.

1 kommentar:

Tom sa...

Som et apropos til vendene og "forstaden" Vindeboder i Roskilde kan nevnes, at dagens Vikingeskibsmuseet har adressen Vindeboder 12...

Som kjent ble det for noen år siden gjort en rekke nye skipsfunn nettopp på adressen Vindeboder. Kanskje kan det finnes en sammenheng mellom skipsfunnene og samhandelen med venderne?

Tom R.