15 mai 2010

Austad kirke – nytt lys over en kirkeflyttingstradisjon

Nåværende Austad kirke i Lyngdal ble vigslet i 1803. To år tidligere hadde man revet den eldre kirken på stedet, som på det tidspunktet var ”meget brøstfeldig”, og hvis alder ”i det mindste naar op mot Reformationens Tiider og maaske længer tilbage i Tiid”. For 200 år siden fantes det en lokal tradisjon i bygda om at gamlekirken ikke opprinnelig skulle ha stått på Austad, men var blitt kjøpt og flyttet fra Valle i Lindesnes i nabodalføret Audnedalen et par hundre år tidligere.

Nå kaster nye årringsundersøkelser lys over både sagnet og kirkens bygningshistorie. I forbindelse med det pågående dendrosamarbeidet mellom Fylkeskonservatoren i Vest-Agder og Nationalmuseet i Danmark er det utført analyser av bygningstømmer i både Austad og Valle kirker. Resultatene av undersøkelsene foreligger nå.
Først de rene fakta: I gulvet under nåværende Valle kirke (byggeår 1793) er det gjenbrukt materialer (av eik) fra en eldre bygning. Disse materialene er nå datert, og det viser seg at tømmeret er felt i 1576. I Austad kirke, også der under gulvet, er det gjenbrukte eikematerialer fra to forskjellige perioder: etter (men ikke lenge etter!) 1157 og 1594. Materialene fra Austad ser i begge tilfeller ut til å ha inngått i en stavkonstruksjon.

Når det gjelder Valle kirke, stemmer fellingsåret 1576 for det gjenbrukte tømmeret helt overens med opplysningen om at prosten Peder Claussøn Friis lot innvie en ny kirke på Valle året etter. For Austads del har vi ikke opplysninger om byggeår e. l., men kirken omtales som ”brøstfeldig” og gammel så langt tilbake kildene rekker. I 1735 ble kirken reparert for at ikke bygningen skulle stå og svaie i vinden. Kirke på Austad er omtalt første gang i 1328 (DN IV, nr. 178). I forbindelse med søknaden om å bygge ny kirke, heter det om gamlekirken at den er av stege- eller bindingsverk. Stegeverk er en betegnelse for den lokale varianten av stavverk, og det er ingen grunn til å tvile på at det var en stavkirke som frem til 1801 stod på Austad. Slik sett, er det fint samsvar mellom resultatene av den dendrokronologiske undersøkelsen og det vi vet om Austad kirke ellers.

Men så er det altså tradisjonen om at gamlekirken på Austad i sin tid skulle være kjøpt og flyttet fra Valle i Lindesnes…

Sagn om kirkeflytting er svært utbredt (se f. eks. Ødekirker og kirkesagn). De forekommer i flere varianter, også i Austad, der det eksempelvis heter seg at kirken opprinnelig skulle ha vært bygd på gården Høyland, men at tømmeret på mirakuløst vis ble flyttet til Austad i nattens mulm og mørke. Også Valle kirke har sitt flyttingssagn, idet man fortalte at kirkestedet først var på gården Foss, men at det ble flyttet til Valle på et senere tidspunkt. Lorentz Dietrichson forsøker i sin Sammenlignende Fortegnelse over Norges Kirkebygninger i Middelalderen å forene sistnevnte sagn med opplysningen om at Peder Claussøn Friis bygde kirke på Valle i 1577, idet han hevder at middelalderkirken på Foss ble flyttet til Valle dette året. Imidlertid vet vi fra diplommaterialet at både Valle og Foss var kirkesteder i middelalderen. Det er et nokså gjennomgående trekk ved flyttingssagnene – de har tjent til å forklare hvorfor man i katolsk middelalder har hatt et atskillig tettere nettverk av kirkebygninger enn i nyere tid.

Tradisjonen om at kirken på Austad opprinnelig skulle ha stått på Valle, er ikke et typisk flyttingssagn. Slik opplysningen er overlevert oss – formidlet, og kanskje tolket, gjennom sorenskriver Balles brev til kongen i 1800 – fremstår den som nokså tilforlatelig. Austad hørte til Peder Claussøns prosti, og det er selvsagt tenkelig at han samtidig med at han bygde ny kirke på Valle, der han residerte, sørget for at den gamle stavkirken på stedet ble flyttet til Austad. Men i så fall er det et uløst spørsmål hvorfor det var behov for en ny (gammel) kirke på Austad. Kan hende kirken der nylig var brent? På den andre siden er det tydelig at vølingen på Austadkirken begynte kort tid etter at den angivelig var blitt flyttet fra Valle. Det yngste daterte gjenbrukstømmeret i Austad er som nevnt fra 1590-årene.

Gjentatte ganger på 1700-tallet viser kirkeregnskapene at man har hentet materialer til reparasjoner og tilbygg i Audnedalen eller i Mandal. Men gjorde man det i 1500-årene også? Kildene tyder på at det nettopp var i 1500-årene og første halvdel av 1600-årene at de kystnære eikeskogene på Agder ble uthogd. Når man hentet reparasjonstømmer så langt unna som i Mandal på 1700-tallet, kan det skyldes at det var relativt enkelt å få tak i tømmer fra de øvre dalbygdene i Mandalen på grunn av den store fløtningsaktiviteten på Mandalselva. Vi har sammenlignet lokalitetskurven fra Valle kirke med kurven fra de samtidige stokkene i Austad kirke, og det er ikke noe spesielt godt samsvar mellom dem. Vi har også sammenlignet Valletømmeret med tømmer fra et jevngammelt våningshus fra Vatne i Holum (dvs. fra nabodalføret i øst). Her er samsvaret klart bedre, mens en sammenligning mellom Vatne og Austad ikke gir noe godt resultat. Det er med andre ord ingenting som tyder på at 1500-tallstømmeret fra Austad har vokst i samme dalføre som tømmeret fra Valle – eller øst for Lindesnes i det hele tatt. Konklusjonen er at tømmeret som er gjenbrukt i Austad kirke, etter alt å dømme er hentet lenger vest – kan hende i Lyngdalen.

Det betyr for så vidt ikke at flyttingstradisjonen nødvendigvis er feil, ettersom vi foreløpig mangler lokale referansekurver å sammenligne tømmeret fra 1100-årene med. Men det er vanskelig å forstå hvorfor en kirke som ikke lenger var formålstjenlig i Valle, skulle være god nok i Austad. Og det rimer dårlig med det vi ellers vet om Hr. Peder at han ikke skulle nevne et slikt flytteprosjekt i sine skrifter.