Skarstadfunnet - spennen i ura

I mai i år kom et interessant arkeologisk funn for dagen på Skarstad i Konsmo sogn, Audnedal kommune i Vest-Agder. Det dreier seg om en korsformet bronsespenne fra folkevandringstid, hvis deponeringskontekst tydelig indikerer at vi har å gjøre med en rituell nedleggelse.
Skarstad ligger oppe på heia mellom bygdelagene Laudal i Marnardal og Konsmo i Audnedal. Verken Konsmo eller Laudal utmerker seg med sene jernalderfunn tilhørende den horisonten som ellers utgjør et karakteristisk innslag i denne delen av Agder (Snartemo, Trygsland, Øydne etc.), og det daldraget mellom de to bygdene som blant annet omfatter Skarstad, er i overveiende grad et ubeskrevet blad i arkeologisk sammenheng.

Det arkeologiske miljøet
Men registrerings- og publiseringssituasjonen gir ikke et helt korrekt bilde av de arkeologiske forhold i området. I kirkebygda Konsmo, 3 kilometers vei vest for Skarstad, ligger det fremdeles et par store, men kraftig utpløyde gravhauger. Oppe i lia i øst, der den gamle ferdelsveien over mot Laudal går, fantes tidligere en stor, rund steinsetning. Videre østover, på Espeland, Skarstads nabogård, har vi også et par gravhauger. Øst for Skarstad, der lendet begynner å falle nedover mot Laudal kirkebygd, ligger Øvre Laudal, der det på lokaliteten Ringan inntil for et par generasjoner siden lå to (runde?) steinsetninger. Nærmere Laudal kirkebygd ligger Sveinall, som ikke har mange synlige fornminner å by på i dag, men der vi har opplysninger om to store ovale steinsetninger/skipssetninger, et lite felt med gravhauger/-røyser og et par flatmarksgraver (?). På selve kirkestedet Nedre Laudal ligger det igjen et par spredte gravhauger, mens en større samling hauger ble dekket til i forbindelse med en kirkegårdsutvidelse for mange år siden. Også på Nedre Laudal var det tidligere en stor, rund steinsetning.

Skarstad har også sin andel av synlige monumenter. Omtrent midt i innmarka ligger et par gravhauger i et skogholt. Foran husene på bnr. 1 skal det etter tradisjonen ha ligget en rund steinsetning, men steinene fra denne ble i første halvdel av 1800-årene tatt ned og lagt i murene på den nåværende fjøsbygningen på gården.

I det nordøstre hjørnet av gårdens nåværende innmark ligger et 70-80 mål stort inngjerdet område som går under navn av Vollan. Området inneholder en mengde rydningsrøyser av ulike typer og bærer tydelig spor etter eldre dyrkning, og det er grunn til å tro at det dreier seg om en ødegård. Det skal ha vært observert både en hustuft og gravhauger på Vollan, men det har så langt ikke lykkes å gjenfinne disse.

Funnstedet
Rett nord for den antatte ødegården reiser Skarstadfjellet seg – folk har fortalt om Skarstadfjellet at det er gull i det, og at man av den grunn aldri behøver å frykte nød og fattigdom der på gården. Oppunder fjellet finnes en stor og dyp heller, Skarstadhola. Vest for helleren åpner landskapet seg og gir plass for en liten gryteformet senkning eller dal, en homm eller hvamm. Inne i denne hommen, som på tre sider er omgitt av bratte fjellskråninger, ligger et mindre tjern. Nord for tjernet, helt oppunder fjellet, finnes en storsteinet ur. Fra brattfjellet som troner over ura, springer en vannstråle som overrisler steinene under. Strålen tryter aldri, og sommer som vinter renner vannet gjennom ura nedenfor. Innvordalen, heter stedet. Paul Sveinall mener, sikkert med rette, at navnet kommer av inn-vördr, som er belagt i norrønt og betyr vokter eller portvakt.Lokalt har Innvordalen vært kjent som et hjemsøkt sted, en plass man helst holdt seg unna. Her inne var det at John Sveinall søndag 20. mai 2007 gjorde et oppsiktsvekkende funn.
Under en stor stein i den nevnte ura la han merke til et stykke grønt metall. Ved nærmere ettersyn oppdaget han at det dreide seg om en korsformet bronsespenne. Den lå på en flataktig stein, for så vidt synlig i dagen, men samtidig beskyttet mot vær og vind av den overliggende steinen. John Sveinall tok med gjenstanden til grunneieren, faren Paul, og sistnevnte tok dagen etter kontakt med undertegnede. I løpet av få timer besøkte vi funnstedet sammen, vi tre.

Skarstadspennen
Den korsformede spennen er nokså godt bevart. Det meste av jernnålen er rustet bort, og spennens fot er bare delvis intakt. Spennen er stor og kraftig. Den måler i dag 10,4 cm, men har vært noe lenger opprinnelig. Knoppene er støpt i samme stykke som platen. De har plan underside og er hule innvendig. Spennens underside er nærmest konkav. På den rektangulære hodeplaten finnes dekor i form av et diagonalkors, og dette motivet er gjentatt på det flate, skråstilte partiet ved overgangen mellom hodeplaten og bøylen. Bøylen er på oversiden dekorert med en langsgående vulst, og denne er gjentatt på det flate partiet mellom bøylen og foten. Forekomsten av dette sistnevnte, flate partiet synes ellers å være et vestnorsk trekk (Schetelig 1906:71f.). Foten er som nevnt ikke intakt, men et par øyenbuelinjer i relieff lar en ane at spennen har vært avsluttet i et plastisk utformet dyrehode (smln. Schetelig 1906, fig. 84).
Spenner av denne typen er en ledeartefakt for folkevandringstiden i et område som omfatter Vest-Skandinavia, Schleswig-Holstein, Mecklenburg, Frisland og England (Hårdh 2003). Korsformede spenner tilhører perioden fra overgangen yngre romertid/folkevandringstid, gjennom 400-årene og inn i 500-årene, men ikke så langt frem som til begynnelsen av merovingertid (Reichstein 1975:107f.).

Siden Haakon Scheteligs pionerstudie, The cruciform brooches of Norway (1906), har det vært gjort flere forsøkt på å utarbeide en finkronologi for de korsformede spennene. Både stilistiske og formmessige kriterier har vært diskutert som utgangspunkt for en mer finmasket kronologi (Schetelig 1906; Reichstein 1975; Bode 1998: Mortimer 1999). Men variasjonene innenfor spennetypen er meget store, og det finnes utallige kombinasjoner av ulike utformninger av hode, bøyle og fot (Bode 1998:23f.).

Den nyeste syntetiske studien over spennetypens kronologiske stilling understøtter i betydelig grad Scheteligs konklusjoner fra 1906 (Mortimer 1999). Mortimer har undersøkt knopper og andre detaljer på korsformede spenner fra Norge, England og Danmark/Tyskland, og hun finner – som Schetelig gjorde – at teknikken med runde knopper som er støpt for seg, er enerådende på de eldste spennene. I England og i Norge blir det vanlig å støpe knoppene i samme stykke som hodeplaten i slutten av 400-årene. Knopper med flat underside og halvsirkelformet tverrsnitt er et kjennetegn for de yngste formene (Mortimer 1999:86).

Det er ikke uproblematisk å bruke disse kronologiske tendensene for å datere løsfunne eksemplarer som vårt. Likevel er det et faktum at Skarstadspennen kan oppvise sene trekk. I tillegg til knoppenes utformning, gjelder dette den konkave undersiden (Schetelig 1906:66). Jeg vil derfor anslå at spennen tilhører tiden omkring år 500.

Et offerfunn
Langt de fleste funnene av korsformede spenner i Norge skriver seg fra graver. Én og én forekommer spennene av og til i mannsgraver, mens to eller flere spenner er særmerkende for kvinnegraver. Noen grav kan det imidlertid neppe være tale om i ura under Skarstadfjellet. Spennen lå som nevnt ovenpå en mindre, flat sten og beskyttet av en større. Det var ikke spor etter andre gjenstander, eller tegn til noen grav, i hulrommet. At spennen kan være mistet, kan det heller ikke være tale om. Det er i grunnen bare gjenstandstypen som får en til å stusse på funnkonteksten – alt tyder ellers på at det er en offernedleggelse vi har med å gjøre. I de nordlige deler av Jylland er imidlertid korsformede spenner en vanlig funnkategori i våtmarksdeponeringer (Hedeager 1992:53ff.). De er alltid funnet alene, og det dreier seg i de aller fleste tilfeller om større eksemplarer. Parallellen til Skarstadfunnet er slående, og det må være innenfor samme tradisjon at vårt funn har hjemme.Funnstedet er egenartet. Vannet som fra det bratte berget ovenfor overrisler ura, er et helt egenartet skue. Stedet må oppleves, ettersom bildene aldri kan yte det full rettferdighet. Flere av de trekk som konstituerer funnstedet i Innvordalen, kjenner en igjen fra mange andre plasser der det har blitt foretatt rituelle nedleggelser. Det gjelder både ura og vannet, samt det forhold at funnet er gjort i overgangen mellom det som en gang må ha vært ødegårdens inn- og utmark. Men også selve landskapsformen, hommen, er trolig av betydning. I både norsk og islandsk folketradisjon er hommen eller hvammen et hjemsøkt sted, slik folkloristen Reidar Th. Christiansen har vist, med referanser til sagnet om ”kjætta” på Dovre på den ene siden, og beskrivelsen i Sturlunga saga av en fryktet hvammr på Geirmundstad på den annen (Christiansen 1946:87ff.). Geirmundstad-hvammen beskrives i sagaen i termer som kunne passe like godt på den hjemsøkte Innvordalen. Skildringen av Grendels sjø i Beowulf viser at også denne har vært forestilt som liggende i en dalsenkning med hommens karakteristiske fasong, og at denne landskapsformen var meningsbærende på et enda tidligere tidspunkt. Kan hende har vi i Skarstadfunnet en antydning om betydningen av hvammr alt i folkevandringstiden?

Litteratur
Bode, M.-J. 1998. Schmalstede. Ein Urnen- gräberfeld der Kaiser- und Völkerwanderungszeit. Offa-Bücher Bd. 78. Neumünster.
Christiansen, R. T. 1946. The Dead and the Living. Studia Norvegica I, s. 1-96. Oslo.
Hedeager, L. 1992. Iron-Age Societies. From Tribe to State in Northern Europe, 500 BC to AD 700. Oxford.
Hårdh, B. 2003. Uppåkra i folkvandringstiden. Flere fynd i centrum. Materialstudier i och kring Uppåkra, s. 41-80. Uppåkrastudier 9.
Mortimer, C. 1999. Technical analysis of the cruciform brooch. Völker an Nord- und Ostsee und die Franken. Bonn.
Reichstein, J. 1975. Die kreuzförmige Fibel. Zur Chronologie der späten römischen Kaiserzeit und der Völkerwanderungszeit in Skandinavien und in England. Offa-Bücher Bd 34. Neumünster.
Schetelig, H. 1906. The cruciform brooches of Norway. Bergen Museums Aarbog 1906, No. 8. Bergen.