Gå til hovedinnhold

"Fantomtid"

I Klassekampen for lørdag 26. mai har Walid al-Kubaisi skrevet en tekst om den såkalte "kalendermyten", der han – uten snev av ironi eller kritisk distanse – refererer "teorien" om at 300 år av Europas historie er en myte iscenesatt av de tysk-romerske keiserne på 900-tallet. Men "teorien" om at vi egentlig lever i år 1710 e. Kr. er vrøvl av verste skuffe.

”Kalendermyten” er flaggskipet til en tysk systemanalytiker og tidligere bankansatt, Heribert Illig, som i senere år har skapt seg en karriere som historisk forfatter og forlegger. Han dekker et stort felt, og blant bøkene hans finner vi titler om både Kheopspyramiden og om Karl den store. Illig er dessuten utgiver av det "historiekritiske" tidsskriftet Zeitensprünge.

De 300 manglende årene benevner Illig "fantomtid". Han mener – i fullt alvor – at perioden fra 614 til 911 er en oppfinnelse, en myte. De ottonske keiserne trengte angivelig disse ekstra århundrene for å få plass til sin egen (oppfunne) ærefulle forhistorie, personifisert i keiser Karl den store, og for å demonisere muslimene.

For å argumentere for sitt syn, kombinerer Illig feil og fakta og moderne og antikverte tolkninger på kreativt vis, samtidig som han overser kilder som ikke passer med "teorien". Det er neppe en eneste faghistoriker eller –arkeolog som vil gå god for Illigs metode.

Det er selvsagt heller ikke slik at ikke det finnes kilder fra disse ”tapte” århundrene. Når det gjelder skriftlige kilder, varierer situasjonen fra region til region, men fra det kristne Egypt, fra det kristne Byzants, og fra flere deler av det kristne, post-romerske Europa finnes mange og varierende kilder.

Og naturvitenskapelige dateringsteknikker som dendrokronologi (årringsanalyse) og C-14 viser hver eneste dag at vi faktisk lever i 2007, ikke for 300 år siden.

Likeledes har man et vell av arkeologiske kilder fra hele Europa, foruten de innsiktene som numismatikk osv. kan gi. Nye utgravninger og nye kombinasjoner av kilder er i ferd med å gi oss et helt nytt bilde av de "mørke" århundrene – de er rett og slett i ferd med å bli litt mindre mørke. Dersom man vil vite mer om denne perioden, bør man gå andre steder enn til Heribert Illig. Chris Wickhams murstein av en bok, Framing the early middle ages fra 2005 er god og grundig, men tung, mens Richard Hodges Goodbye to the Vikings? fra 2006 er lettere tilgjengelig.

Walid al-Kubaisi skriver følgende: "Vi kan jo bare stole på det som ble skrevet etter 1450 e.Kr., det vil si etter oppfinnelsen av boktrykkerkunsten, som markerte begynnelsen på renessansen. Ellers er Europas historie en stygg eller pen fortelling". Dette er, med respekt å melde, tullball. Det minner meg om diskusjoner med postmodernister på Blindern for en del år tilbake, der enkelte nyfrelste var i tvil om hvorvidt det fantes farger i verden før man fikk fargefotografier og farge-tv.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hvor gammel er Vardøhus festning?

Slavemarkedet i Kaffa

Sommeren 1473 reiste et usedvanlig følge gjennom det østeuropeiske steppelandet. Italieneren Angelo Squarciafico hadde påtatt seg å frakte elleve kvinnelige slaver på hesteryggen fra den genovesiske havnebyen Kaffa på Krim og hjem til deres eiere i Genova. Genoveserne var i navnet fremdeles herrer i Kaffa, og slavene var byens mest profitable eksportvare. Men den politiske situasjonen i Svartehavet var blitt usikker; de tyrkiske osmanenes nærvær innebar at det var blitt på det nærmeste umulig for genoveserne å ta seg sjøveien gjennom Bosporos og Dardanellene. Bare to år senere ble da også genoveserne kastet ut for godt fra Kaffa og sine øvrige handelskolonier i regionen.
Slavene hadde stor verdi for de to genoveserne som eide dem, og man kan saktens forstå at de ville sikre sin investering. Hva som var Angelos egne beveggrunner for å legge ut på den farlige reisen i 1473, vet vi ikke. Ingen kilder forteller heller om italieneren og hans menneskelige last noen gang kom frem til Genova…

Kvinne - kriger - viking?

Serier som «Vikings», understøttet av fantasy-sjangerens ulike uttrykksformer, har popularisert bildet av den kvinnelige vikingen, hun som deltar aktivt i væpnet kamp og svinger sverdet med like stor selvfølgelighet som sine mannlige kolleger. Det er en vesentlig del av forklaringen på at sosiale medier og nyhetstjenester i inn- og utland gikk på høygir da svenske arkeologer i september i år publiserte en fagartikkel som argumenterer for at den gravlagte i en rikt utstyrt våpengrav på Birka i Mälaren, faktisk var en kvinne.

Artikkelforfatterne har lykkes i å kjønnsbestemme skjelettet i Birkagraven, og konkluderer med at den gravlagte kvinnen ikke bare hadde vært kriger i levende live, men militær leder. Det siste utleder forfatterne av det faktum at kvinnen hadde fått med seg et brettspill over i det hinsidige, og at hun dermed var trent i strategisk tenkning.

Publiseringen var godt tilrettelagt med tanke på å skape blest – og, får vi tro, debatt. Og med drahjelp først og fremst fra twi…