09 mai 2007

Fra romernes tempel til Hedmarken for 1800 år siden

Det var i 1865 at bonden på Farmen rett øst for Hamar hadde bestemt seg for å rydde vekk en gravhaug på gården. Dette var i og for seg ikke spesielt oppsiktsvekkende – i disse årene forsvant utallige fortidsminner i forbindelse med hamskiftet i jordbruket. Men de gjenstandene som gravhaugen skjulte, de

var oppsiktsvekkende. For i et lite gravkammer bygd av stein stod to romerske kjeler av bronse, og én av dem var utstyrt med en innskrift som godtgjør at kjelen opprinnelig hadde hørt hjemme i et gudetempel på sørligere breddegrader enn våre.

Farmen-funnet hører med til en spesiell gruppe av arkeologiske funn, nemlig slike som lar oss komme menneskene bak gjenstandene litt nærmere inn på livet. Den arkeologiske nestoren A. W. Brøgger sammenlignet utøveren av faget med ”den som går langs en strand og finner småtterier, skyllet i land fra et forsvunnet skib”: ”Men selve skibet som gikk i dypet med menneskene, får han aldri se”. I dette tilfellet får vi i det minste vite mer enn hva som vanligvis er tilfellet. For risset inn på utsiden av den ene kjelen står følgende på latin: Aprus. Et. Libertinus. Curator (Es. Pos) Verunt. På moderne norsk skulle det bli: Aprus og Libertinus, tempelforstandere, har oppstilt (dette karet).

På Hedmarken har det hellige karet fått en annen bruk. Det har blitt utstyrt med et jernbånd om halsen, sikkert for feste av en hank. Og siden utsiden av kjelen er kraftig sotet, er det grunn til å regne med at den har blitt brukt som kokekar her hjemme. Til slutt ble karet brukt som gjemme for de restene som var igjen etter en likbrenning. Selve haugleggingen må ha funnet sted i 300-årene e. Kr. en gang.

Karet med innskriften er utvilsomt romersk. Som sådant inngår det i en mer eller mindre jevn strøm av produkter av bronse, gull og glass som i romersk jernalder og folkevandringstid finner veien fra romersk område til Skandinavia. Kjeler av lignende type ble i mange tilfeller brukt som benbeholdere her hjemme. Ikke minst i Opplandene – på Hedmarken, Toten og Hadeland – var denne skikken utbredt.

Arkeologene diskuterer ofte og gjerne hvilke mekanismer som bragte bronsekjelene og øvrige romerske gjenstander til Norden – ordinær markedshandel, ulike former for gaveutveksling eller regulære plyndringer. Bakteppet for importen vet vi likevel en del om:

Gjennom en periode på flere hundre år var det mektige romerske keiserriket en avgjørende faktor i de nordeuropeiske, germanske stammesamfunnene som aldri ble innlemmet i Romerriket. Områdene utenfor imperiets grenser i nord ble liggende som en stammesone, slik de kjennes også fra andre etnografiske kontaktsituasjoner. Tidvise allianser mellom romerne og germanske stammer forekom, og germanske krigere kom etter hvert til å utgjøre en viktig del av den romerske hæren.

”Barbarene” i nord tok på sin side lærdom av romersk sivilisasjon. Runeinnskriften må ha blitt oppfunnet av folk med kjennskap til romernes alfabet, en rekke håndverk i vår egen jernalder bærer preg av romersk påvirkning og arkeologene har gjenfunnet veianlegg som ligner de samtidige romerske veiene. Mål- og vektsystemer i nordisk jernalder er basert på romerske standarder. Sist, men ikke minst, så viser altså romerske gjenstander i gravene til direkte kontakter mellom germanere og romere.

Kontakten kunne ta mange former. Krig var én mulighet, og germanernes krigføring gjennomgikk store forandringer. Nettopp i Mjøsbygdene har vi kjennskap til et stort antall menn som har blitt gravlagt med sine våpen, og det viser seg at både våpenteknologi og –sammensetning nøye følger utviklingen i Romerriket. Flere arkeologer har sett for seg at disse mennene selv har tjenestegjort i den romerske hæren.

Men også gavebytte og handel var måter selv fjerne avkroker i stammeområdet kunne stå i forbindelse med Imperiet på. Mellom områdene ved Østersjøens sørlige bredder og romerne har det tidlig vært drevet handel med rav. Helt sikkert har også produkter fra Skandinavia nådd romerne – pelsverk har ofte vært nevnt i den forbindelse, mens huder er en annen mulig kandidat.

Hva så med den konkrete bakgrunnen for det romerske tempelkaret som havnet i jorden på Farmen? Sannsynligheten taler for at vi har å gjøre med røvet gods, et resultat av et germansk plyndringstokt. Innskriften røper dessverre ikke hvor tempelet lå, eller til hvilke(n) av romernes mange guder det var vigslet. Et annet bronsekar som er funnet i Skandinavia, nemlig i Västmanland, har en innskrift som forteller at den er ”er helliget til Apollo Grannus av Amilius Constans, forstander for hans tempel”. Grannus var en keltisk guddom som ble lignet med romernes Apollo og helligholdt i de nordlige provinsene. Kanskje har også Farmen-karet hørt hjemme i et tempel i det nåværende Sentral-Europa.

Navnene på den ene av de to som opprinnelig hadde gitt Farmen-karet til tempelet de var satt til å vokte, forteller likevel en historie. ”Libertinus” betyr en frigitt slave som har blitt romersk borger, og det var utvilsomt Libertinus’ bakgrunn (mens ”aprus” er latin for villsvin).

Om det så var mannen (?) som fikk det hellige karet med seg i haugen som selv hadde stjålet det fra et tempel nede på Kontinentet, eller om han hadde fått tak i det på annen måte, kanskje som gave gjennom mange ledd – nei, det kan ikke arkeologien gi noe svar på!

2 kommentarer:

marthe glad sa...

Heisann. Tenkte jeg skulle nevne at jeg storkoser meg med bloggen din.

Anonym sa...

Jag tror att den är stulen! Jag vet inte inte hur det är på din sida om kölen men här i Sverige är det nu för tiden ligor som åker runt och stjäl koppar. Kanske du har en tidig koppartjuv där i Hedmark? :-) Lars L (arkland.wordpress.com)