Gå til hovedinnhold

Gropene på dørhella

”Ho er sliten, dørhelle heime, tå føta som hat trøtt på sama stelle, der, kor skapte dag. Her har ungan trippa lettføtt, ut te leiken seg imyljo, og vaksne tråkka åver ho te starv tå ymse slag.
I frå dørhella, der, ha undrande unga sett den fyrste glytt tå verdi, før dei kommo ned tå fang. Her ha slitne kjeringkroka båre tusenvis tå tunge byttu, myljo fjøs og stall og stugu, ut og innatt dagen lang,” skriver Birgit Einarsen i Dørhella heime. I gamle dager var dørhella, trappesteinen foran husets inngangsdør, forbundet med flere og ulike magiske forestillinger – i egenskap av inngangsport til boligen og overgangssone mellom ute og inne.

Hamsun skildrer i Markens grøde Isaks glede over å finne et passende emne til dørhelle:

”Og så får de stenen på kant. Det lykkes. Puh! sier Isak. Men nu åpenbarer sig for deres Øine noget uventet! Undersiden av stenen er en flate, umåtelig vid, vakkert skåret, jævn, slet som et gulv. Stenen er bare den ene halvdel av en sten, den anden halvdel er nok et sted i nærheten. Isak kjendte godt til at to halvdeler av samme sten kunde ha forskjellig leie i jorden, det var vel tælen som gjennem lange tidsrum har fjærnet dem fra hverandre; men hele fundet forundrer og glæder ham, det er en gagnsten av bedste slag, en dørhelle.”

I folketradisjonen fortelles det av og til om folk som reiser over lange avstander for å få tak i et skikkelig godt trappesteinsemne. Fra Hægebostad i Vest-Agder hører vi om en bondelensmann som var langt inne i heia, atskillige kilometer fra hjemgården, for å finne seg en egnet stein – det skjedde i 1754, og han fant hendelsen betydningsfull nok til at han foreviget den – med runer! – på dørhella. I en del bygder var det knyttet en særlig status til det å være i besittelse av en spesielt stor og forseggjort dørhelle. I Gyland, også det i Vest-Agder, het det om en velstående bonde at han hadde en dørhelle som var så stor at fire par av gangen kunne bruke den til dansegulv!

Et interessant fenomen som ikke har fått noe særlig oppmerksomhet, er at det på mange av disse store og statuspregede dørhellene er risset skålgroper. Vanligvis opptrer de to, tre stykker sammen, nesten alltid på den flate, opp-vendte siden av hella og oftest i ett av de to hjørnene som vender bort fra huset. Jeg har observert dem først og fremst på dørheller i bolighus, men også i ett enkelt tilfelle på en trappestein i et stabbur. Skålgroper er helleristninger, og på én og samme tid det eldste og det yngste symbolet innenfor bergkunsten. En skålgrop er en rund eller oval fordypning, oftest noen få cm i diameter og fra noen millimeter til et par centimeter dype, som er hogd inn på egnede bergflater.

Skålgropene er det vanligste motivet på helleristningsfeltene fra bronsealderen. Det finnes imidlertid også skålgroper fra senere tid. De er funnet i forbindelse med graver fra jernalderen og på fallossteiner fra samme periode, men også på middelalderske gravsteiner. I folkemedisinen ble skålgropene tilkjent betydning helt inn på 1900-tallet. Kloke koner ofret stål og mynt i dem for å bote sykdommer og annen ondskap, eller man la korn i dem for å sikre en god avling. Symbolinnholdet i skålgropene har vært mye diskutert, men forslagene har gjerne vært forbundet med temaer som fruktbarhet, tilbakekomst og vern.

Når skålgroper opptrer på dørheller fra middelalder og senere, er det rimelig å se denne praksisen i lys av en tradisjon med eldgamle røtter for husoffer. Gjennom hele bronse- og jernalderen kan det spores et bredt spekter av rituelle handlinger knyttet til hus, og ofte til overgangsriter i forbindelse med innvielse av hus eller til rituell stengning i forbindelse med at hus rives. De arkeologiske levningene etter slike riter består av gjenstander som er nedlagt som offer. Gjennom hele forhistorien var de rituelle nedleggelsene i bygninger først og fremst knyttet til langhuset, og spesielt til boligdelen.

Nedleggelsene i hus endrer karakter fremover gjennom forhistorien. Lenge er det nedleggelser av leirkar, håndkverner og lignende som dominerer, men fra og med begynnelsen av jernalderen ser det ut til at rituell bruk av gjenstandstyper som i yngre folketradisjon tilkjennes magiske egenskaper når det gjelder å beskytte mot onde makter, sykdom og lynnedslag, får innpass. I hustomter fra jernalderen kan man derfor av og til finne gjenstander som folk den gangen selv må ha funnet i jorden, så som steinalderøkser av flint eller bergart, eller eksotika som fossile sjøpinnsvin. Disse gjenstandene ble deponert på særlig utsatte steder i huset, ved innganger og vegger, og av og til ved ildsteder. Utover i jernalderen øker omfanget av slike magiske nedleggelser, og lignende tradisjoner vedvarer inn i nyere tid – for eksempel skikken med å legge jordfunne flintøkser i grunnmuren som vern mot lynnedslag, eller å innkapsle levende ormer i dørterskelen for å beskytte huset og dem som bor i det.

Det er i denne tradisjonen skålgropene på dørhellene inngår. Knyttet som de er til det aktive, men utsatte inngangspartiet i bolighusene, kunne gropenes mangetydige symbolikk understreke dørhellas spesielle betydning og status som terskel mellom inne-verdenen og ute-verdenen.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Slavemarkedet i Kaffa

Sommeren 1473 reiste et usedvanlig følge gjennom det østeuropeiske steppelandet. Italieneren Angelo Squarciafico hadde påtatt seg å frakte elleve kvinnelige slaver på hesteryggen fra den genovesiske havnebyen Kaffa på Krim og hjem til deres eiere i Genova. Genoveserne var i navnet fremdeles herrer i Kaffa, og slavene var byens mest profitable eksportvare. Men den politiske situasjonen i Svartehavet var blitt usikker; de tyrkiske osmanenes nærvær innebar at det var blitt på det nærmeste umulig for genoveserne å ta seg sjøveien gjennom Bosporos og Dardanellene. Bare to år senere ble da også genoveserne kastet ut for godt fra Kaffa og sine øvrige handelskolonier i regionen.
Slavene hadde stor verdi for de to genoveserne som eide dem, og man kan saktens forstå at de ville sikre sin investering. Hva som var Angelos egne beveggrunner for å legge ut på den farlige reisen i 1473, vet vi ikke. Ingen kilder forteller heller om italieneren og hans menneskelige last noen gang kom frem til Genova…

Hvor gammel er Vardøhus festning?

Kvinne - kriger - viking?

Serier som «Vikings», understøttet av fantasy-sjangerens ulike uttrykksformer, har popularisert bildet av den kvinnelige vikingen, hun som deltar aktivt i væpnet kamp og svinger sverdet med like stor selvfølgelighet som sine mannlige kolleger. Det er en vesentlig del av forklaringen på at sosiale medier og nyhetstjenester i inn- og utland gikk på høygir da svenske arkeologer i september i år publiserte en fagartikkel som argumenterer for at den gravlagte i en rikt utstyrt våpengrav på Birka i Mälaren, faktisk var en kvinne.

Artikkelforfatterne har lykkes i å kjønnsbestemme skjelettet i Birkagraven, og konkluderer med at den gravlagte kvinnen ikke bare hadde vært kriger i levende live, men militær leder. Det siste utleder forfatterne av det faktum at kvinnen hadde fått med seg et brettspill over i det hinsidige, og at hun dermed var trent i strategisk tenkning.

Publiseringen var godt tilrettelagt med tanke på å skape blest – og, får vi tro, debatt. Og med drahjelp først og fremst fra twi…