26 mai 2007

Gropene på dørhella

”Ho er sliten, dørhelle heime, tå føta som hat trøtt på sama stelle, der, kor skapte dag. Her har ungan trippa lettføtt, ut te leiken seg imyljo, og vaksne tråkka åver ho te starv tå ymse slag.
I frå dørhella, der, ha undrande unga sett den fyrste glytt tå verdi, før dei kommo ned tå fang. Her ha slitne kjeringkroka båre tusenvis tå tunge byttu, myljo fjøs og stall og stugu, ut og innatt dagen lang,” skriver Birgit Einarsen i Dørhella heime. I gamle dager var dørhella, trappesteinen foran husets inngangsdør, forbundet med flere og ulike magiske forestillinger – i egenskap av inngangsport til boligen og overgangssone mellom ute og inne.

Hamsun skildrer i Markens grøde Isaks glede over å finne et passende emne til dørhelle:

”Og så får de stenen på kant. Det lykkes. Puh! sier Isak. Men nu åpenbarer sig for deres Øine noget uventet! Undersiden av stenen er en flate, umåtelig vid, vakkert skåret, jævn, slet som et gulv. Stenen er bare den ene halvdel av en sten, den anden halvdel er nok et sted i nærheten. Isak kjendte godt til at to halvdeler av samme sten kunde ha forskjellig leie i jorden, det var vel tælen som gjennem lange tidsrum har fjærnet dem fra hverandre; men hele fundet forundrer og glæder ham, det er en gagnsten av bedste slag, en dørhelle.”

I folketradisjonen fortelles det av og til om folk som reiser over lange avstander for å få tak i et skikkelig godt trappesteinsemne. Fra Hægebostad i Vest-Agder hører vi om en bondelensmann som var langt inne i heia, atskillige kilometer fra hjemgården, for å finne seg en egnet stein – det skjedde i 1754, og han fant hendelsen betydningsfull nok til at han foreviget den – med runer! – på dørhella. I en del bygder var det knyttet en særlig status til det å være i besittelse av en spesielt stor og forseggjort dørhelle. I Gyland, også det i Vest-Agder, het det om en velstående bonde at han hadde en dørhelle som var så stor at fire par av gangen kunne bruke den til dansegulv!

Et interessant fenomen som ikke har fått noe særlig oppmerksomhet, er at det på mange av disse store og statuspregede dørhellene er risset skålgroper. Vanligvis opptrer de to, tre stykker sammen, nesten alltid på den flate, opp-vendte siden av hella og oftest i ett av de to hjørnene som vender bort fra huset. Jeg har observert dem først og fremst på dørheller i bolighus, men også i ett enkelt tilfelle på en trappestein i et stabbur. Skålgroper er helleristninger, og på én og samme tid det eldste og det yngste symbolet innenfor bergkunsten. En skålgrop er en rund eller oval fordypning, oftest noen få cm i diameter og fra noen millimeter til et par centimeter dype, som er hogd inn på egnede bergflater.

Skålgropene er det vanligste motivet på helleristningsfeltene fra bronsealderen. Det finnes imidlertid også skålgroper fra senere tid. De er funnet i forbindelse med graver fra jernalderen og på fallossteiner fra samme periode, men også på middelalderske gravsteiner. I folkemedisinen ble skålgropene tilkjent betydning helt inn på 1900-tallet. Kloke koner ofret stål og mynt i dem for å bote sykdommer og annen ondskap, eller man la korn i dem for å sikre en god avling. Symbolinnholdet i skålgropene har vært mye diskutert, men forslagene har gjerne vært forbundet med temaer som fruktbarhet, tilbakekomst og vern.

Når skålgroper opptrer på dørheller fra middelalder og senere, er det rimelig å se denne praksisen i lys av en tradisjon med eldgamle røtter for husoffer. Gjennom hele bronse- og jernalderen kan det spores et bredt spekter av rituelle handlinger knyttet til hus, og ofte til overgangsriter i forbindelse med innvielse av hus eller til rituell stengning i forbindelse med at hus rives. De arkeologiske levningene etter slike riter består av gjenstander som er nedlagt som offer. Gjennom hele forhistorien var de rituelle nedleggelsene i bygninger først og fremst knyttet til langhuset, og spesielt til boligdelen.

Nedleggelsene i hus endrer karakter fremover gjennom forhistorien. Lenge er det nedleggelser av leirkar, håndkverner og lignende som dominerer, men fra og med begynnelsen av jernalderen ser det ut til at rituell bruk av gjenstandstyper som i yngre folketradisjon tilkjennes magiske egenskaper når det gjelder å beskytte mot onde makter, sykdom og lynnedslag, får innpass. I hustomter fra jernalderen kan man derfor av og til finne gjenstander som folk den gangen selv må ha funnet i jorden, så som steinalderøkser av flint eller bergart, eller eksotika som fossile sjøpinnsvin. Disse gjenstandene ble deponert på særlig utsatte steder i huset, ved innganger og vegger, og av og til ved ildsteder. Utover i jernalderen øker omfanget av slike magiske nedleggelser, og lignende tradisjoner vedvarer inn i nyere tid – for eksempel skikken med å legge jordfunne flintøkser i grunnmuren som vern mot lynnedslag, eller å innkapsle levende ormer i dørterskelen for å beskytte huset og dem som bor i det.

Det er i denne tradisjonen skålgropene på dørhellene inngår. Knyttet som de er til det aktive, men utsatte inngangspartiet i bolighusene, kunne gropenes mangetydige symbolikk understreke dørhellas spesielle betydning og status som terskel mellom inne-verdenen og ute-verdenen.

Ingen kommentarer: