Gå til hovedinnhold

”Begravelse av brændte sten”

Haakon Shetelig skriver i sin Vestlandske jernaldergrave om en ”begravelse av brændte sten”. Det dreier seg om et funn fra Sande i Gloppen, Nordfjord. Han viser til at man i auren under en branngrav fra yngre romertid fant en grop på ca. 80 cm i tverrmål og 35 cm dyp, ”fylt med små brændte sten, uten jord eller sand imellem, men med litt kull her og der”.

I dag vil mange kunne nikke gjenkjennende til Sheteligs beskrivelse, og umiddelbart forstå at det neppe var et gravanlegg han hadde støtt på, men en kokegrop.


Akkurat som tilfellet er med stolpehull, er eldre arkeologiske innberetninger, bygdebøker og andre kilder fulle av opplysninger om kokegroper som ble avdekket lenge før man ble klar over at kokegroper var en egen kulturminnetype, og ikke en form for graver.


Omkring 1900 fant kirkegårdsgraveren på Oddernes i Kristiansand en del kokegroper inne på kirkegården. Gropene inneholdt store mengder trekull, så graveren fylte opp en sekk som han tok med hjem for å bruke i ovnen. I 1920 hører vi fra Ve og Hamre i Tveit (Kristiansand) at ”der mange steder i jorden engang i tiden (er) gravet huller med cirka 3/4 meter i tverrmaal og fylt med sten af cirka en knytnæves størrelse; disse viser at ha været udsat for ild ligesom forbrændt og til dels blandet med ligesom smuldrede kul. Alle disse findes paa tørre steder og kan til dels være noksaa mange samlet, men de maa som rimelig er vige for plogen i disse tider”.


Den gang visste man ikke hva disse gropene fylt med trekull og skjørbrent stein var for noe, og det visste heller ikke datidens arkeologer. Det var først da man i 1960-årene begynte å flateavdekke større sammenhengende områder på dyrket eller tidligere dyrket mark at man for alvor ble oppmerksom på denne fornminnetypen. Det første stedet i Norge man fant slike groper i større mengder, var på Oddernes i 1960 (bilde 2). Opplysningene om gropene på Ve og utallige andre steder ble glemt, fordi man ikke visste hva strukturene representerte var eller hva man skulle gjøre med dem. I dag vet vi at det dreier seg om kokegroper, synlige spor etter matlagning i oldtiden.


De fleste eldre opplysningene om kokegroper kan vi takke bøndene som fjernet dem for. Når arkeologene av og til støtte på slike groper, var det oftest i kontekster som den vi skisserte innledningsvis – under gravhauger.


Kokegroper er altså groper med et kullag dekket av skjørbrent stein eller kokstein. Etter hvert har kokegroper vist seg å være blant de vanligste strukturene som blir funnet ved arkeologiske flateavdekkinger. Kokegropene varierer i størrelse og fasong. De kan være runde, ovale eller rektangulære. Hensikten med å legge stein i et bål i en grop, er å magasinere varme. Når steinene er gjennomvarme, kan man legge på mat innpakket i for eksempel blader, og deretter forsegle gropen med et dekke av torv. Denne måten å lage mat på kjenner vi fra mange kulturer over hele verden.


Kokegropene kan ligge i større samlinger, enkeltvis, eller i mindre grupper. Brorparten av kokegropene kan dateres til romertid og folkevandringstid (1-600 e.Kr.). Men kokegroper ser ut til å forekomme alt i slutten av eldre steinalder – i forbindelse med Kulturhistorisk museums Gråfjellprosjekt ble det iallfall påvist seks kokegroper med datering til senmesolitisk tid, og det er også funnet groper fra vikingtid og middelalder.


Kokegropene finnes ofte i tilknytning til samtidig bebyggelse, men er også påvist i utmarksområder. En særlig kontekst utgjør de såkalte spesialiserte kokegropfeltene. På slike felter forekommer det nesten utelukkende kokegroper, og de opptrer i en viss mengde og med en viss tetthet. Større kokegropfelt kan tolkes som spesielle samlingsplasser eller kultplasser. Når det finnes særlig mange groper på ett sted kan man stille spørsmålet om det her har vært behov for å koke til særskilt mange mennesker. Kan hende har kokegropene vært brukt i forbindelse med rituelle måltider? Da er jo ikke veien lang til senere tiders gravøl, for eksempel.


Det store kokegropfeltet på Oddernes har vært omtalt tidligere på disse sidene. Det er tolket som spor etter blot. Også på Blaker i Akershus er det påvist et større felt med kokegroper.
Et annet meget stort felt – faktisk det største som kjennes i Norden – ble i fjor undersøkt på Bommestad i Larvik (bildet øverst). Her ble det påvist nærmere 500 groper. I likhet med flere andre kokegropfelt lå funnstedet på Bommestad sentralt plassert. Ved Bommestad lå ett av de viktigste overgangsstedene over Lågen, og her møtte ferdselen langsetter Lågen hovedveien langs Vestfoldraet.


Tolkningen av navnet Bommestad er interessant i denne forbindelsen. Sophus Bugge skriver om navnet: "Jeg antager, at Bundingsstaðir er opstaaet af *Bóndþingstaðir, ’Sted, hvor der holdes Ting af Bønderne’. Det indeholder da som 1ste Led Gen. af bóndaþing, som forekommer i Ældre Borgartings Kristenret.”


Bommestad-funnet setter oss kanskje dermed på sporet av nok ett aspekt ved lokaliteter med spesialiserte kokegropfelt, nemlig funksjonen som tingsted.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hvor gammel er Vardøhus festning?

Slavemarkedet i Kaffa

Sommeren 1473 reiste et usedvanlig følge gjennom det østeuropeiske steppelandet. Italieneren Angelo Squarciafico hadde påtatt seg å frakte elleve kvinnelige slaver på hesteryggen fra den genovesiske havnebyen Kaffa på Krim og hjem til deres eiere i Genova. Genoveserne var i navnet fremdeles herrer i Kaffa, og slavene var byens mest profitable eksportvare. Men den politiske situasjonen i Svartehavet var blitt usikker; de tyrkiske osmanenes nærvær innebar at det var blitt på det nærmeste umulig for genoveserne å ta seg sjøveien gjennom Bosporos og Dardanellene. Bare to år senere ble da også genoveserne kastet ut for godt fra Kaffa og sine øvrige handelskolonier i regionen.
Slavene hadde stor verdi for de to genoveserne som eide dem, og man kan saktens forstå at de ville sikre sin investering. Hva som var Angelos egne beveggrunner for å legge ut på den farlige reisen i 1473, vet vi ikke. Ingen kilder forteller heller om italieneren og hans menneskelige last noen gang kom frem til Genova…

Fra arkivenes gjemmer

Det ble en usedvanlig besværlig reise for mannskapet på fregatten «de Vrouwe Johanna Geertruijda», som la ut fra Texel med den hollandske kolonien Surinam som mål, like før jul i det herrens år 1760. Om bord var 35 sjømenn og 19 soldater, og turen kom til å vare i halvannet år. Den 10. april 1762 var fem av mannskapet på skipet hos notar Jelmer de Bruijn i Amsterdam for å avlegge sin erklæring om hva som hadde skjedd, og gjorde rede for hvordan det kunne ha seg at så mange som 33 av besetningen på 54 mann «manglet» ved ankomsten.

Beretningen om den trøblete seilturen finnes sirlig innført i notarens protokoll, som er bevart i Amsterdams byarkiv – sammen med materialet etter en mengde andre av byens notarer. De eldste protokollene er fra slutten av 1500-tallet, de yngste fra tidlig 1900-tall, og notararkivene fyller hele 3000 hyllemeter. Notarene spilte en viktig rolle i datidens Amsterdam; til notaren gikk man hver gang en kontrakt skulle inngås, når man trengte en attest eller ta opp…