Gå til hovedinnhold

Martin Friedrich Arendt - vandrende oldgransker

Oldgranskeren Martin Friedrich Arendt (f. 1769 i Altona ved Hamburg) var en av den tidlige arkeologiens mest særpregede skikkelser. Han var egentlig botaniker, og fikk i 1797 ansettelse ved Botanisk hage i København. Men da han året etter ble sendt til Finnmark for å studere landsdelens flora og samle inn planter og frø, lokket fornminnene mer. Da han kom tilbake til hovedstaden uten de lovede plantene, ble Arendt avskjediget.
Siden flakket han rundt i Europa, fra Nord-Norge til Italia, alltid ivrig opptatt med å undersøke og dokumentere arkeologiske monumenter. Arendt reiste stort sett til fots, og i sin lange frakk og filthatt må han ha vært litt av et syn. Fattig og ubemidlet var han, og noe av en original. Han presenterte seg gjerne som "Arendt, den lærde oldtidsgranskeren fra Altona", og forventet gratis kost og losji - som han oftest også fikk.

De som møtte ham, ble ikke sjelden fascinert av den merkelige mannen og alt han kunne fortelle. Men det er en åpenbar motsetning mellom samtidens oppfatning av ham som en litt skrullete original, og det bildet som hans etterlatte papirer etterlater. I 1805 var han for eksempel i Norge igjen, der han blant annet dokumenterte runeinnskrifter. Runetolkningene hans er ofte svært etterettelige, og det samme er tegningene hans av gravhauger og andre monumenter. Blant annet er det hans tolkning av den yngre innskriften på Oddernessteinen i Kristiansand som i hovedsak har blitt stående. Likeledes var han én av de første som (riktig) avviste den såkalte "Runamo-innskriften" i Blekinge som et naturfenomen.

Men da Nic. Nicolaysen og en ny generasjon av antikvarer reiste landet rundt fra 1850-årene og fremover, var det helst en annen Arendt de fikk høre gjetord om. Han skulle blant annet ha "deponert" manuskriptet sitt til et flerbindsverk om Nordens eldste historie i et steingjerde i Nordland! Et annet sted i Norge hadde han fått losji hos den lokale sognepresten, men lot ikke til å ville reise igjen. Da skulle presten ha latt ovnsrøret til oldgranskerens rom mure igjen, slik at denne bokstavelig talt ble røket ut! En nå tapt runeinnskrift på Tanberg på Ringerike skulle Arendt ha lest som "her ligger begravet 800 mand"!

Arendts oppfatning av seg selv som forsker bidro sikkert til det originale inntrykket:
"Om 50 Aar vil man begynde at forstaae mig, men først om 100 Aar lader man mig vederfares Retfærdighed, nu staar jeg 25 Aar og meer foran de andre, derfor skal jeg needrives og giøres ringe men jeg siiger kun Sandhed, grundet paa nøigagtigt Studium og den vil blive anerkjent."
En svensk samtidig, Nils Henrik Sjöborg, skrev at Arendt "var ustyrt med en utrolig hukommelse, mange kunnskaper og noe genialitet. Han var dessuten sta, men dessverre også halvtomset!" Nicolay Nicolaysens vurdering av Arendt, sett i det skarpere lys som et halvt århundres avstand ofte gir, er også verdt å merke seg:
"Af alle vore ældre runelesere var F. Arndt ikke alene den paalideligste, men ogsaa virkelig paalidelig."
Det var bare et fåtall steder i Europa som kunne holde på Arendt i lengre perioder, deriblant lærdomssentrene i Paris, Rostock og Venezia. I 1823 fant man ham død - av slag - i en veigrøft i Nord-Italia.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Da Spangereid skulle bli Sørlandets første kjøpstad

I et brev fra 1549 som vi dessverre bare har bevart et ekstrakt av, heter det at lensherren i Lister len, Otte Stigssøn, har foreslått for kong Christian den 3. å anlegge en kjøpstad «paa et beleiligt Sted ved Strandsiden» i lenet. Dette er i og for seg gammelt nytt, og noen bygrunnleggelse på Agdesiden ble det jo ikke i den omgangen. Men det er likevel interessant å spørre hvor man tenkte seg å etablere den nye byen, som i så fall ville ha blitt den første og eneste på kyststrekningen mellom Skien og Stavanger? Svaret: Spangereid ved Lindesnes.
Flere forfattere har vist til brevet fra 1549 (Bugge 1925:136). Sverre Steen (1941:9) diskuterer det i forbindelse med sin diskusjon om utviklingen av maritim infrastruktur i kristiansandsområdet i denne perioden, og prosjektet blir kommentert i ulike lokale studier (Rudjord 1974:152; Eliassen 1995:57; Abrahamsen 1997:17; Skjekkeland 2000:259). De fleste har vært tilbakeholdende med å foreslå noen nærmere lokalisering av den planlagte kjøpsta…

Kvinne - kriger - viking?

Serier som «Vikings», understøttet av fantasy-sjangerens ulike uttrykksformer, har popularisert bildet av den kvinnelige vikingen, hun som deltar aktivt i væpnet kamp og svinger sverdet med like stor selvfølgelighet som sine mannlige kolleger. Det er en vesentlig del av forklaringen på at sosiale medier og nyhetstjenester i inn- og utland gikk på høygir da svenske arkeologer i september i år publiserte en fagartikkel som argumenterer for at den gravlagte i en rikt utstyrt våpengrav på Birka i Mälaren, faktisk var en kvinne.

Artikkelforfatterne har lykkes i å kjønnsbestemme skjelettet i Birkagraven, og konkluderer med at den gravlagte kvinnen ikke bare hadde vært kriger i levende live, men militær leder. Det siste utleder forfatterne av det faktum at kvinnen hadde fått med seg et brettspill over i det hinsidige, og at hun dermed var trent i strategisk tenkning.

Publiseringen var godt tilrettelagt med tanke på å skape blest – og, får vi tro, debatt. Og med drahjelp først og fremst fra twi…

En bergensfarers tragiske endelikt ved Flekkefjord i 1489

I den sørvestlige forhallen i Marienkirche i Lübeck henger et epitafium; motivet er en Bergensfarer, en tremaster fra Lübeck som er forlist på en forrevet kyst. To av mastene er knekt. Sjøfolkene ligger i vannet, noen klamrer seg til kister og planker, andre svømmer; noen få har klart å ta seg i land. Bildet er forsynt med to innskrifter. Den ene har blitt sitert i ulike sammenhenger, den inneholder følgende formaning: Ok, guden gesellen, holdet nicht to licht!Er gi to scepe gat, gat jo to der bicht!Et was so kort ene tyt,
Dat wy unses lebendes wurden quid.
En paternoster vor alle cristen seelen!
Altså noe slikt som: «La den som skal gå om bord, skrifte! Det tok så kort tid før vi mistet våre liv!» Den andre innskriften på bildet blir sjeldnere gjengitt, men den lyder: Anno Domini 1489 des fridages vor alle Gades hilen do bleff schipper Hans Ben up de bergerreise vor denn Berksunde mit 33 man, de Got al gnedich si. Paternoster vor alle cristen Seelen! Med andre ord: Tavlen er satt opp til m…