Gå til hovedinnhold

Hvilesteiner og kroting

En halv kilometer vest for kommunegrensen mellom Kvinesdal og Flekkefjord i Vest-Agder, bare et par meter fra E39, har en hvilestein lenge ført en nokså anonym tilværelse. Steinen ble for flere tiår siden flyttet fra Fosseland, på Kvinesdalssiden av kommunegrensen, i forbindelse med anleggelsen av datidens E18. Steinen hadde inntil dette tidspunkt ligget på toppen av en lang bakke i stigningen fra Feda opp mot Fosselandsheia, på et sted der det falt naturlig for reisende å ta en hvil. Hvilesteinen er en tilnærmet rektangulært formet flyttblokk, omtrent én meter bred, litt over to meter lang, og i overkant av én meter høy. Den er oversådd med navn, årstall og annet som er risset inn i den myke bergarten. I fjor ble steinen grundig vasket og innskriftene malt opp. Nå har Fylkeskonservatoren sørget for at steinen har blitt flyttet til et mer egnet sted, langs den gamle postveien bare et par hundre meter unna plasseringen hittil. Flyttingen var vellykket, og det oppstod ingen skader på steinen.

Som navnet tilsier, lå steinen på en lokalitet der det var naturlig å ta en hvil på ferden over Fosselandsheia. Som på så mange andre lokaliteter med inskripsjoner fra nyere tid, har det også her tilsynelatende gått "sport" i å skrive på steinen. Inskripsjonene virker i hovedsak å være initialer, av "jeg-var-her"-typen. De lengre tekstlinjene er imidlertid vanskelige å tolke, og en annen betydning hva disse angår kan ikke utelukkes. Kan hende har den i tidligere tider utbredte analfabetisme også spilt en rolle for hvordan tegn og tekstlinjer har blitt utformet. Som nevnt ovenfor finner en bare ett noenlunde tydelig årstall på steinen, 1713, noe som gjør det rimelig å datere de tidligste inskripsjonene, hvilke det nå måtte være, til i alle fall 1600- og 1700-tallet.

Det forekommer kun noen få tall på steinen. Inskripsjonen "LTSANO1713", skal trolig forstås som at LTS var her i anno (år) 1713. Over og under denne inskripsjonen kan en med en god porsjon velvilje lese årstallene 1511 og 1735. I alle fall hva det første av disse to årstallene angår dreier det seg høyst sannsynlig om bokstaver og ikke tall (bokstaven "S" og ikke tallet "5"). Et annet sted leser en tydelig tallene "62", og da i sammenheng med en bumerke-lignende "m".

Mange av inskripsjonene på hvilesteinen er ellers påfallende vanskelige å tolke, siden svært mange av tegnene ikke kan gjenkjennes som bokstaver eller tall. Flere tegn er åpenbart heller ikke risset inn som dette, men likner små bumerker. Disse tegnene er likevel lite dominerende både i størrelse og utforming, og inngår oftest som en del av teksten i inskripsjonene, som om de var bokstaver.

Endre Wrånes ved Bredalsholmen Dokk og Fartøyvernsenter har sammen med Flekkefjord historielag og på oppdrag fra Fylkeskonservatoren stått for flyttingen. Rapporten hans kan leses her.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hvor gammel er Vardøhus festning?

Slavemarkedet i Kaffa

Sommeren 1473 reiste et usedvanlig følge gjennom det østeuropeiske steppelandet. Italieneren Angelo Squarciafico hadde påtatt seg å frakte elleve kvinnelige slaver på hesteryggen fra den genovesiske havnebyen Kaffa på Krim og hjem til deres eiere i Genova. Genoveserne var i navnet fremdeles herrer i Kaffa, og slavene var byens mest profitable eksportvare. Men den politiske situasjonen i Svartehavet var blitt usikker; de tyrkiske osmanenes nærvær innebar at det var blitt på det nærmeste umulig for genoveserne å ta seg sjøveien gjennom Bosporos og Dardanellene. Bare to år senere ble da også genoveserne kastet ut for godt fra Kaffa og sine øvrige handelskolonier i regionen.
Slavene hadde stor verdi for de to genoveserne som eide dem, og man kan saktens forstå at de ville sikre sin investering. Hva som var Angelos egne beveggrunner for å legge ut på den farlige reisen i 1473, vet vi ikke. Ingen kilder forteller heller om italieneren og hans menneskelige last noen gang kom frem til Genova…

"Ismannen" gir slipp på sine hemmeligheter

Det er snart seksten år siden ”ismannen Ötzi” dukket opp av isen i Alpene, i grensetraktene mellom Østerrike og Italia. Den gang oppfattet, i 1991, oppfattet man funnet som et heldig resultat av en usedvanlig varm sommer – mens det nå er mer rimelig å se det som et resultat av mer varige klimaendringer. Etter en del diskusjon mellom de to landene ble den 5300 år gamle kroppen til slutt plassert på museum i Bolzano i italiens Sør-Tyrol. I årene som har gått siden ismannen ble blottlagt, bokstavelig talt med hud og hår, har det blitt utført en rekke forskjellige analyser, og ”Ötzi” har måttet gi slipp på stadig nye hemmeligheter.

Det dreier seg om et av de mest oppsiktsvekkende arkeologiske funn gjennom den siste mannsalderen. Et så spektakulært funn kan ikke unngå å bli omspunnet av myter. Enkelte tror for eksempel at det er knyttet en forbannelse til liket, og det sies at syv av de personene som har arbeidet med funnet, er døde, flere av dem ”på mystisk vis”. Men også vitenskapen har l…