Fimbulvinteren

I den norrøne mytologien er Fimbulvinteren innledningen til verdens undergang, Ragnarok. Selve navnet betyr ”den mektige vinteren”. ”Då driv det snø or alle ætter, det er sterk kulde og kvasse vindar, ingen ting har gagn av sola. Det er tre slike vintrar – utan sommar imellom,” heter det om Fimbulvinteren i den yngre Edda. Vinteren gjør ende på det meste av liv på jorden. Bare to mennesker, Liv og Livtrase, overlever Fimbulvinteren, idet de holder seg skjult i jotnen Hoddmimes skog. Ny forskning mener nå å kunne peke på en faktisk bakgrunn for forestillingen om den mektige og langvarige vinteren.

I de skriftlige kildene innevarsler Fimbulvinteren det kommende Ragnarok, men historikere og arkeologer har likevel i flere generasjoner spekulert på om Fimbulvinteren kan gjenspeile en faktisk tradisjon om klimaendringer ved overgangen mellom bronsealder og jernalder (dvs. ca. 500 f. Kr.). Denne tesen var delvis basert på det tidlige 1900-tallets oppfatning av at den såkalte førromerske jernalderen var en ”funntom” periode, men også på pollenanalyse. Idéen fikk raskt stor utbredelse, noe enhver som har studert floraen av eldre norske bygdebøker, kan bevitne. Da det senere, i 1950-årene, viste seg at klimaendringen tidlig i jernalderen ikke inntraff så plutselig som man hadde forestilt seg, at pollenanalysene ikke oppviste noen tilbakegang for planter som indikerer åkerbruk og husdyrhold og at disse århundrene faktisk representerte en periode da det bebygde landskapet økte i omfang, forlot de fleste tanken om den historiske Fimbulvinteren.

Helt nylig har imidlertid diskusjonen blitt tatt opp igjen med fornyet styrke, senest i en artikkel av den svenske arkeologen Bo Gräslund, kalt Fimbulvintern, Ragnarök och klimatkrisen år 536-537 e.Kr., i årboken Saga och Sed for 2007.

Gräslund poengterer at kildenes omtale av Fimbulvinteren ikke dreier seg om vinteren som vinter, men om vinteraktige somrer. Snø og kald vind vinterstid kan neppe ha fungert spesielt godt som jærtegn her oppe i nord. For at en klimasituasjon skal være så skremmende og uforståelig at den menes å innevarsle verdens undergang, må vi anta at den er av et slikt kaliber at den virkelig bryter med naturens orden. Da er en rimelig tolkning at kildenes malende beskrivelser faktisk gjelder de to sommerperiodene i løpet av Fimbulvinteren. Gräslund hevder videre, med støtte hos religionshistorikeren Anders Hultgård, at opplysningene i Voluspá om Fenrisulven og avkommet dens har sammenheng med forestillingene om Fimbulvinteren. Der heter det at Fenrisulven som innledning til Ragnarok røver bort månen, og at én av ungene hans griper solen:

I aust sat gamle
jarn-gygri
og fødde der
Fenres ungar.
Ein vert umfram
av alle desse
solar-tjuven
i trolle-ham.

Matar seg mett
på manna-lik,
um gude-gardar
gøyser han blod.
Svart vert solskin
sumrane etter,
vèret vålyndt.
Vita de enn eller kva?

Opplysningene om Fimbulvinteren er for Gräslund ”förunderligt precisa och målande på ett sätt som mer ger intryck av faktisk verklighetsbakgrund än något redan från början sägenartat”. Han mener at det dreier seg om en tradisjon om at solen en gang ble borte eller formørket flere somrer på rad, med svært kaldt sommervær som resultat. Denne tradisjonen inneholder dessuten stoff om at himmelen ble farget rød (”um gude-gardar gøyser han blod”), og om at folketallet gikk kraftig ned (Liv og Livtrase). Gräslund setter seg derfor fore å lete etter en faktisk historisk bakgrunn for tradisjonen. Den finner han i den langvarige solformørkelsen som antikke forfattere skildrer i årene 536 og 537 e. Kr.

Bysantineren Prokopius skriver for eksempel i sitt verk Vandalkrigen, at ”dette året (dvs. 536) skjedde et særdeles merkelig under. Hele dette året lyste nemlig solen som månen, uten stråleglans, som i en nesten evig eklipse, med matt lys og ikke som vanlig. Fra den stund dette fenomenet inntraff, var menneskene hele tiden utsatt for krig, sult og andre dødelige ting.” Flere samtidskilder beskriver en solformørkelse som varer over ett år. Kinesiske kilder skildrer også uvanlige værfenomener i disse årene. De senantikke forfatterne synes å være samstemte i at formørkelsen varte til ut på høsten 537. Selv om den norrøne tradisjonen om Fimbulvinteren taler om en periode på tre år, mener Gräslund at det kan skyldes at ettervirkningene av katastrofen var større og mer merkbare i Norden.

Det kraftige, midlertidige klimaskiftet kan spores i årringssekvenser fra trær også i de nordiske land. Hendelsene i 536-537 ble for noen år siden pekt ut som en avgjørende faktor for å forklare den påfallende horisonten med nedleggelser av gullskatter nettopp i denne perioden. Over hele Norden ofret man gull i form av brakteater, arm- og halsringer midt på 500-tallet. Den danske arkeologen Morten Axboe har foreslått at gullskattene representerer forsøk på å blidgjøre maktene under formørkelsen og de traumatiske årene som fulgte.

Hva var det så som forårsaket fenomenet i 536-537? Svaret de fleste gir, er et voldsomt vulkanutbrudd. Gräslund støtter seg til en analyse av borekjerner fra Antarktis, der et distinkt lag med sulfat er datert til 533-534 pluss/minus 2 år. Dette laget settes av mange i sammenheng med et vulkanutbrudd. Det hører imidlertid med til historien at selv de kraftigste av vulkanutbruddene i moderne tid, som Krakatau i 1883 og Pinatubo i 1991, ikke førte til mer enn høyst tilfeldige og lokale formørkelser. I de senere år har det vært pekt på at bare en kosmisk hendelse, så som et kometnedslag, kan ha ført til de omfattende konsekvensene.

”Fimbulvinteren” 536-537 ble etterfulgt av et tiår med relativt kalde somrer og en omfattende byllepest, den justinianske pesten i 540-årene. Ser vi på det samtidige arkeologiske materialet fra Norden, har vi ikke bare den merkelige horisonten med gullskatter. Nei, dette er også tiden da gårder, grender og hele bygder legges øde mange steder i Skandinavia, og kulturlandskapet gror igjen. Det virker urimelig at ikke det skulle være en sammenheng mellom hendelsen i 536-537 på den ene siden og nedlegging av marginalbosetninger og lavere beitetrykk på den andre.

Var det da hendelsen som inntraff i 536 som tjente som modell for mytologiens Fimbulvinter? Bo Gräslund mener iallfall det. Det skal bli interessant å følge debatten videre.

Illustrasjon: J.M.W. Turner: Snow Storm (1812).