Tingvoll kirke

Våren 2005 møttes femten forskere på Tingvoll i Møre og Romsdal til et ”grubleseminar”. Temaet var kirken på Tingvoll – en steinkirke av betydelige dimensjoner, med spesielle detaljer som ganger inne i murlivet, lektorium og en 10 meter høy korbue. ”En forundringspakke”, kaller Audun Dybdahl kirken i sitt forord. Hvem bygde kirken, og hvorfor? Hvorfor på Tingvoll? Var Tingvoll kirke en fylkeskirke, eller spilte den kan hende en rolle i forbindelse med tingsamlinger? Og hvem var den Gunnar som i en runeinnskrift i kort hevdes å ha ”gjort” kirken? Alle disse spørsmålene, og mange andre, blir diskutert i boken som seminaret resulterte i – Tingvoll kyrkje – gåta Gunnar gjorde.

Boken er forbilledlig bygd opp. Den innledes med en oppsummering av de ulike synspunkter og vurderinger som fremkommer i de forskjellige kapitlene, og bakerst i boken finnes en nyttig ordliste med faguttrykk, en tidsakse og en samlet litteraturoversikt.

Hele fjorten forfattere har bidratt til boken. Øystein Ekroll foretar i sin artikkel en grundig gjennomgang av de skriftlige og kirkearkeologiske kilder til Tingvollkirkens historie. Han dokumenterer at kirken er stor, langt større enn de andre kirkene i Nordmørafylke, og på høyde med de trøndske fylkeskirkene. Dn er også større enn Peterskirken på Veøy, som var fylkeskirke for Romsdal. Likevel er Ekroll skeptisk til idéen om at Tingvoll var fylkeskirke. Det er først og fremst den perifere plasseringen innenfor Nordmørafylket som taler mot den tanken, skriver Ekroll.Ekroll peker imidlertid på at det er funnet kristne graver flere steder utenfor dagens kirkegård, noe som indikerer at middelalderkirkegården har vært av betydelig størrelse. I så fall kan folk fra et større distrikt ha sognet til kirken. En funksjon som tingstedkirke kan muligens forklare fenomenet. En sammenheng mellom kirken og det tingstedet som navnet Tingvoll ymter om, blir også diskutert i boken.

Bjørn Ringstad tar for seg Tingvoll i forhistorisk tid. Han viser at kirkestedet rent kommunikasjonsmessig har en sentral beliggenhet ved den indre leden over Tiltereidet, for å unngå Hustadvika. En kavlbru på Tiltereidet ble i 1960-årene datert til vikingtid, og mange har sett for seg at bruken av den indre leden har vært omfattende i jernalder og vikingtid. Det er imidlertid lite i det arkeologiske materialet som peker ut noe sentralt oldtidsmiljø i området. Når det gjelder kirkestedet Tingvoll, er det et så å si ubeskrevet blad, arkeologisk sett.

I Audun Dybdahls artikkel tas tråden opp igjen fra Ekrolls dikusjon om Tingvolls eventuelle status som fylkeskirke. Dybdahl argumenterer for at kirkebyggeriet på Tingvoll neppe kan ha foregått i regi av lokale bønder eller en lokal stormenn, og han ser for seg at bare bøndene i hele Nordmørafylke kan ha stått bak. Dybdahl foreslår videre at den Gunnar som omtales i runeinnskriften i kirken, kan være lagmannen Gunnar Grjonbak, en av kong Sverres mest betrodde menn. Runeinnskriften blir grundig diskutert av Terje Spurkland i dennes bidrag.

Audun Dybdahl er ellers den eneste som så vidt nevner et forhold som kunne åpne for annen mulig tolkning av det arkeologiske funnbildet på og rundt Tingvoll enn de som fremkommer i boken, nemlig det faktum at kirkestedet med prestegården i tidlig nyere tid var omgitt av en hel krets av gårder som i sin helhet tilhørte prestebordet. Bildet ligner det som siden Magnus Olsens dager har vært påvist i forbindelse med mange storgårder på Vestlandet, og som ofte settes i sammenheng med en lokal godsorganisasjon. I så måte kan det tenkes at prestegårdens lave landskyld på ett spann i senmiddelaldersn reelt bare uttrykker skatteevnen til kjernen i et godssystem som hadde eksistert tidligere, slik at sammenligningen med andre (enkelt-)gårder i prestegjeldet i beste fall blir upresis.

Også Olav Tveito diskuterer om Tingvol kan ha vært fylkeskirke. Mot Ekrolls innvending om at kirkens beliggenhet er lite sentral i Nordmørafylke, anfører han Jørn Sandnes’ gamle tanke om halvfylkeskirker i Frostatingslagen, og at Veklem på Ørlandet kan ha hatt samme funksjon som Tingvoll.

Inge Bryhni foretar en gjennomgang av steinsortene som er benyttet i kirkebygningen. Hans konklusjon er at kirken hovedsakelig er bygd av naturslitte blokker fra åkre og strender, mens innfatningssteinen delvis må ha kommet fra utenfor regionen. Markus Dahlberg har to bidrag i boken. I det første setter han Tingvollkirken inn i en skandinavisk sammenheng, mens han i det andre drøfter hva slags funksjon den utvendige balkongen i kirkens østgavl kan ha hatt. Dahlberg heller mot at den rekonstruerte ”balkongen” faktisk er basert på spor etter et klokkeopheng. Margrete Syrstad Andås tar for seg innvielseskors, nisjer, altere og andre detaljer som forteller om den religiøse praksisen i Tingvoll kirke i høymiddelalderen. Hennes artikkel var et av høydepunktene for anmelderen. I Morten Stiges artikkel får vi vite at de horisontale gangene i murlivet i kirken neppe har vært forårsaket av liturgiske krav, men heller skyldes et ønske om status ved å etterligne større og mer berømte kirker. Ellers diskuterer Anne Marta Hoff korskilleveggen, Ola Storsletten takkonkstruksjonen, Kjartan Prøven Hauglid steinskulpturen, inkludert en interessant kulturhistorisk drøfting av kirkens solur, mens Ebbe Nyborg skriver om kirkesølvet og Margrethe C. Stang om senmiddelalderens kirkeinteriør.

Alt i alt fremstår boken som velredigert og gjennomarbeidet, og den bør kunne tjene til inspirasjon for andre, kommende kirkemonografier.

Morten Stige og Terje Spurkland (red.): Tingvoll kyrkje. Gåta Gunnar gjorde. Senter for middelalderstudier, skrifter nr. 21. Trondheim 2006.

Foto: Arve Holmeide/Wikimedia Commons