Gylne gubber

”Ej heller bör man förbigå de guldspån i form av framåtböjda figurer, som av ortsbefolkningen kallas ’guldgubbar’ och påträffes i sanden under sandstorm”. Ordene tilhører den svenske antikvaren Nils Henrik Sjöborg – året er 1791 og stedet Ravlunda i Skåne. De små gullfigurene som bøndene i den skånske landsbyen til stadighet kunne plukke opp for over 200 år siden, kaller vi fremdeles for gullgubber, og i dag vet vi en del mer om dem enn Sjöborg visste, selv om de fremdeles er nokså mystiske.

De små figurene av presset gullblikk har nemlig i de siste årene inntatt en sentral rolle i diskusjonen om førkristen kult og politiske sentra ved midten av det første årtusenet e. Kr. Figurene, som sjelden er større enn 1,5 x 1,5 cm, kalles altså gullgubber. Navnet går tilbake til 1700-tallet, og muligens nettopp til Ravlunda.

Det er ikke så lenge siden nyheten ble sluppet om at arkeologer fra Kulturhistorisk museum i Oslo hadde funnet en del gullgubber i en hustomt ved i Vingrom ved Lillehammer. Det vakte berettiget oppsikt, for i Norge har vi så langt ikke så mange funn av disse små gullblikkene. Inntil for få år siden var gullgubbene en sjelden funntype også i Skandinavia som helhet. I dag kjenner vi imidlertid godt over 3000 gullgubber. På ett enkelt sted, boplasskomplekset Sorte Muld på Bornholm, har man funnet ikke færre enn 2500, mens noe over 200 er funnet i Uppåkra i Skåne.

Gullgubbene er fra 500- og 600-årene e. Kr. Undersøkelser i Slöinge i Halland har gitt en årringsdatering av nedleggingen av gubber i et stolpehull til etter 689 e.Kr. Ellers er menneskefigurene på enkelte gubber utstyrt med noen av merovingertidens karakteristiske gjenstandstyper, som ringsverd og ryggknappspenner.

I Norge er det vanligste motivet en motstilt kvinne og mann, av og til i omfavnelse. Andre motiver er enkeltindivider eller dyr. Mange mener at gullgubbene viser mytologiske opptrinn, kanskje det ”hellige bryllupet” mellom guden Frøy og jotunkvinnen Gerd, slik vi kjenner det fra eddadiktet Skirnismål. Andre har tolket parmotivet som et uttrykk for nordisk fyrsteideologi, der det guddommelige og det menneskelige møtes. Mannsfiguren kan da være Odin, som mytologisk stamfar til mange fyrsteslekter. Sikkert er det at detaljer ved stiluttrykk og drakt hos de små menneskefigurene viser klare forbindelser til Kontinentale overklassemiljøer, spesielt i Frankerriket. Det skulderlange håret som mange av mannsfigurene på gullgubbene har, var hos frankerne forbeholdt den merovingiske kongeslekten. Det er færre avbildninger av kvinneskikkelser, og de som finnes, kan muligens være guddomsfremstillinger.

Hva har egentlig disse små gullblikkene vært brukt til? Ettersom de er så tynne og lett går i stykker, er det tvilsomt om at de har vært draktpynt eller blitt benyttet som noe slags betalingsmiddel.

Langt de fleste gubbene i Skandinavia er funnet på eller i nærheten av bebyggelser; det er bare et lite antall som sikkert skriver seg fra gravfunn. Disse bebyggelsene utmerker seg gjennom arkeologiske funn og stedsnavn på en slik måte at de synes knyttet til kult, handels- og håndverksvirksomhet, slik tilfellet er på Sorte Muld, Uppåkra og Ravlunda. De foreløpig temmelig få norske gubbefunnene kommer blant annet fra Mære i Trøndelag og Borg i Lofoten, der de i begge tilfeller er blitt satt i forbindelse med høysetet i hallbygninger fra yngre jernalder. Også funnene fra Slöinge og Helgö i Uppland ser ut til å være knyttet til hallbygninger. Gubbene som er funnet på Lundeborg på Fyn, har man tolket som en slags ”tempelpenger”, et offer som er blitt gitt i forbindelse med kulthandlingene i det rituelle senteret i Gudme, fem kilometer inn i landet fra landingsplassen ved Lundeborg. Gubbene kan man ha ervervet seg på stranden før man skulle delta i de rituelle festene i Gudme. Gullgubbene fra Uppåkra ble funnet i et stort stolpehull fra en bygning som av gode grunner tolkes som et kulthus.

Den danske arkeologen Margrethe Watt, som har studert de skandinaviske gullgubbefunnene, peker på at dateringen av gullgubbene til merovingertiden faller sammen med den perioden da vi får mer konkrete vitnesbyrd om egentlige senterdannelser i Norden, og at det finnes en klar sammenheng mellom gubbenes geografiske utbredelse i kystnære områder og tilknytningen til flere av de viktigste sentra for handel og håndverk.

Gullgubbene er laget ved hjelp av et stempel, en såkalt ”patrise”. Selv om det er liten variasjon i motivene på de gullgubbene som er funnet i Norge, er de fremstilt med et stort antall patriser. De 16 gubbene i et kjent funn fra Hauge i Klepp i Rogaland er for eksempel fremstilt med åtte forskjellige stempler. Det er funnet flere stempler i Danmark og Sverige, blant annet på Bornholm og på den rike Uppåkraboplassen. Eksemplaret fra Bornholm er blitt brukt til å lage flere av de gubbene som er funnet på Sorte Muld. På norsk område kjenner vi bare ett mulig funn, og det er bare beskrevet i skriftlige kilder, mens selve stempelet for lengst er gått tapt. Det dreier seg om et funn fra Borge i Østfold.