Gå til hovedinnhold

Hendigste møy på Hadeland

"Po Dynnasteinen qvilte e me best,” skriver Wergeland i Valdrisen po heimvægen. Den kjente bildesteinen på Hadeland er datert til ca. 1040 og er et særpreget monument over en omskiftelig periode i Opplandenes historie. Runeinnskriften som ledsager bildefremstillingene på steinen, forteller at ”Gunnvor gjorde bro, Trydriks datter, etter Astrid, sin datter. Hun var hendigste mø på Hadeland”.

Dynnasteinen er laget av den karakteristiske, røde ringerikssandsteinen. Den ca. tre meter høye steinen er dekorert med figurfremstillinger fra B ibelen, blant annet den hellige familie, de tre magi og stallen i Betlehem. Fremstillingen av stallen er én av få samtidige bildekilder til byggeskikken i Norge i denne perioden. Dekoren er utført i en stil som med rette kalles ringerikestil. Steinen stod opprinnelig, så vidt man vet, på en stor gravhaug på gården Dynna. Den stod fremdeles på haugen da Peter Andreas Brandt tegnet den i 1820-årene (Brandt ble forresten senere en anerkjent vitenskapelig illustratør, emigrerte til Sør-Amerika og kom til å spille en viktig rolle i den tidlige arkeologiske forskningen i Brasil!).

Den røde ringerikssandsteinen er benyttet til flere runesteiner i de vestlige deler av Opplandene på 1000- og 1100-tallet. Når det gjelder de norske bildesteinene i ringerikestil fra denne perioden, finnes de bare i dette området, ikke i landet for øvrig. De nærmeste parallellene finnes på svensk område. Med ett unntak er alle de opplandske steinene utført i ringerikesandstein. Bergarten er typisk for deler av Ringerike, spesielt i Hole kommune, men forekommer også enkelte andre steder innenfor det geologiske Oslofeltet.

Alexander Bugge foreslo i sin tid at steinene var blitt eksportert fra et senter på Ringerike til nabolandskapene. Pr. i dag kjenner vi bilde- og/eller runesteiner i ringerikssandstein fra Ringerike, Hadeland og Toten, foruten fra Strand i Hallingdal. Det er gode argumenter for at disse steinene er laget i ett og samme verksted, men også relevante motargumenter. Når det gjelder selve bergarten, har vi imidlertid belegg i runeinnskriften på Alstadsteinen fra Toten for at steinen er hentet fra Ringerike. Ifølge Magnus Olsen forteller innskriften på steinen at ”Jorunn reiste denne stein etter … som eide (var gift med) henne og (hun) hentet den fra Ringerike, fra Ulvøy. Og bildesteinen hedrer begge”. Ulvøya er en mindre øy i Steinsfjorden, og Olsen mener at det herfra kan ha foregått en betydelig steineksport til de øvrige Opplandene i 1000-årene. Noe sikkert bruddsted har man imidlertid ikke klart å påvise.

Det er en utbredt oppfatning at bildefremstillingen på Alstadsteinen viser en jaktscene, selv om det også har vært foreslått at det faktisk dreier seg om et motiv fra sagnkretsen om Sigurd Fåvnesbane. Figurene finnes på den ene bredsiden av steinen, og man kjenner greit igjen hester, ryttere og hunder. Øverst troner en stor fugl, tydeligvis en rovfugl i flukt. Fuglen, vel en falk eller en hauk, er svært lik fuglefremstillinger først og fremst på metallgjenstander fra samme periode. Det er interessant at det er en lang tradisjon innenfor arkeologien for å tolke disse andre fuglene, som har en nokså klar østlig utbredelse, som heraldiske symboler. Den tyske forskeren Peter Paulsen knytter falkesymbolet spesielt til det herskende Rurik-dynastiet i Russland, og i noen grad også til de skandinaviske væringene i Bysants. Man kan diskutere i hvilke politiske miljøer symbolet hørte hjemme – og det kan ha vært flere – men både den fremtredende plasseringen og utformingen av fuglen på Alstadsteinen gjør at en heraldisk tolkning kan ha mye for seg også i dette tilfellet. Det er heller ikke bare fuglen som peker østover på Alstadsteinen. Det finnes nemlig to runeinnskrifter på steinen, den som forteller om Jorunn som reiste stein over sin avdøde mann, pluss en yngre innskrift til minne om en mann som døde i Russland.
Til Toten må steinen ha vært transportert på vinterføre langs Kjølveien (”en slem ond vey”, var beskrivelsen biskop Jens Nilssøn gav av den i slutten av 1500-årene), med andre ord en ferd på ti drøye mil.

Hva er bakgrunnen for de spesielle steinene i dette området i sen vikingtid og tidlig middelalder?
De typiske runesteinene fra sen vikingtid med innskrifter på formelen ”X reiste denne stein” eller ”X reiste denne stein etter Y” kan se ut til å være en tradisjon med opprinnelse på dansk område på 900-tallet, med Jellingsteinen som det fremste eksempelet. Derfra synes det som om skikken spredte seg til Vest-Sverige og Norge før år 1000, og senere også til Øst-Sverige. Tradisjonen forsvant tidligst i Danmark og i kystdistriktene i Norge. I enkelte områder – Mälarlandskapene i Sverige, Gotland, Bornholm og Opplandene i Norge – vedvarte skikken atskillig lenger.

I Danmark var det de politiske og religiøse endringsprosessene som var satt i gang under Harald Blåtand og sønnen Svend som gav støtet til skikken med å reise steiner. Rikssamling og kristendom førte til et behov både hos gamle og nye ledende familier for å markere religiøs og politisk tilhørighet, sosial rang og eiendomsrett til jord. Denne forklaringsmodellen har trolig relevans også for Norge. De relativt unge bildesteinene i Buskerud og Oppland peker sammen med andre kilder ut Opplandene som en region der disse prosessene var relativt langvarige og kom i gang relativt sent. Ser vi saken fra denne synsvinkelen, er det rimelig å oppfatte bildesteinene som et aspekt ved Opplandenes sene integrasjon i den norske middelalderstaten.
Dateringen av de mest kjente bildesteinene som Alstadsteinen og Dynnasteinen faller innenfor Olav Haraldssons, Magnus den godes og Harald Hardrådes tid som konger. Alle tre hadde tette bånd østover, og det kan gjerne være forklaringen på de østlige trekkene som finnes på bildesteinene.

Dersom steinene også representerer kongens ”merke”, så å si, kan det være fristende å følge sporet tilbake til Ringerike. Var det kanskje på storgården Stein, i kort avstand fra det mulige bruddstedet på Ulvøya, at en kongens mann hadde sitt sete og forsynte allierte stormenn på de øvrige Opplandene med prima bildesteiner av rød sandstein?

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Da Spangereid skulle bli Sørlandets første kjøpstad

I et brev fra 1549 som vi dessverre bare har bevart et ekstrakt av, heter det at lensherren i Lister len, Otte Stigssøn, har foreslått for kong Christian den 3. å anlegge en kjøpstad «paa et beleiligt Sted ved Strandsiden» i lenet. Dette er i og for seg gammelt nytt, og noen bygrunnleggelse på Agdesiden ble det jo ikke i den omgangen. Men det er likevel interessant å spørre hvor man tenkte seg å etablere den nye byen, som i så fall ville ha blitt den første og eneste på kyststrekningen mellom Skien og Stavanger? Svaret: Spangereid ved Lindesnes.
Flere forfattere har vist til brevet fra 1549 (Bugge 1925:136). Sverre Steen (1941:9) diskuterer det i forbindelse med sin diskusjon om utviklingen av maritim infrastruktur i kristiansandsområdet i denne perioden, og prosjektet blir kommentert i ulike lokale studier (Rudjord 1974:152; Eliassen 1995:57; Abrahamsen 1997:17; Skjekkeland 2000:259). De fleste har vært tilbakeholdende med å foreslå noen nærmere lokalisering av den planlagte kjøpsta…

Kvinne - kriger - viking?

Serier som «Vikings», understøttet av fantasy-sjangerens ulike uttrykksformer, har popularisert bildet av den kvinnelige vikingen, hun som deltar aktivt i væpnet kamp og svinger sverdet med like stor selvfølgelighet som sine mannlige kolleger. Det er en vesentlig del av forklaringen på at sosiale medier og nyhetstjenester i inn- og utland gikk på høygir da svenske arkeologer i september i år publiserte en fagartikkel som argumenterer for at den gravlagte i en rikt utstyrt våpengrav på Birka i Mälaren, faktisk var en kvinne.

Artikkelforfatterne har lykkes i å kjønnsbestemme skjelettet i Birkagraven, og konkluderer med at den gravlagte kvinnen ikke bare hadde vært kriger i levende live, men militær leder. Det siste utleder forfatterne av det faktum at kvinnen hadde fått med seg et brettspill over i det hinsidige, og at hun dermed var trent i strategisk tenkning.

Publiseringen var godt tilrettelagt med tanke på å skape blest – og, får vi tro, debatt. Og med drahjelp først og fremst fra twi…

En bergensfarers tragiske endelikt ved Flekkefjord i 1489

I den sørvestlige forhallen i Marienkirche i Lübeck henger et epitafium; motivet er en Bergensfarer, en tremaster fra Lübeck som er forlist på en forrevet kyst. To av mastene er knekt. Sjøfolkene ligger i vannet, noen klamrer seg til kister og planker, andre svømmer; noen få har klart å ta seg i land. Bildet er forsynt med to innskrifter. Den ene har blitt sitert i ulike sammenhenger, den inneholder følgende formaning: Ok, guden gesellen, holdet nicht to licht!Er gi to scepe gat, gat jo to der bicht!Et was so kort ene tyt,
Dat wy unses lebendes wurden quid.
En paternoster vor alle cristen seelen!
Altså noe slikt som: «La den som skal gå om bord, skrifte! Det tok så kort tid før vi mistet våre liv!» Den andre innskriften på bildet blir sjeldnere gjengitt, men den lyder: Anno Domini 1489 des fridages vor alle Gades hilen do bleff schipper Hans Ben up de bergerreise vor denn Berksunde mit 33 man, de Got al gnedich si. Paternoster vor alle cristen Seelen! Med andre ord: Tavlen er satt opp til m…