Fredag var geologen, konservator Ole Fridtjof Frigstad (bildet t. v.) fra Agder naturmuseum i Mandal for å se nærmere på Hogganviksteinen. Som vi trodde, er det en lokal bergartsforekomst som er brukt til runesteinen.
Bergarten er øyegneis. Den er vanlig forekommende i dette distriktet. Berggrunnen på funnstedet består av den samme gneisen (bildet under t. h.), slik at det ikke er grunnlag for å anta at runeristeren har vært spesielt langt av gårde for å finne en egnet stein.
Innunder heia (Store Knarebakken) like ved funnstedet ligger flere større blokker som har sprukket løs fra fjellet. Trolig er det en lignende blokk som har blitt brukt til å riste innskriften på.
Forvitringsgraden på runesteinen er vesentlig større i et bånd nærmest kanten av steinen enn midt på den flate siden. Den synlige forvitringen følger kanten, men forsvinner ca. 40 cm opp fra nedsiden av steinen (på det nederste bildet peker Frigstad på det området der det øvre båndet med forvitring synes å forsvinne). Det kan bety at forvitringen har foregått etter at runene ble ristet, og at den større bevaringsgraden nederst på steinen skyldes at denne delen av steinen har vært dekket av jord, dvs. at steinen har stått oppreist.
Men det er også mulig at det meste av forvitringen har foregått allerede mens steinen fremdeles var festet til en knaus eller fremspring i fjellet, og at det er vannet som har virket langs en eksisterende sprekkdannelse.
Det flate partiet med runene er altså en naturlig oppstått sprekkflate. I sprekkretningen kan man enkelte steder på flaten ane oppsprukne flater som fremdeles ikke er brukket løs fra steinen. Dette gjelder også et par steder med runer. Dersom det ikke gjøres tiltak, vil derfor deler av innskriften på sikt kunne bli skadet av frostsprengning.
Noen av sprekkdannelsene er synlige på det nederste bildet. Sprekkene har retning nedenfra og opp, slik at vannet bare i liten grad har kunnet komme til.
Den lave graden av forvitring tyder på at steinen bare har stått oppreist en kort periode. Hvor kort, er svært vanskelig å si.
Det vi vet er så uendelig lite mot det som er hendt.
Arkeologen er som en som går langs en strand og finner små, tilfeldige ting som er skyllet i land fra et forsvunnet skib.
Men selve skibet som gikk i dypet med menneskene får han aldri se.
- A.W. Brøgger, 1929
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Haugbrott og verdige hedninger
Illustrasjon: Arkikon «Haugbrott» – praksisen med å bryte seg inn i gamle gravhauger for å hente ut spesielle gjenstander og levninger – har...
-
Mens fagdebatten om Halvdanshaugen på Stein har pågått en stund, har det arkeologiske vikingtidsmaterialet fra Ringerike sjelden vært gjenst...
-
Den berømte vikingen Rane «den vidfarne» var Olav Haraldssons fosterfar og våpenbror, og den som tok med den da tolvårige Olav på hans før...
-
13. juni 1848 var en skjellsettende dato på gården Dåreid i Spind, Farsund kommune. Denne dagen for over 150 år siden var det utskiftning på...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar