Da Oseberg-, Gokstad- og Tuneskipet ved hjelp av dendrokronologi for første gang ble direkte datert i begynnelsen av 1990-årene, viste det seg at Osebergskipet ikke var bygget av tømmer fra samme vekstsone rundt Oslofjorden som de to andre. Til nå har man derfor ikke visst hvor Osebergskipet ble bygget, og det har bl. a. vært spekulert i om det opprinnelig kom fra Danmark. Nå er det imidlertid godtgjort at tømmeret fra Oseberg kommer fra samme vekstsone som tømmeret brukt i de to skipene og den mindre båten som i sin tid ble funnet i Storhaug og Grønhaug på Karmøy. Vi er dermed i stand til ikke bare å datere de tre Karmøyfartøyene, men også gi et meget godt bud på hvor Osebergskipet i sin tid ble bygd. Dette er resultatet av et samarbeidsprosjekt mellom Nationalmuseet i København ved Niels Bonde og Fylkeskonservatoren i Vest-Agder ved undertegnede. Det var Niels Bonde som daterte Oseberg-, Gokstad- og Tuneskipet i 1992. Nå har han også kunnet datere Grønhaugskipet og de to fartøyene fra Storhauggraven. Dateringene er en hyggelig ”bieffekt” av prosjektet ”Med ryggen mod fjeldet”, som dreier seg om å utarbeide en dendrokronologisk grunnkurve for eik fra Agder. Det var i den forbindelse at vi ville forsøke å datere Karmøyskipene mot årringskurven basert på Osebergskipet. Og vi fikk altså fullklaff!
Grønhaugskipet viste seg å være vesentlig eldre enn tidligere antatt. De siste 15 årene har man med utgangspunkt i en C14-datering antatt at det var fra 900-årene, kan hende fra omkring 950. Men analysene viser at skipets tømmer ble felt omkring 780. Storhaugskipet er datert nært opptil 771, mens en treprøve fra utstyr om bord er datert til sommeren 779, som kan være tidspunktet da skipet ble gravlagt. Den lille båten er jevngammel med skipet.
De nye dateringene gir meget interessante perspektiver for skipsforskningen. Grønhaugskipet fra ca. 780 er det yngste rene roskipet vi har kjennskap til, og det er altså bare 40 år eldre enn Osebergskipet, som er det eldste egentlige seilskipet. Utviklingen fra årer til seil må ha foregått nettopp i denne perioden, og kanskje har Avaldsnesmiljøet spilt en viktig rolle i denne utviklingen.
De to vikingskipene som det i dag er lite igjen av, var på henholdsvis 20-
Det er bare en begrenset del av Skandinavia som foreløpig ikke er dekket av årringskurver for eik, i praksis bare den norske sørvest- og vestkysten. Når tre av de fire fartøyene er hauglagt på Karmøy, tyder alt på at Vestlandet, kanskje dagens Nord-Rogaland eller Sunnhordland, er opphavsstedet for alle fire. Vi står derfor overfor det første direkte naturvitenskapelige og arkeologiske bevis for at det helt ved innledningen til vikingtiden var direkte kontakt mellom vestnorske konger på Karmøy og ynglingeætten i Vestfold. Kanskje var det en kongsdatter fra Sørvestlandet som ble giftet bort i Vestfold, og som fikk sitt eget reiseskip med seg i graven da hun døde i 834? Uansett kaster disse resultatene nytt lys over rikssamlingen og statsoppkomsten i det nåværende Norge.
Les mer i Aftenposten.
12 kommentarer:
Den som leter, den finner... morsomt at det etter hundre år ennå kommer mere kjøtt på Oseberg-beinet!
Spennande båtforskning! Kva med Kvalsundbåtane? Det skulla ha vore teke ei dendrokronologisk prøve også av dei. Dei er i hovudsak borda opp i eik, berre ripborda er i furu.
Håkon Shetelig som grov ut Kvalsundskipet i 1920, har innteika i funnet og beskriver ei master. Konstruktør Johannessen nemner også denne mastra. Under utgraving av Äskekärrskipet var Johannessen involvert av Philibert Humbla i oppmålingsarbeidet.I boka
nevner faktisk Philibert Humbla at Johannessen trodde at Kvalsund kunne ha hatt
mast. Håkon nemner også ein bunt med "humus" som låg opp i båtrestane, som seinare vart bestemt som nesle. Nesleduk har no vore i bruk til segl!
At utviklinga av seglet i Norge skal ha skjedd i den korte perioda frå 779 - 810, er vel ein litt hasta konklusjon. Segl har vore kjent i Middelhavslanda i fleire tusen år.
Kikket såvidt på Kvalsundskipet da vi var i Bergen og hentet ut prøvene fra Kamøyfartøyene. En får håpe at de nye resultatene fra Storhaug og Grønhaug skaper ny interesse for dendroanalyser av flere "gamle" arkeologisk funn. Det bør jo etter hvert bygges opp én eller flere eikekurver for Vestlandet.
Jeg ser at Håvard har tatt diskusjonen om Kvalsund hit, så jeg vil tilføye litt til den. Jeg har gjort en enkel beregning av en teoretisk mastehøyde på Kvalsund (på engelsk, men det får våge seg):
No obvious mast fish or keelson was present in the Kvalsund find, but two of the items in the find list from 1929 report are specificly labeled as possible fragments of a mast. The longest piece is a 5 meter long round pole of pine, broken off in both ends . The thinner end is 68 mm thick and the other (lower) end is 115 mm (jfr. funnlisten nr 26). This piece is seen in connection with a 80 cm long pole of pine, 12 cm thick (nr. 90). The ends are detoriated and deformed by chopping, so they don’t match perfectly in their preserved state. But, to quote Shetelig from the excavation report, “if the fractures are joined, then the mast is preserved in a length of at least 5.75 metres” . Given that these pole fragments really is a mast, it may have measured 6 to 8 metres. The tapering of the pole matches well to the measures of a mast, and pine is frequently used for masts in norse crafts.
I tillegg kommer et tredje trestykke på 67 cm (nr. 86) som muligens hører sammen med nr. 26.
Numrene referer seg til funnlisten i "Kvalsundskipet" av Shetelig og Johannessen fra 1929.
Kanskje var det aldri en stor mastefisk i Kvalsund, men muligens en enklere innfesting med segltofte/ seglbete og bare en liten kasse til å støtte mastefoten.
Jeg kan også nevne at Kvalsundkopien fra 1975 ble prøvd ut med mast og et lavt råseil med godt resultat, selv om den kopien i utgangspunktet var bygd uten mast. Den grunne kjølen viste seg tilstrekkelig for enkel seiling. Mulig mast og rigg er med på å forklare de høye stavnene, som ellers er direkte motstridende med et rent rofartøy, jfr. Nydam B, eikeskipet med litt moderate spring. I medvind kan man til med dra fordel av vindfanget som de høye stavnene i Kvalsund skaper. Jeg tror de første seilskipene kom her allerede på 5-600-tallet, med små seil og bar mast, jfr. bildesteinene på Gotland. Lauvseilene kom naturligvis litt tidligere, uten at det finnes spor etter dem.
Dendrodatering av Kvalsund ville absolutt vært svært interessant, gitt at det finnes sammenlignbart datagrunnlag. Særlig broken (rorspantet) i Kvalsund er såpass massiv at den kan gi en ganske lang sekvens. Bordgangene er derimot skumlere, da en del av geitveden kan være fjernet. Jørn hilser.
Som Karmøykvinne, og bosatt nær både Storhaug,Grønhaug og Avaldsnes,er det mye å spennende å undres over.
Det er uendelig spennende at Osebergskipet ble bygget, og muligens utstyrt her! Men,hvor kom eike tømmeret fra, til å bygge disse båter og skip? Var det eikeskog her? Eller fraktet de tømmer langveisfra? Og hvor var båtbyggeriet? Inne i en lun fjord, eller på de store, slette strendene? Vil man finne rester etter naust på slike steder? Hvor høye trær ble brukt til Osebergskipet? Og hvor gamle trær? Antall årringer? I mange myrer på Karmøy og Røyksund er det funnet eldgamle røtter etter store trær. Var dette eikerøtter fra denne tiden? Hva var gjennomsnitt-temperaturen på slutten av 700-tallet? Kunne dere se på årringene om det var lange vintre og korte somre, eller omvendt? Til sommeren skal arkeologer fra universitetet i Oslo, avdekke restene etter Harald Hårfagres kongsgård på Avaldsnes. Enda mer å glede seg til..
Hei, Karmøykvinne,
det er viktig å huske på at såvel Oseberg- som Storhaug- og Grønhauggravene nok er overregionale, på den måten at de ikke først og fremst skal knyttes til lokalmiljøet sitt, men til et mye større område. Tro om ikke skipsgravene ved Oslofjorden representerer konger over Viken, og dem på Karmøy Vestlandskonger? Det kan jo godt ha vært flere konkurrerende kongeslekter i begge områder, eller også grener av samme slekter. Jeg mener ikke at Karmøy ikke har vært et sentralt sted i yngre jernalder, men at bakgrunnen for å forstå og tolke skipsgravene fra vikingtiden må være større enn den rent lokale. Og så er det jo likevel interessant å spørre hvorfor akkurat Karmøy var et sted der vestlandske konger skulle hauglegges.
Når det gjelder byggestedet - for både Oseberg og Karmøyskipene - er det vel grunn til å tro at man bygde skip der tømmeret fantes. Slik var det jo fremdeles i middelalderen. Og da skal vi nok inn i fjordene - for eksempel i Ryfylke eller i Sunnhordland.
Arkeolog, Arnfrid Opedal skiver i "DE GLEMTE SKIPSGRAVENE" om at "kongedømmet på den tiden muligens fulgte en frankisk modell. Kongedømmet var ikke så klart geografisk avgrenset, men eksisterte der kongen med følge til enhver tid befant seg. Som basis hadde kongen sentralsteder, der eliten, som var knyttet til kongen, holdt til. Avaldsnes var nok ett av disse stedene. Monumentale gravhauger kan ha vært viktige politiske argumenter i kongens fravær. En måte å forankre makten synlig i landskapet". Både Storhaug og Grønhaug ligger svært synlig til fra Karmsundet. All båt-trafikk langs Norges kyst, måtte innom Karmsundet på vei nordover.Her er det ikke mange meter bredt på det smaleste, og mulighetene for skatteinnkrevning var gode. Skatter, som kongen igjen kunne gi bort som gaver, og på den måten knytte til seg allierte. Jordeiendommene på Nord-Karmøy er blant de beste i distriktet, på grunn av de dominerende bergarten, grønnstein, et belte, som strekker seg over hele Torvastad. Kongen styrket makten sin ved å gi lojale krigere jordeiendommer som gjenytelse.
Inne i den lune Vindafjorden, kan bygging av disse store skipene ha funnet sted. Hogganvik var på 1800-tallet et hovedsted for bygging av seilskuter. Og der var jo også eike-skogen.Fra Vindafjorden seiler man ut i Nedstrandsfjorden,runder Bokn,for så å komme ut i Karmsundet, uten å komme ut i den lumske Boknafjorden. Fra Vindafjorden, kunne båtene på den tiden også dras over land fra Vatsfjorden til Ølensfjorden. Derfra er det kort sjøvei til Etne, Erling Skakkes rike.
Jeg tror nok også at man må lenger inn i fjordene for å finne området der tømmeret til Karmøyskipene ble tatt. Det har ikke bare med dimensjoner å gjøre, men med øvrige krav til materialkvalitet. Virket skulle være noenlunde rettvokst og mest mulig kvistfritt. Med rettvokst menes også fiberstrukturen i stokkene, der man skulle unngå vridde stokker og særlig reaksjonsved (tenar). I vindfulle områder blir det dannet mer tenar i veden, som gjør den mindre egnet til skipsbygging. Særlig viktig blir dette når tømmeret kløyves for hånd, og ikke grovsages. Selv om det kanskje var stor nok skog på Karmøy i merovingertiden, da dette tømmeret vokste, så var vinden ikke til å unngå. Jeg vil tro at skipsbyggingen også den gangen fulgte det samme hovedmønsteret som på 1800-tallet, da båtene i hovedsak ble bygget lenger inn i fjordene.
Hvordan kan man sikkert denrodatere skipstømmer, der det er overveiende sannsynlig at mye av geitveden er fjernet? Da mister man jo de siste årgangene før tømmeret ble felt. Det blir vel det første vekståret som setter en absolutt grense bakover i tid, mens felleåret er mer usikkert. Dendrodateringen i Gokstadskipet ble vel gjort på grunnlag av rundtømmeret i gravkammeret, der man har årringer helt ut til barken, og ikke selve skipstømmeret.
Muligheten for å oppnå en presis bestemmelse av fellingstidspunktet for eik avhenger av om det er bark eller geitved (”splint”) bevart på prøvene. Geitveden finnes like under barken og omfatter de sist dannede årringene. Hvis det er bark eller barkkant tilstede betyr det at barkringen er bevart, og fellingstidspunktet kan derfor bestemmes nøyaktig. Dersom bare en del av geitveden er bevart på prøven, kan fellingstidspunktet angis med stor nøyaktighet, ettersom det vanligvis kan beregnes hvor mange årringer som mangler i geitveden. Kan overgangen mellom kjerne- og geitved konstateres, er det mulig å angi et omtrentlig tidspunkt for fellingen, selvom ingenting av geitveden er bevart. Endelig kan både geitveden og en del av kjerneveden mangle. I dette tilfellet er det kun mulig å angi det tidligst mulige fellingstidspunktet. Til beregning av fellingstidspunktet brukes en "splintstatistikk" utarbeidet på grunnlag av empiriske undersøkelser. Det foreligger oversikter for eiketømmer fra Irland, England, Tyskland og Polen. Resultatene varierer, men generelt gjelder det at jo større egenalder et eiketre har, jo flere årringer er det i geitveden, samt at "modne" eiketrær (100-200 år gamle) som har vokst i Irland og England i gjennomsnitt har flere årringer (ca. 30) i geitveden enn trær som har vokst på Kontinentet (ca. 25), og at antallet av årringer i geitveden avtar jo lenger øst man kommer (13-19 i Polen). Geitveden på furu inneholder langt flere årringer enn på eik.
Den uferdige skipsstavnen fra Vikedal i Vindafjord bør også dendrodateres. Jeg mener den er oppbevart på Arkeologisk museum i Stavanger nå. Den er interessant både mht til mulig byggested for Oseberg og siden den delvis er utgangspunktet for rekonstruksjonen stavnen til Gokstadskipet. Det er en spunningsstavn med et trappetrinn.
Jeg må legge til et moment til i diskusjonen om Grønhaugskipet. Selv om det ikke ble funnet tegn til mast og rigg i skipet, kan det likevel ha vært rigget. Kjølsvin og mastefisk kan ha vært fjernet i forbindelse med byggingen av gravkammeret midtskips, eller blitt ødelagt eller råtnet opp etter haugbruddet senere i vikingtiden. Synes derfor at det blir noe for bastant å konkludere med at Grønhaugskipet var et rent roskip. Skrogformen tyder snarere på at det har vært rigget.
Legg inn en kommentar